Hopp til hovedinnhold

SAIH

Nyhet

Utdanning - et felles gode? Kunnskap i GATS-tiden

Både Norge og Sør-Afrika er midt inne i store reformer innen høyere utdanning. Det er tre initiativ som jeg mener er viktige for å styre globaliseringens prosesser og ressurser slik at man kan bygge broer og gjøre utveksling enklere på tvers av skillelinjene i en stadig mer polarisert verden. Disse er: Å puste liv i multilateralismen i tråd med den sanne FN-tradisjonen; Å revitalisere verdiene i utdanningen og Å kjempe mot at utdanning gjøres til en handelsvare, såkalt kommodifisering av utdanning. Jeg kommer til å bruke alle disse tre punktene når jeg slår et slag for høyere utdanning som et allment gode.Det reises liten tvil om at kunnskap er kilden til økonomisk og sosial utvikling. Derfor er det tvingende nødvendig for et land som Sør-Afrika at våre institusjoner innen høyere utdanning er nyvinnende kraftsentre av høy kvalitet som skaper og sprer kunnskap. For å lykkes med denne anstrengelsen må vår dagsorden for endring og utvikling være tydelig når det gjelder behovet for effektivitet, resultatoppnåelse og lydhørhet. Det er imidlertid mulig, og også nødvendig, å gjøre dette uten å ofre sosial ansvarlighet og uten å bøye seg for ”markedet”. Dette er en drøy oppgave, sett i lys av det økende presset for kommersialisering eller en tendens til å behandle utdanning som en vare.

I et land som Sør-Afrika, spesielt på et så viktig tidspunkt i historien, bør omformingen av høyere utdanning sees i sammenheng med den mer generelle oppbyggingen og utviklingen av landet. Spesielt vil landet måtte svare på den tosidige utfordringen om rettferdighet og utvikling, det vil si å overkomme fragmentering, fortidens forskjellsbehandling og å møte løpende og fremtidige utviklingsutfordringer. Dette er spesielt viktig i et stadig mer globalisert miljø. La meg gi dere noen eksempler på hvordan vår dagsorden for endring og utvikling forsøker å svare på tvingende nødvendigheter av sosial og politisk art.

Som andre utviklingsland trenger vi å uteksaminere flere kandidater på områder som naturfag, ingeniørfag og teknologi. I vår nasjonale plan for høyere utdanning (februar 2001) foreslår vi å endre balansen i opptak mellom humaniora, handelsfag, og naturfag, ingeniørfag og teknologi fra dagens ratio på henholdsvis 49 prosent, 26 prosent og 25 prosent til en ratio på henholdsvis 40 prosent, 30 prosent og 30 prosent i løpet av en fem-ti års periode. Det er ikke vår hensikt å justere andelen som tar humaniora ned under de planlagte 40 prosent. Vi mener disse fagene spiller en viktig rolle i å utvikle et kritisk sivilt samfunn ved å fremme og forstå den sosiale og menneskelige utvikling. Den nasjonale planen fremhever den rollen som studier i for eksempel afrikanske språk, litteratur og kultur kan spille i utviklingen av en felles nasjonsfølelse. Dette støttes av at samfunnsvitenskap og humaniora vektlegges i skolepensumet. Et av initiativene fokuserer i denne sammenhengen på å endre historieundervisningen i grunnskolen og den videregående skolen. Disse tiltakene er en del av initiativet vårt om utdanningsverdier. Hensikten i initiativet er å innføre menneskelige verdier som verdighet, integritet og sosiale holdninger, i skolepensumet.

Tidligere i år ble det også innført et nytt politisk rammeverk for språk i høyere utdanning som gjenspeiler verdiene og forpliktelsene i Grunnloven. Spesielt gjelder dette behovet for å fremme flerspråklighet. Mens dagens status for engelsk og afrikaans som undervisningsspråk i høyere utdanning blir bekreftet, forsøker en på mellomlang til lang sikt med denne nye politikken å fremme utviklingen av andre sørafrikanske språk til bruk som akademisk-vitenskaplige språk. Gjennom planlegging og finansieringsinsentiver fremmer det politiske rammeverket studier av sørafrikanske språk. På samme måte støttes studier i fremmedspråk. Flerspråklighet blir også fremmet ved hjelp av egnet institusjonspolitikk og praksis.

