Reisebrev fra El Alto - oktober 2002

Erik Feiring satt i Hovedkomitéen i OD-kampanjen 2000, som hadde tema: Ungdom i kamp mot hiv/aids. Nå har han nettopp vært i Bolivia og besøkt CEADL, som er én av prosjektpartnerne fra OD'2000. Her kan du lese hans inntrykk derfra.

Vi er i La Paz, Bolivias hovedstad, med to millioner innbyggere. Byen virker rimelig velstående, fremgangsrik og trygg. Dresskledde forretningsmenn og påkostede bankbygninger preger sentrum. Vi ser også maskerte skopussere,
fillete tiggere og folk som står på gata og selger alt mellom himmel og jord, men det er likevel noe som mangler. Hvor er den slitne forstadsbebyggelsen man kan finne rundt alle storbyer? Hvor er alle de fattige? Hvor er slummen?

Den er i El Alto. Verdens høystliggende flyplass på 4000 meter, 500 meter høyere enn La Paz, og rundt denne flyplassen har det vokst fram en selvstendig by, El Alto. Dette er forstaden til La Paz, og det er hit de flytter, alle de som ikke lenger ser noen muligheter på hjemstedet sitt. De gruvearbeiderne som blir arbeidsløse, de bøndene som mister jorda si eller som ikke ser noen fremtid for barna sine på landet, de flytter til El Alto,
setter opp fire vegger og et tak, og prøver å skape seg et nytt liv i uvante omgivelser.

Det er hit til El Alto Joel og Maria Elena bringer oss når de henter oss på hotellet i La Paz, en halvtimes lang, rådyr drosjetur etter boliviansk standard. De tar oss med til organisasjonen CEADL, som OD støtter med midler fra 2000-kampanjen. Vi må umiddelbart hilse på alle, kysse dem på kinnet og si ¿como estas?, og vi blir overveldet av den spontane gjestfriheten og entusiasmen vi blir møtt med. Vi blir tatt med på rundtur i El Alto, og jeg blir overrasket over hvor permanent byen virker. I sentrum ser vi 2- og 3-etasjers murhus, butikker, boliger og offentlige bygninger. Etter hvert kommer vi over i en annen del av byen som ser fattigere ut. Husene er mindre, mer provisoriske, det er mer søppel i gatene. Dette er sone 4, kan guidene våre, Maria Elena og Alfredo, fortelle. Dette er det fattigste strøket i El Alto, og det er her CEADL konsentrerer virksomheten sin.

Vi drar innom universitetet i El Alto, som for tiden er stengt. Vi får vite at studentene må betale inn et depositum for å få studere der, og at banken har frosset pengene deres, slik at de ikke kan melde seg på til et nytt år. Det skal være en stor protestmarsj dagen etter. Universitetet er utrolig nedslitt, skittent og lite, og står i grell kontrast til de universitetene vi har sett i La Paz, og ikke minst de universitetene og skolene vi har sett i Norge. Senere fikk vi vite at den tidligere rektoren på skolen ikke hadde rektorutdanning, og at noen studenter hadde stengt seg inne på universitetet og sultestreiket for å få ham avsatt. Etter 14 dager brøt politiet seg inn, og hentet dem ut med makt. De var for svake til å gjøre motstand, men de vant saken. Rektoren ble avsatt, og det er enda ikke innsatt noen ny.

Etter rundturen drar vi tilbake til CEADL sitt kontor, og setter oss i kafeen. Der er det også en ung gutt, med kullsvarte hender og skittent ansikt. Han heter Juanito, får vi vite, og jobber som skopusser på gata i El Alto. Han pleier å komme inn på senteret når det regner, og får noen ganger lunsj der. Det virker som de frivillige på CEADL fungerer som storebrødre og –søstre for ham; han sitter på fanget og får litt varme og omsorg. Jeg spør Alfredo og Victor hva de synes om barnearbeidere, og de svarer at det er forferdelig, men nødvendig. Det er nødvendig for mange familier for at de skal klare seg, og det er helt essensielt for de foreldreløse barna å skaffe penger til mat.

