Hopp til hovedinnhold

SAIH

Nyhet

Viva studentaktivisme, viva!

-Viva, SASU, Viva, roper en ung gutt mens han henvender seg mot de andre passasjerene på minibussen.

- VIVA!, responderer resten av bussen i kor.

-Ahoy, comrades, revolusjonærer, roper den unge gutten gjentatte ganger før hele bussen begynner å synge en sang om å kjempe for frihet og rettferdighet.

Jeg sitter sammen med en gjeng studentledere fra Tanzania, Zambia, Malawi, Sør-Afrika, Namibia, Lesotho, Botswana og Zimbabwe på buss fra Johannesburg i Sør-Afrika til Manzini i Swaziland hvor Southern African Student Union (SASU) skal ha et relansering- og strategimøte. Selv i 200 km/t er jeg sikker på studentenes kampsang kan høres utenfra. Jeg lener hodet mitt mot vinduet mens en revolusjonær frigjøringssang fra Sør-Afrika overtar etter en fra Botswana. Engasjementet, latteren og samholdet mellom studentlederne vitner om en regional studentunion som er i ferd med å bli gjenfødt.

Flere studentprotester

Sammen med studentaktivistene befinner jeg meg i begivenhetenes sentrum. I de seneste årene har hyppigheten og omfanget av studentportester i Sørlige Afrika økt betraktelig. Fra studentene ved University of Namibia sine ”No pay, no exam”-protester, til «#FeesMustFall» i Sør-Afrika, er det en revitalisering av studentaktivisme i regionen. Skyhøye skolepenger, dårlig levestandard for studenter, mangel på infrastruktur og læringsmateriell, og begrenset akademisk frihet er årsakene bak at studenter tar til gatene for å demonstrere sin misnøye.

Flere studentaktivister forteller meg om følelsen av utålmodighet og håpløshet, frustrasjonen over ikke å bli hørt, og mangel på kanaler som hjelper dem å ta opp sakene på en konstruktiv måte. Protestene har i enkelte tilfeller endt opp med å bli voldelige og destruktive, de opplever at det er først da at kravene deres blir lagt merke til av politiske aktører. Noen steder møter studenter motstand i alle kanaler, og her kan møte med autoritære regimer få fatale konsekvenser. Et konkret eksempel kan være da en kvinnelig student fra National University of Lesotho ble skutt og drept av politiet for å delta på et møte med den nasjonale studentbevegelsen 28. april.

​ Kaster seg i ilden

Etter å ha bodd i Zimbabwe i snart ett år, har jeg blitt kjent med mange som ønsker å jobbe for å endre situasjonen i landet til noe bedre. Fra å være de beste i klassen på utdanning har den eksisterende samfunnsstrukturen i Zimbabwe i løpet av de siste 30 årene gradvis brutt ned. Korrupsjon gjennomsyrer både økonomiske og politiske systemer. Arbeidsledigheten i landet er på 80-90 %. Realiteten er likevel at de fleste som snakker om—og ønsker forandring, gjemmer seg. Årsaken er frykt, fortvilelse, eller utmattelse.

På den andre siden har man fortsatt aktivister som kaster seg i ilden, som tar opp kampen uten hensyn til egen helse og sikkerhet. De står på barrikadene, forberedt på fengsel, tortur og politivold.

Studentorganisasjonen ZINASU – Zimbabwe National Students Union - har blant annet siden midten av 1990-tallet gått foran i kampen for for et tilgjengelig utdanningssystem som ivaretar studenter og akademikeres rettigheter. Dessverre har resultatene uteblitt. Snarere tvert i mot, har situasjonen blitt verre: Kvaliteten på utdanningen står på stedet hvil, og studenter og akademikere som ytrer seg kritisk til det sittende regime må være forberedt på konsekvensene.

Omfanget av studenter som kaster seg inn i ilden, ikke bare i Zimbabwe, men i hele Sørlige Afrika er et tegn på at regionen står ovenfor mange av de samme utfordringene når det kommer til høyere utdanning. Samtidig er det også tydelig at disse problemene ikke blir løst gjennom de årlige studentprotestene. Hvilken aktivisme trengs for endring?