Et viktig tema på dagsorden for høyere utdanning er å fokusere på kvalitet. Bare gjennom tilstrekkelig oppmerksomhet på kvalitet, inkludert oppbygging av inkluderende institusjonelle kulturer, kan tilgang til høyere utdanning sikres, særlig for de som tidligere ble nektet muligheter. Bare gjennom å kombinere tilgang til utdanningsinstitusjonene med kvalitet og suksess vil vi være i stand til å minske dominansen fra privilegerte sosiale grupper i høystatusyrker og innen kunnskapsproduksjon. Kvalitetsforbedring må, selvfølgelig, inkludere tilstrekkelig oppmerksomhet rundt pensum og oppfølging i undervisning og læring.

I en tale jeg nylig holdt på en konferanse for forbundet for samveldestatenes universiteter (Conference of the Association of Commonwealth Universities) i Belfast (September 2003), fremhevet jeg min bekymring for at produksjonen av kritiske og sosialt engasjerte studenter vil være helt avhengig av reform og omforming av læring, undervisning og av pensum. I denne sammenhengen er det en rekke spørsmål som må besvares:

- Hvordan plasserer lærings- og undervisningsprogrammene seg i de ulike disiplinene og fagområdene? Hva slags utbytte ønsker de å oppnå, og hva slags uteksaminerte studenter ønsker de å skape?

- Hva er i pensumet vårt? Og hva mangler i pensumet, hvor er tausheten? Hva slags tekster brukes? Hvor kommer tekstene fra og hvem skriver dem?- Hva slags læring og undervisning er det som praktiseres og hvordan er samarbeidet? Hva er våre evalueringsstrategier og -metoder?

- Er det sammenfall mellom resultatene vi sier vi ønsker å oppnå på den ene siden, og pensum, lærings- og undervisningsmetoder og vurderingspraksis på den andre siden?

- Til slutt, er våre programmer kun rettet inn mot smale tekniske resultater som mestring og dyktighet i å praktisere innen en disiplin eller et område? Eller, er de også rettet mot emnene kritisk medborgerskap og sammenhengene og behovene for å endre samfunnene der yrkene skal praktiseres. Produserer vi bare framtredende teknikere og teknokrater, eller samtidig også opplyste og kritiske borgere?

Alt for ofte er det styring, finansiering og lignende områder innen reformer av høyere utdanning som blir hovedbudskapet. For lite eller ikke tilstrekkelig, oppmerksomhet blir gitt til omforming av selve kjernen i arbeidet med undervisning, læring og forskning. Vi strever for å gi nok oppmerksomhet til disse nøkkelområdene fordi det vi gjør, eller ikke gjør, har en enorm innvirkning på hva slags uteksaminerte studenter institusjonene produserer, og hva slags bidrag de yter til samfunnet.

De av dere som er kjent med utfordringene med store endringer innen utdanning vil være klar over at trusler og press er i stand til å komme i veien for selv de mest velformede planer og strategier. I dette henseende kan vi forsøke å forberede og håndtere press fra det interne og lokale miljøet. Når det gjelder eksterninnflytelse stiller vi derimot ikke så sterkt.

Det er klart at ikke noe utdanningssystem eksisterer i isolasjon. Likevel er det nødvendig å finne en balanse mellom det som er tvingende nødvendig på det globale plan, og det som er tvingende nødvendig på det lokale og regionale plan. Spesielt må måten høyere utdanning forholder seg til den globale orden styres av nasjonale mål. Å ignorere dette er det samme som å risikere å videre befeste ulikheten i makt i relasjonen mellom i-land og u-land.

Jeg vil illustrere dette ved å henvise til spredningen av utenlandske høyere utdanningsinstitusjoner som etablerer seg med brohoder i Sør-Afrika, enten på egenhånd eller i noen tilfeller, i samarbeid med lokale offentlige eller private institusjoner. Før loven om høyere utdanning trådte i kraft i 1997 var det et politisk vakuum i Sør-Afrika i forhold til regulering av privat høyere utdanning, både lokal og utenlandsk. Dette tomrommet ble utnyttet av utenlandske institusjoner, spesielt fra land som var truet av synkende antall studenter og inntekter, og disse startet sin aktivitet i Sør-Afrika. Dessverre ser det ut til at en del av disse institusjonene (noen av tvilsom kvalitet) drives av hensyn som har lite med prioritering av utviklingen av menneskelige ressurser, eller nødvendigheten av rettferdighet som er det som styrer endringene i Sør-Afrika.