Vi får vite at det skal være øving i teatergruppa nå, og at vi kan få være med og se på. Det er cirka 20 ungdommer i et altfor lite rom, og hormonene ligger tjukt i lufta. En og en går opp på en stol og sier fram en fast regle, mens de andre prøver å overdøve taleren. De skal trene seg på å bruke stemmen skikkelig, sier instruktøren Ruth. Deretter har vi ringdansøvelser for å få rørt på kroppen, og så begynner noe som ligner på "flasketuten peker på", bare uten flaska. En og en melder seg mer eller mindre frivillig til å utføre forskjellige oppgaver. En jente må kysse på noen av de ultratøffe gutta, og guttene blir sjenerte og klønete alle som en. Dette minner ikke mye om en teaterøvelse, tenker jeg.
Det ligner mer på leirskole eller fritidsklubb, bortsett fra at det virker som flertallet har det morsomt, noe som jeg husker var unntaket i min egen ungdomstid. Det er da det slår meg: De har ikke fritidsklubber her. De har ikke biljardhaller, gymsaler og andre steder hvor ungdom kan møtes. De har bare CEADL og teatergruppa, det er her de kan flørte, tøffe seg og kødde uten at voksne ser dem, dette er fristedet deres. Jeg tar en prat med
instruktøren etterpå, og hun sier at det viktigste er at de blir trygge på hverandre, at de toer å drite seg ut innenfor gruppa.

Senere på kvelden får vi lov til å overvære et kurs i talekunst. 10-15 ungdommer sitter rundt et bord og hører andektig på Joels instruksjoner. Alle har forberedt noe de skal snakke om, og nervøsiteten ligger tungt i rommet. Først vil Joel ha en som kan introdusere første taler. Mange hender i været; alle vil helst slippe å presentere sitt tema. En jente blir valgt ut, og hun presenterer en gutt som skal snakke om dagsaktuell politikk. Alt er veldig formelt, og det virker som de har et skjema i 20
punkter som skal følges slavisk. Man skal presentere seg på den riktige måten, man skal smigre publikum, man skal presentere saken og avslutte på riktig vis. En ny jente til å introdusere, og en ny gutt til å presentere et tema. Jeg blir redd for at de følger det samme mønsteret her som i verden forøvrig: Jentene skal ha en passiv, tilretteleggende rolle, mens guttene skal mene noe. Heldigvis kommer jentene mer med etter hvert, og noen av dem er riktig barske. De nekter å introdusere, for de har jo noe viktig å si! I løpet av kurset skal de bli trygge på å tale i forsamlinger, men det går langt utover det. Kurset er med på å gi dem selvtillit utover det normale, og spesielt jentene har mye utbytte av det i machosamfunnet her.

Det siste vi opplever på CEADL er også det mest dramatiske. Vi skal dra hjem for kvelden, og når jeg kommer ned trappa ligger det en skrekkslagen gutt på trappeavsatsen. Han har det ene benet utstrakt og sitter lent inn mot veggen, gråtende og åpenbart i store smerter. Han heter Tom, er 16 år gammel og er med i en gjeng i El Alto, men har vært litt innom CEADL tidligere. Han forklarer at han har blitt dyttet ned fra en bro av noen fra en annen gjeng, og han brakk antakeligvis beinet i fallet. Kompisene hans har hjulpet ham til CEADL, for der håper de at han kan få hjelp. Han blir hjulpet ned trappa og inn i en drosje, og så tar Joel og Victor ham med til sykehuset. Det siste jeg ser er det mørke, desperate blikket hans idet taxien kjører av gårde. Et hjerteskjærende syn, men samtidig blir jeg litt glad og stolt. Denne episoden viser hvilken posisjon CEADL har i EL Alto. De gjør en kjempeviktig jobb for ungdommene i sone 4, og de blir satt pris på. Ungdommene vet at de kan komme dit for å få hjelp, få noen å snakke med eller bare ha et sted å henge, og det er uendelig mye viktigere enn politikerløfter om å satse på ungdommer.


 

Flere saker:

SAIHs prisutdeling i beste sendetid på NRK

SAIHs prisutdeling i beste sendetid på NRK

Sammen med Nils & Ronny i underholdningsprogrammet «Handlingens Menn» skal vi 30. desember ha en egen spesialkåring av prisen Rusty Radiator Award: Vinneren av den verste bistandsvideoen de siste fem årene. Men hvem blir det? Følg med!

Anbefaler tre nye år med Students At Risk

Anbefaler tre nye år med Students At Risk

For to uker siden kunne SAIH og NSO feire at regjeringen og UD viderefører Students at Risk-ordningen også i 2018. I behandlingen av statsbudsjettet for 2018 sier Stortinget at dette ikke er nok. 

Drap på urfolksstudent i Colombia

Drap på urfolksstudent i Colombia

Viviana Trochez Dagua (20) var nettopp uteksaminert student fra Universidad Intercultural de los Pueblos (UIP). Fredag 8. desember ble hun drept i forbindelse med kamper mellom væpnede aktører, ifølge menneskerettighetsorganisasjon NOMADESC. SAIH er dypt berørt av den tragiske hendelsen.