Systueprosjektet i Bolivia

Dette prosjektet som startet på slutten av 1970-tallet og varte til begynnelsen av 1990-tallet ble et av de lengste og vanskligste gjennom SAIHs historie. Manglende kompetanse og store, uoversiktelige samarbeidsforhold var bare noen av faktorene som gjorde arbeidet vanskelig.

Fra 1963 til slutten av 1970-tallet var Latin-Amerika ute
av SAIHs prosjektvirksomhet. Da innlot SAIH seg på et
nytt prosjekt som ble et av de lengste og vanskeligste i
SAIHs historie. Dette er et eksempel på et prosjekt hvor
idealismen er stor i forhold til hva det er realistisk å
oppnå. Hovedfeilen var at SAIH ikke ante hva
organisasjonen bega seg inn i og hvordan et land som
Bolivia fungerte. I tillegg manglet organisasjonen
økonomikompetanse, teknisk ekspertise og kunnskap
om politiske og byråkratiske forhold. Et
samarbeidsforhold mellom SAIH, NORAD og WUS-Danmark oppsto etter hvert, og dette gjorde at SAIH
mistet mye av kontrollen over prosjektet. Som et
prosjekt å lære noe av er det derfor viktig, og et godt
eksempel på hvor vanskelig bistanden kan være.

Historien begynner i 1978. Da inngikk SAIH en avtale
med WUS-International om å støtte et prosjekt for
enker etter gruvearbeidere i Catavi-provinsen. Formålet
var å ruste opp sju systuer og å hjelpe kvinnene som
arbeidet der til å få status som egen arbeidskooperasjon.
Systuene var avhengige av det statseide gruveselskapet
COMIBOL, som leverte stoffer og ga bestillinger. Når
det var dårlige tider for COMIBOL, ble det også lite å
gjøre for kvinnene. For COMIBOL var systuene en
belastning, et ansvar som var pålagt dem av regjeringen.
Det var derfor med stor interesse selskapet ønsket
SAIHs støtte velkommen, og lovte å hjelpe til med to
sosialarbeidere i en overgangsperiode på to år.

I første omgang fikk SAIH avslag fra NORAD på sin
søknad om støtte til forprosjektering. Prosjektsøknaden
befant seg fortsatt for mye på idéstadiet, og NORAD ba
SAIH om klarere planer og mer kontakt med kvinnenes
organisasjon. Planene ble liggende i skuffen en stund, til
Evelyn Gulbrandsen høsten 1979 reiste til Bolivia for å
arbeide et par år, og fikk i oppdrag av SAIH å gjøre et
forsøk på å følge opp prosjektet. Hun lagde en studie
om kvinners levekår og evne til mobilisering i fire ulike
gruvesamfunn som SAIH fikk i 1981.

Tidlig i 1982 hadde SAIH en ny prosjektsøknad klar
som omfattet finansiering av nye maskiner til sju systuer,
et enkelt opplæringsprogram og etablering av en ny
organisasjonsform. De nye maskinene skulle være
industrielle og gi bedre kvalitet. Systuene skulle gjøres
om til kooperativer, både for å sikre uavhengighet og gi
skattemessige fordeler. I første omgang søkte SAIH om
støtte til en ny forprosjektering og til å starte opp
prosjektet med én systue til å begynne med, for å se
hvordan det gikk.

Denne søkanden ble også avslått fra NORAD. Blant
annet manglet SAIH fortsatt en formell mottaker og
dokumentasjon for at symaskinene kunne importeres
tollfritt. Det var nå blitt høst 1984, og fortsatt lå
søknaden om tollfri import av symaskinene hos det
bolivianske finansdepartementet. Kvinnene hadde nå
hatt store forventninger til prosjektet i tre år, og nærmet
seg desperasjon over at prosjektet ikke kom i gang.
Kvinnene hadde i mellomtiden organisert systuene i en
formell assosiasjon, og Bjørn Johannesen i NORAD
som hadde vært i Bolivia og besøkt systuene var veldig
positiv til prosjektet. Men høsten gikk og alt så like
håpløst ut. Sentralstyret vedtok å overlate prosjektet til
en mer ressurssterk organisasjon, fordi prosjektet rett og
slett ble for komplisert og omfattende.