Det vil ikke være å overdrive å si at hvis denne utviklingen blir overlatt til seg selv uten å bli styrt, så har den potensial for å undergrave det nasjonale systemet som er under utvikling. Politiske og juridiske rammeverk er nå på plass for å sikre at privat høyere utdanning reguleres etter loven om høyere utdannelse (Higher Education Act).

Sør-Afrika sees på som et gunstig marked for vekst i den høyere utdanningssektoren, og ikke minst som et springbrett til resten av det sørlige Afrika. Institusjoner fra Storbritannia, Australia og USA startet enten opp i Sør-Afrika, eller undersøkte mulighetene for etablering. I de fleste tilfellene har fokus vært på studieområder slik som MBA og andre handels- og ledelsesfag, hvor det allerede er betydelig kapasitet i landet. Dette er finansielt sett lukrative markeder. Den utøylede veksten av disse investorene ville hatt en alvorlig effekt på det offentlige høyere utdanningssystemet som var i ferd med å endres og fornyes. La meg illustrere dette med et eksempel. En utenlandsk institusjon rettet seg freidig inn mot å rekruttere studenter fra høyinntektsgrupper, spesielt hvite studenter, som de argumenterte med at ellers ville ha flyttet utenlands for å studere. Som du kan tenke deg vil en slik agenda kunne ha alvorlig innvirkningen på våre bestrebelser etter å bygge multi-etniske sør-afrikanske høyere utdanningsinstitusjoner.

Heldigvis har vi, gjennom implementering av vår politikk og vårt juridiske rammeverk, vært i stand til å sikre den planlagte utviklingen av privat sektor på en måte som ikke truer bærekraftigheten og integriteten til det høyere utdanningssystemet sett under ett. Dette er ikke et forsøk på å ekskludere utenlandske institusjoner. Derimot er det et forsøk på å sikre at de som har etablert seg i Sør-Afrika forholder seg til våre politiske mål og prioriteringer, og på måter som imøtekommer vår nasjonale utviklingsagenda og kvalitetssikringskrav. Videre har vi sikret at det regulerende miljøet har en klar politikk og et juridisk rammeverk for registrering av private tilbydere, både lokale og utenlandske, og gjennom et kvalitetssikringssystem som anvender de samme kriterier og vilkår for alle tilbydere.

Vi har ikke tillatt økt handel i utdanning for å underminere våre nasjonale anstrengelser for å endre høyere utdanning, spesielt ikke våre anstrengelser for å styrke offentlig sektor slik at den effektivt kan ta del i et stadig mer globalisert miljø. Vi kan heller ikke oppmuntre til en overdreven markedsretting og behandling av høyere utdanning som vare, noe som blant annet kan lede til uheldig homogenisering av akademiske tilnærminger, og til underminering av institusjonell kultur og akademiske verdier.

I det store og hele har denne erfaringen formet Sør-Afrikas pågående respons til GATS. Selve utpekingen av utdanning som en tjeneste er et fundamentalt problem hvis en aksepterer at utdanning ikke er en vare som kan bli kjøpt og solgt. Som den veltalende sørafrikanske handels- og industriministeren, Alec Erwin, erklærte: ”Kunnskap er ikke en vare, og kan aldri bli det. Kunnskap er essensen av menneskelig streben, og den er det mest grunnleggende kollektive gode som finnes.” Erwin argumenterer videre for at jo mer kunnskap gjøres til en privatisert vare ”jo mer vil den kollektive kunnskapsbasen ruste. Eventuelt vil kunnskapen selv ruste i tråd med at den beveger seg vekk fra den kollektive kilden.”