Dette er spørsmålet som er med meg i bakhodet når jeg igjen befinner meg på en buss med ledelsen i ZINASU. Denne gangen er vi ikke på vei mot Swaziland, men i Zimbabwe. Vi beveger oss fra Harare sentrum og ut på landsbygda. Det er mørkt, grusveien fylles opp av stadig flere dype groper, veien blir bare smalere og gresset i veikanten høyere. Bussen kjemper for å komme seg gjennom det gjengrodde savannelandskapet.

«Folkens, er det noen som har vært her før, eller blir vi bortført?», lyder det fra Alistar Pfunye, leder i ZINASU.

Det er ment som en spøk, og responsen er nervøs latter. Spøk i alvor. At aktivister blir bortført og forlatt på ukjente steder, det skjer jo. Heldigvis er denne bussen med studentledere bare på vei mot en landsby utenfor Harare for å sammen utforske ledelses-filosofien Art of Hosting (AoH).

Det er i lyset av behovet for å utforske hva slags aktivisme det egentlig er behov for, at AoH – filosofien inviterer oss til å ta del i den reisen. Hovedformålet til AoH er å aktivere den kollektive intelligensen til en gruppe, for så å finne nye løsninger på utfordringene en står ovenfor. Her brukes strategisk dialog og samtaler som verktøy for å oppnå utvikling og forandring. Det er en tilnærming til ledelse som ofte blir omtalt som en kunstform, der selve kunsten er å samle mennesker til samtaler der ingen er over eller under noen andre, og der alle synspunkter tilstede blir representert. Selve grunnpilaren er at mennesker som er involvert i og invitert til å jobbe sammen, tar eierskap og ansvar når nye ideer og løsninger skal settes ut i live.

Skal vi bare fortsette som før?

Gjennom tre dager tidlig i mai sitter jeg altså under den zimbabwiske vintersola sammen med ledelsen i ZINASU og diskuterer utfordringene landet står ovenfor og hvordan de best kan møtes. Til å begynne med går diskusjonene fort over til å handle om hvordan årsaken til alle utfordringene er et undertrykkende og korrupt regime. Derfor blir vi etter en kort stund oppfordret til å komme ned på bakkenivå, til å se på oss selv og egen organisasjon først, og ikke tenke at myndighetene står ansvarlig for alt.

Særlig to temaer blir tatt opp gjentatte ganger som noe som krever umiddelbar oppmerksomhet. Det første er kjønnsubalanse og hvordan det oppleves som utfordrende for kvinner å ta plass i og okkupere lederposisjoner i organisasjonen. Diskusjonene som følger bærer preg av engasjement, og en viss enighet om at dette er noe alle, både kvinner og menn, har et ansvar for å gjøre noe med.

Det andre temaet som blir tatt opp og diskutert som en gjennomgående utfordring, er hvordan de politiske og personlige maktkampene internt i organisasjonen stjeler oppmerksomhet fra organisasjonens egentlige formål. Her kommer det likevel fram at mange av aktivistene opplever det som utfordrende å ta utgangspunkt i egen organisasjon og måten vi selv gjør ting på, når sannheten er at mye av det er et direkte resultat av hvordan politikk på høyt nivå fungerer. Vi snakker her om om alt fra korrupsjon til maktkamper, til politisk infiltrering og til allianser, og hvordan dette sprer seg til de fleste politiske organisasjoner, også på lavere nivå. Midt i den opphetede diskusjonen reiser en av aktivistene seg opp og sier:

«- Men hvis vi bare fortsetter som før, vil ting egentlig bli bedre? Vi kan jo ikke endre det som skjer på høyere politisk nivå, med den posisjonen vi har. Det eneste som skjer når vi prøver, er at vi drukner i utfordringer eller at vi blir sugd inn i de svært uheldige omstendighetene. Så hva om vi tar et oppgjør med den politiske kulturen som ligger til grunn, ved først og fremst å se på oss selv? Hva om vi tar et oppgjør med måten vi fungerer på, og bruker det som et middel i arbeidet for å skape det Zimbabwe vi egentlig vil leve i? For hvis vi bare fortsetter å gjøre ting på samme måte som de over oss har gjort til alle tider, så vil jo ting aldri bli bedre.»