SAIH tok kontakt med WUS-Danmark for å få hjelp,
og en ny søknad ble sendt NORAD. Denne ble nå
endelig innvilget i juli 1985 med vel 2,7 millioner
kroner. Prosjektet og innsamlede midler fra
innsamlingsaksjoner høsten før, ble overført til WUS-Danmark.
Samarbeidsforholdet ble slik at SAIH skulle betale egenandelen til prosjektet, bevilgningene fra
NORAD skulle kanaliseres gjennom SAIH, og all
kontakt mellom WUS-Danmark og NORAD skulle gå
gjennom SAIH. WUS tok på seg mye av
prosjektoppfølgingen, og ansatte en koordinator til
dette.

Vel et år senere, i august 1986, kunne endelig
symaskinene importeres. Men fortsatt manglet kvinnene
juridisk status for systuene, og ifølge pålitelige kilder lå
papirene på presidentens skrivebord uten underskrift,
etter at de i tre år hadde de vært gjennom ulike kontorer.
I desember samme år gikk de juridiske papirene
igjennom og systuene kunne operere på markedet som
andre bedrifter; gjennom å få kreditter, forsikringer og
annet som trengtes.
Likevel lå det mange hindringer i veien for å komme
videre med prosjektet. Bolivia opplevde en kritisk
økonomisk tilbakegang og COMIBOL måtte stenge
mange av gruvene med den følge at bedriftens
forpliktelser overfor systuene, som å kjøpe kolleksjon av
arbeids- og skoletøy, gi gratis elektrisitet, råvarer og
teknisk assistanse, ikke lenger ble opprettholdt.
Dessuten var det vanskelig å få de nye symaskinene
installert. Noen av systuene var for små for de store
industrielle maskinene. COMIBOL, som hadde lovet å
dekke utgifter til transport, hadde ikke lenger midler til
dette, og uforutsette utgifter til forsikringer fantes det
heller ikke dekning til noen steder. Prosjektets bil
havarerte og det tok fem måneder å få den reparert.
Uten bil var det umulig å ta seg fram til de
avsidesliggende landsbyene, og på grunn av stadige
streiker fantes det ikke offentlige transportmidler til
rådighet.

Noe var likevel positivt oppi det hele. En del av
opplæringskursene ved systuene kom i gang og
kvinnene lærte å tegne mønstre, sy etter mål, regne og sy
alle slags modeller fra barnetøy og arbeidstøy til
brudekjoler. Men problemene fortsatte like fullt. På
grunn av de økonomiske forholdene søkte SAIH om en
ekstrabevilgning fra NORAD tidlig i 1987 for å komme
videre med prosjektet. NORAD brukte åtte måneder på
å behandle søknaden og dette skapte store vanskeligheter
og delvis oppbrudd i systuene. WUS-Danmark var
frustrert.
Nesten hele 1987 hadde da gått uten at noe var
skjedd, og koordinatorene var i ferd med å si opp. Da
NORAD gjennom et møte med SAIH skjønte alvoret i
situasjonen, ble søknaden behandlet som en hastesak og
NORAD lovte å se til at prosjektet fikk midler nok til å
nå de målene som var satt.
De neste årene kom noen av systuene i gang med
produksjon, men forsinkelser i levering og installering av
industrielle symaskiner i resten av systuene og mangel på
kunnskap og kapasitet hos kvinnene, preget de neste
årene av prosjektet. I årsskiftet 1988-89 sluttet WUS'
koordinator, og hele administrasjonen ble overtatt av
prosjektorganisasjonen Centro de Promoción de Proyectos
para el Desarollo Económico y Social (CEPRODES). For
1990 var planen å satse ekstra på undervisning og
organisering for å få produksjonen opp på et
tilfredsstillende nivå. Etter prosjektplanen skulle
systuene dette året overdras til medlemmene, og det ville
kreve klare definisjoner på hva dette ville innebære for
kvinnene å klare utviklingen av systuen videre på egen
hånd. Tross alle problemene hittil var det optimisme for
bedriften, fordi mulighetene for å få avsetning på
produktene ble ansett som gunstige. Som en av Bolivias
få og kanskje eneste kollektivt eid og kvinnedrevne
bedrift, var det i alle fall noe interesse blant andre
bedrifter og institusjoner for å kjøpe produktene.