Utdanning er ikke bare et verdinøytralt verktøy til å overføre ferdigheter på tvers av nasjonale og regionale grenser, slik noen vil ha oss til å tro. Tvert i mot, utdanning må omfavne den intellektuelle, kulturelle, politiske og sosiale utviklingen av individer, institusjoner og nasjoner. Gjennomføring av agendaen for dette ”kollektive gode” burde ikke være nikkedukke for markedets luner.

Det presset de kommersielle aktørene legger på utdanning tvinger frem en utvikling som beveger seg bort fra prinsippet om livskunnskap og ubønnhørlig mot mer og mer teknisk spesialisering. Dette bemyndiger studenter, men uten å utdanne dem til hvordan de skal bruke sin nye kunnskap, som er makt, på en ansvarlig måte.

Internasjonal “handel” i utdanningstilbud, spesielt innen høyere utdanning, har økt betydelig den siste tiden med økende antall studenter som studerer utenfor hjemlandet, økt internasjonal markedsføring av akademiske studieopplegg, etablering av avdelinger i utlandet og så videre. I 1995 var det globale markedet for høyere utdanning beregnet til 27mrd. amerikanske dollar, med USA som den ledende eksportør av utdanningstilbud. Høyere utdanning er USAs 5. største eksportvare innen servicesektoren, med Asia som det viktigste eksportmarkedet hvor 58 prosent av all eksport fra USA går, etterfulgt av land i Europa og Latin Amerika[1].

Det burde ikke komme som en overraskelse på noen at trafikken av studenter og ansatte hovedsaklig går fra Sør til Nord, mens eksporten av utdanningstjenester i form av blant annet informasjon om utdanning, tilbud og fasiliteter slik som universitetsavdelinger, går i den motsatte retningen.

Private utenlandske utdanningstilbyderes innvirkning på afrikansk høyere utdanning har den siste tiden vært katastrofal. Universiteter i store deler av Afrika var allerede svekket som følge av effekten av Verdensbankens politikk om at utviklingsland skulle konsentrere seg om å bygge opp utdanningstilbud innen grunnutdanningen og videregående utdanning. Dette ble ansett å gi større avkastning for den enkelte og samfunnet. Selv om jeg er glad for å kunne si at Verdensbanken har endret sitt syn på dette området, så har denne endringen kommet for sent for mange land i Afrika.

”Reglene” som former GATS er komplekse og langt fra lettfattelige. Som et resultat av dette har vi bare så vidt begynt å forutse hva den fulle effekten av avtalen vil være.Det er ventet at hvert land skal finne ut hvilke tjenester de ønsker å gjøre tilgjengelig for utenlandske investorer, hvilken grad av forpliktelse og hvilke betingelser som skal settes for slik tilgang. Ikke desto mindre, er det mange generelle forpliktelser, slik som bestevilkårsprinsippet som gjelder all handel i tjenester. Disse kan som en del har sagt, gjelde selv for land som ikke har inngått spesielle forpliktelser om å tilby tilgang til egne markeder. Denne ordningen krever likeverdig og konsekvent behandling av utenlandske handelspartnere. Dette kan ha spesielle implikasjoner for land som allerede tilbyr tilgang til utenlandske utdanningstilbydere. For eksempel kan bestemmelsen om statlige subsidier til offentlige institusjoner bli utfordret som urettferdig behandling og vil kunne føre til krav om at like subsidier skal tilbys alle institusjoner, offentlige og private.

GATS er også bygd på en forutsetning om såkalt progressiv liberalisme i handel med tjenester. Dette betyr at med hver runde med forhandlinger forventes det at landene legger til nye sektorer i listen over forpliktelser. Slik vil presset om å tillate større markedstilgang for utenlandske utdanningstilbydere trolig øke. Utdanning er sannsynligvis også sårbar når det gjelder avtaler på tvers av sektorer. For mitt vedkommende er det å bruke utdanning som et forhandlingsverktøy i høyeste grad noe en bør motsette seg, spesielt på grunn av det nære forholdet mellom utdanning, kultur og samfunn. Vi skulle aldri måtte forhandle vekk våre verdier og vår evne til å bidra til den totale globale kunnskap og innovasjon. Hvis debattene på UNESCO konferansen om høyere utdanning (juni 2003) er noe å gå etter, så er våre syn på GATS i høyeste grad delt av land i resten av Afrika, i Asia og i Latin Amerika.