Nye tider, betyr nye metoder

Jeg slutter aldri å bli imponert over studentaktivister som reiser seg opp og utfordrer formater. Enten det er de som leder an for å få i gang en fredelig demonstrasjon for akademisk frihet , eller det er som studentaktivisten gjorde da han reiste seg opp midt i diskusjonen over. Jeg blir imponert, for er det noe tiden i Zimbabwe har lært meg så er det at det krever mot og tålmodighet å gå foran for nye alternativer.

Og sannheten er at Zimbabwe over lang tid har stått ovenfor økende kompleksitet og utfordrende økonomiske realiteter. Utfordringer som ikke løses gjennom måten myndigheter, organisasjoner og individer opererer på i dag. Så kanskje dette betyr at det krever noe nytt fra de som tar ledelsen for forandring? Kanskje den aktivismen det er behov for, er den som stopper opp og vurderer hva som er det beste steget å ta videre? Den som får oss til å reflektere over hva som egentlig er behovet og som hjelper oss å oppdage og å prøve ut nye strategier og metoder. Der vi våger å se på oss selv, før vi legger alt ansvaret over på korrupte ledere og undertrykkende regimer. Der vi samles, snakker sammen, og forsøker å bli enige om hva det egentlig er vi jobber for å oppnå. Hva vi jobber FOR å oppnå. Og ikke mot. Litt av det som diskusjonene på landsbygda utenfor Harare gav oss en smakebit på.

Nyheter som engasjerer i kampen for utdanningsrettferdighet

En kvinne iført en svart frakk og et grønt skjerf smiler til kameraet.En kvinne iført en svart frakk og et grønt skjerf smiler til kameraet.

Nyhet

Statsbudsjettet 2025: SAIHs innspill

Norge må øke støtten til menneskerettighetsforkjempere og deres organisasjoner, på deres premisser.

Les nyhet
En knyttneve holder en blyant foran et palestinsk flagg.En knyttneve holder en blyant foran et palestinsk flagg.

Nyhet

Derfor er ­akademisk boikott riktig

Diskusjonen om akademisk boikott av Israel intensiveres nå ved norske universiteter og høyskoler. Stilt ovenfor realitetene i Palestina mener vi at dette ikke-voldelige virkemiddelet ikke bør stå uprøvd.

Les nyhet
Stortinget med tre studentaktivister i bakgrunnen.Stortinget med tre studentaktivister i bakgrunnen.

Nyhet

Regjeringen må gjøre mer for å styrke Students At Risk

I 2022 lovte utenriksministeren å jobbe for å øke synligheten til StAR-ordningen, men så ble det stille. Denne uken fikk vi svar.

Les nyhet
Fem personer betrakter noe som ligger på bakken foran dem. Fem personer betrakter noe som ligger på bakken foran dem.

Nyhet

Kjemper for «den lille freden»

Selv om fredsavtalen i Colombia ble underskrevet i 2016, betyr det ikke at det er fred. SAIHs samarbeidspartnere kjemper hver dag for «den lille freden». Urfolksorganisasjoner, afroetterkommere og studenter er blant de som rammes hardest av konflikten som fortsatt utspiller seg.

Les nyhet
En gruppe studenter rusler over campus på OsloMet. En gruppe studenter rusler over campus på OsloMet.

Nyhet

Hvorfor er det så viktig å engasjere seg?

Student? Da bør du lese videre. Å være frivillig gir deg mange fordeler!

Les nyhet
Fire ungdommer sitter på en gresskledd slette. Fire ungdommer sitter på en gresskledd slette.

Nyhet

Takk for SAIH-tierne!

Husk å betale SAIH-tiere på semesteravgifta. Den gjør nemlig verden til et litt bedre sted.

Les nyhet

Engasjer deg

Oppdag hvordan du kan bidra til SAIHs arbeid.

Hold deg oppdatert – meld deg på nyhetsbrev

En person med munnbind og solbriller. Basert på bakgrunnen skjønner vi at denne personen deltar i en demostrasjonEn person med munnbind og solbriller. Basert på bakgrunnen skjønner vi at denne personen deltar i en demostrasjon
En person som prater inn i en megafonEn person som prater inn i en megafon