I en evaluering av prosjektet som ble foretatt i 1991, ble
det framholdt at prosjektets opprinnelige utforming og
strategi var god, men at det etter 1986, da de fleste av
gruvene ble stengt, burde ha blitt satset enda sterkere på
produksjon. Det hadde ifølge evalueringen manglet en
god prioritering, og siden prosjektets mål syntes å ha
vært urealistisk i forhold til tidsrammen, ble dette ekstra
uheldig. Partnerorganisasjonen CEPRODES fikk
kritikk for å ha reagert for sent på utfordringene. Den
lille organisasjonen hadde rett og slett ikke hatt kapasitet
til å følge opp et såpass stort prosjekt over et så stort
geografisk område, og hadde dessuten handlet
autorativt og ikke evnet å holde en god kommunikasjon
med kvinnene i systuene.
Noe var likevel oppnådd for de ca 5.7 millioner
kronene prosjektet hadde mottatt i løpet av årene.
Systuene sto klare til å produsere, medlemmene hadde
oppnådd et bedre teknisk nivå og det manglet kun små
forbedringer for at produktene kunne selges på
markedet. Det ble anbefalt å støtte prosjektet i to år til
for at det som allerede var investert i prosjektet skulle
komme til nytte. SAIH måtte likevel informere WUS-Danmark
og CEPRODES at det ikke var aktuelt å
fortsette støtten til prosjektet, dels fordi det lå utenfor
SAIHs prioriterte område, dels fordi det ble ansett som
umulig å få mer støtte fra NORAD til prosjektet. Det
danske bistandskontoret DANIDA var ikke interessert i
å ta over et prosjekt som hadde gått så lenge. WUS-Danmark
hadde ansvaret og måtte sørge for at så mye
som mulig av midlene som var igjen skulle investeres i
arbeidskapital.
Høsten 1993 leverte SAIH sluttrapport for
systueprosjektet til NORAD. Fortsatt eksisterte det tre
systuer, men ingen av dem var blitt økonomisk eller
administrativt selvbærende. Hadde prosjektet rett og
slett vært for ambisiøst? Alle forsinkelsene og
problemene som oppsto underveis kan tyde på det.
Målsettingen om at kvinnene skulle kunne drive
systuene som småindustri var muligens urealistisk. I
tillegg hadde det oppstått en ugunstig samarbeidsmodell
med WUS-Danmark som administrator og SAIH som
bidragsyter. SAIH hadde relativt lite kontroll over
prosjektet, og siden WUS-Danmark så lenge var positiv
til prosjektet, tok det en stund før SAIH begynte å
vurdere det annerledes.

Nina Drolsum Krogvold, SAIH boken.

Flere saker:

Radi-Aid Awards 2017: Her er vinnerne

Radi-Aid Awards 2017: Her er vinnerne

Et innslag med Ed Sheeran fra britiske Comic Relief fikk prisen for årets verste innsamlingsvideo i bistandsbransjen, under SAIHs årlige prisutdeling Radi-Aid Awards. Den gjeveste prisen gikk til War Child Nederland. Begge vinnere har respondert på utmerkelsen.

Rettsak mot akademikere i Tyrkia

Rettsak mot akademikere i Tyrkia

I dag startet de første av mange rettsaker mot akademikere i Tyrkia, som i januar 2016 signerte et opprop mot myndighetenes behandling av sivile kurdere. Students At Risk-student Ekin Baris Sah var en av dem. Nå risikerer han 7,5 års fengsel.