Sør-Afrika har ikke inngått noen forpliktelser innen utdanning. Likevel har fire land fremmet krav overfor Sør-Afrika. Disse landene er Kenya, New Zealand, USA og Norge[2]. I alle disse fire tilfellene er anmodningen at Sør-Afrika garanterer at det ikke er noen som helst begrensninger for tjenestetilbydere fra disse landene som ønsker å drive i Sør-Afrika, samt at de ikke skal behandles noe mindre fordelaktig enn sør-afrikanske institusjoner av samme type. Anmodningen fra USA krever videre at Sør-Afrika fjerner ”tyngende krav, inkludert

behovsprøving for universiteter, som gjelder utenlandske universiteter som driver eller ønsker å drive i Sør-Afrika.”

Norges krav kommer som en overraskelse på oss. Det er beklagelig at kravet ikke først ble drøftet med mitt departement, spesielt i lys av det sterke og konstruktive forhold vi har innen utdanning mellom våre to land.

Hvordan skal vi så handle i dette komplekse terrenget? Sør-Afrikas svar er rotfestet innen en forpliktelse om genuint internasjonalt samarbeid og partnerskap innen utdanning, noe jeg er sikker på at dere vil være enig i er viktig for sunnheten i et hvilket som helst system innen høyere utdanning. Det skal i alle fall ikke bygge på selvgodhet og smalsynt sjåvinisme.

Alle våre offentlige universiteter og tekniske høgskoler har en lang historie med partnerskap med søsterorganisasjoner rundt omkring i verden, inkludert Norge. Universitetet i Bergen har for eksempel bånd til flere sørafrikanske universiteter. Dette er samarbeidsforhold som omfatter utveksling av ansatte og studenter, støtte til videreutvikling, forskningssamarbeid og så videre. Dette er partnerskap mellom jevnbyrdige partnere, formet for gjensidig nytte og ikke av kommersielle årsaker.

Sør-Afrika er også dypt bundet av vårt ansvar i SADC (Southern African Development Community) og i NEPAD (New Partnership for Africa's Development). Siden 1994 har Sør-Afrika sett en enorm økning i studentflyten inn i landet fra andre deler av regionen og Afrika, fra 5000 studenter til 40 000 i dag.

Jeg er glad for å kunne fortelle dere at jeg er i gang med å utstede forskrifter for å

innføre offentlige subsidier til alle laveregradsstudenter fra SADC-land som begynner å studere ved våre universiteter og høgskoler, og til alle høyeregradsstudenter uansett hvilke land de kommer fra. Dette er et større økonomisk bidrag fra Sør-Afrika som et utviklingsland, men et bidrag som vi gladelig gir med bakgrunn i vår stabile forpliktelse til internasjonalisme. Vi gjør også endringer i immigrasjonspolitikk og –lovgivning for å sikre at unødvendige hindringer (slik som dyre og vanskelige prosedyrer for å få studie- og arbeidstillatelse) for internasjonal akademisk utveksling fjernes.

I lys av den sterkt ujevne utviklingen innen høyere utdanning på vårt kontinent, er jeg også svært klar over behovet for å sikre at sørafrikanske institusjoner innen høyere utdanning, som ønsker å være aktive i resten av Afrika, er det med integritet og uten å skade lokale systemer. I dette henseende, har jeg anmodet om at det utvikles prosedyrer for å klargjøre rollene og ansvaret sørafrikanske institusjoner som opererer utenfor våre grenser har.

Som jeg allerede har hentydet, så er vi ikke alene om å ta forebehold når det gjelder GATS og utdanning. I en felles erklæring om GATS, støttet av flere ulike utdanningsorganisasjoner[3] oppfordres land til ikke å forplikte seg innen følgende kategorier av GATS: “Tjenester i høyere utdanning”, “Voksenopplæring” eller “Andre utdanningstjenester”. Her vil jeg gjerne sitere Knight (2002), “..isteden støtter den tanken om å redusere hindringer for internasjonal handel med høyere utdanning ved hjelp av konvensjoner og avtaler som står utenfor en handelspolitisk sammenheng”.

Vi mener at internasjonaliseringen av høyere utdanning blir bedre håndtert dersom den forholder seg til konvensjoner og avtaler som står utenfor et handelspolitisk regime. Vi vil fortsette å drive lobbyvirksomhet overfor sentrale organer slik som UNESCO, for å kjempe for denne tilnærmingen. Vi vil også fortsette å bygge og styrke våre bilaterale og multilaterale partnerskap. I dette henseende er mitt departement i samarbeid med Utenriksdepartementet vårt, for tiden i ferd med å utvikle et forslag om å tilby stipend til studenter fra de små, minst utviklede landene i Afrika som ikke selv har høyere utdanning å tilby; slik som Komorene og Madagaskar.

Vårt rike internasjonale partnerskap innen høyere utdanning har også spilt en viktig rolle i å bidra til å redusere oppsamlingseffekten av mange års isolasjon fra verdenssamfunnet under de mørke apartheidårene.

Det aktuelle partnerskapet mellom Norge og Sør-Afrika vokste frem av de båndene som oppstod i kampen mot apartheid og som var sterkt støttet av Norge. Programmet SANTED (The South Africa Norway Tertiary Education Development) er et utmerket eksempel på genuin støtte til utviklingen av høyere utdanning, ikke bare i Sør-Afrika, men også i hele SADC-regionen. Til dags dato, støtter SANTED-programmet kapasitetsutvikling ved fire universiteter som historisk sett har vært dårlig stilt (Fort Harare, Zululand, Western Cape, og Durban Westville) i tillegg støttes kunnskapsutveksling mellom våre to land i form av et felles forskningsprosjekt der Universitetet i Bergen er involvert. SADC-prosjektene omfatter: et stort tresidig samarbeid i akademisk programutvikling innen økonomi, ingeniørfag og biologi mellom Universitetet i Witwatersrand, som er en av Sør-Afrikas ledende forskningsuniversiteter, Eduardo Mondlane Universitetet i Mosambik og Universitetet i Namibia; - samarbeid mellom Fakultet for sykepleie ved Agostinho Neto Universitetet i Angola og Universitetet i Sør-Afrika; og et prosjekt om ’utdanning mellom likesinnede’[4] på området hiv/aids der Universitetet på Western Cape og Universitetet i Zambia er involvert.

Våre to land har også en avtale om forskningsstøtte som omfatter utveksling av ansatte og studenter ved høyere grad. Jeg ser ikke mange bedre måter å støtte internasjonalisering enn ekte samarbeid av denne typen.

Jeg håper at handelsliberalismens effekter på samarbeid om virkelig å internasjonalisere høyere utdanning kan begrenses til det minst mulige. Imidlertid er det bekymringsverdig hvorvidt allerede begrensede finansielle ressurser i økende grad vil komme til å bli brukt til handelsrettede aktiviteter, heller enn til aktiviteter som legger vekt på intellektuell og sosial gevinst.

Jeg er overbevist om at det er nødvendig med en fundamental revurdering av hvorvidt utdanning skal inkluderes i GATS. Vi må for enhver pris unngå en tilnærming til GATS som setter utdanning i fare. Bare tiden vil vise om det er mulig å befatte seg med GATS på måter som er gunstige for våre egne agendaer og behov.

Mer enn før er jeg nå overbevist om at GATS ikke bør bli en fiks idé, heller ikke bør den lamme meningsfull forandring og partnerskap. Francis Fukyama tok feil: Historien har ikke kommet til en slutt. Heller ikke er agendaen for endring irrelevant. Derfor bør vi huske hva den store afrikanske forfatteren Ben Okri har skrevet:

They are only the exhausted who think

That they have arrived

At the final destination

The end of the road

With all of their dreams achieved

And no new dreams to hold[5]

Artikkelen er oversatt av Cathrine Thue

Artikkelen er opprinnelig et foredrag holdt på konferansen ”Policies and Models for International Co-operation in Higher Education”, Bergen, Norge 6.-7. oktober 2003.

Kader Asmal har vært utdanningsminister i Sør-Afrika siden juni 1999. Han er utdannet både lærer og jurist og har blant annet arbeidet som høyesterettsadvokat. Av tidligere politiske verv var han grunnlegger av den britiske anti-apartheidbevegelsen i 1960, vise-president i The International Defence and Aid Fund for Southern Africa (1966-1981), medlem av grunnlovskomiteen i 1986 og minister for skog- og vannforvaltning fra 1994 til 1999. Han har også skrevet over 20 kapitler til ulike bøker og over 150 artikler om menneskerettighetene, apartheid, arbeidsloven, Irland og dekolonialisering. I 1999 fikk han utmerkelsen Honorary fellowship av London School of Economics and Politics.

[1] WTO Council for Trade in Services Background Notes, september 1998

[2] Kort tid før boka gikk i trykken bekreftet Utenriksdepartementet ovenfor avisa Nationen at Norge trekker tilbake kravet om internasjonal kommersialisering av utdanning i Sør-Afrika. Utenriksdepartementet bekreftet i samme avis at kravet opprettholdes mot andre u-land, og at de ikke vil forfølge Gats-kravene hvis u-landene ikke selv er interessert i det. Nationen 14.10.03 http://www.nationen.no/nyheter/wto/article768657.ece

[3] Association of Universities and Colleges of Canada, American Council on Education, European University Association and the Council for Higher Education Accreditation

[4] peer education

[5] De er kun de dødstrøtte som tenker

At de har kommet frem

Til det endelige bestemmelsessted

Veiens ende

Med alle sine drømmer oppnådd

Og ingen nye drømmer å besitte

(vår oversettelse, red anm)

Nyheter som engasjerer i kampen for utdanningsrettferdighet

En kvinne iført en svart frakk og et grønt skjerf smiler til kameraet.En kvinne iført en svart frakk og et grønt skjerf smiler til kameraet.

Nyhet

Statsbudsjettet 2025: SAIHs innspill

Norge må øke støtten til menneskerettighetsforkjempere og deres organisasjoner, på deres premisser.

Les nyhet
En knyttneve holder en blyant foran et palestinsk flagg.En knyttneve holder en blyant foran et palestinsk flagg.

Nyhet

Derfor er ­akademisk boikott riktig

Diskusjonen om akademisk boikott av Israel intensiveres nå ved norske universiteter og høyskoler. Stilt ovenfor realitetene i Palestina mener vi at dette ikke-voldelige virkemiddelet ikke bør stå uprøvd.

Les nyhet
Stortinget med tre studentaktivister i bakgrunnen.Stortinget med tre studentaktivister i bakgrunnen.

Nyhet

Regjeringen må gjøre mer for å styrke Students At Risk

I 2022 lovte utenriksministeren å jobbe for å øke synligheten til StAR-ordningen, men så ble det stille. Denne uken fikk vi svar.

Les nyhet
Fem personer betrakter noe som ligger på bakken foran dem. Fem personer betrakter noe som ligger på bakken foran dem.

Nyhet

Kjemper for «den lille freden»

Selv om fredsavtalen i Colombia ble underskrevet i 2016, betyr det ikke at det er fred. SAIHs samarbeidspartnere kjemper hver dag for «den lille freden». Urfolksorganisasjoner, afroetterkommere og studenter er blant de som rammes hardest av konflikten som fortsatt utspiller seg.

Les nyhet
En gruppe studenter rusler over campus på OsloMet. En gruppe studenter rusler over campus på OsloMet.

Nyhet

Hvorfor er det så viktig å engasjere seg?

Student? Da bør du lese videre. Å være frivillig gir deg mange fordeler!

Les nyhet
Fire ungdommer sitter på en gresskledd slette. Fire ungdommer sitter på en gresskledd slette.

Nyhet

Takk for SAIH-tierne!

Husk å betale SAIH-tiere på semesteravgifta. Den gjør nemlig verden til et litt bedre sted.

Les nyhet

Engasjer deg

Oppdag hvordan du kan bidra til SAIHs arbeid.

Hold deg oppdatert – meld deg på nyhetsbrev

En person med munnbind og solbriller. Basert på bakgrunnen skjønner vi at denne personen deltar i en demostrasjonEn person med munnbind og solbriller. Basert på bakgrunnen skjønner vi at denne personen deltar i en demostrasjon
En person som prater inn i en megafonEn person som prater inn i en megafon