Lørdag 12. mai brakte det løs for holmenkollstafetten i Oslo. Rekordmange deltakere satte sitt preg på Oslo sentrum og SAIH var noen av dem! Som de eneste jentene på stafettlaget stilte Benedikte og Ingrid fra lokallaget på Bislett og ble (heldigvis) utdelt to av de snilleste etappene. Men til tross for et nesten fullt lag, godt vær og veldig god innsats, måtte vi se oss slått av en del andre, litt sprekere lag. Hva er det man sier, det handler ikke om å vinne, men å delta? Bare vent, vi kommer til neste år og!

Benedikte og Ingrid på Holmenkollstaffetten

Våren i full gang i Nærsnes

SAIHs vårsamling  2012 fant sted på idylliske Strandheim Leirsted ved Oslofjorden i Nærsnes, 13-15 april. Lokallag Bislet trappet opp med 4 engasjerte aktivister, klare for en spennende og lærerik helg!

Til vårsamlingen kom også 6 aktivister fra hviterussland og aktivisten Mazimba fra Zimbabwe. I alt var vi over 70 aktivister og 18 forskjellige nasjonaliteter! Aktivitetene startet med “speed-dating” hvor alle skulle få 2 minutter til å presentere seg for den andre. Det ble en morsom (og ikke minst effektiv!) måte å bli kjent med folk fra andre lokallag og andre organisasjoner på. Seinere på kvelden ble det lærerike foredrag, og kvelden ble avsluttet med hygge rundt bålet.

På lørdagen strålte sola, og noen modige sjeler sto opp tidlig for å ta et morgenbad! Lokallag Bislet kom ‘dessverre’ først da moroa var over, men vi tar det igjen neste år. Etter frokost sto det blant annet workshops og foredrag på programmet. Årets kampanje ble diskutert, som vil være en fortsettelse fra fjorårets om studenters kamp for demokrati. Hviterusserne og Mazimba snakket om studenters situasjon og kamp for rettigheter i Hviterussland og Zimbabwe. Seinere ble vi delt inn i grupper og “dro på besøk” til våre fem partnerland (Nicaragua, Bolivia, Zimbabwe, Sør-Afrika og Zambia, hvor vi fikk høre mer om situasjonen i landene og prosjektene SAIH støtter der. Kvelden ble avsluttet med en utrolig spennende og engasjerende debatt om Kony 2012-prosjektet.

Etter programmet på lørdag kveld måtte dessverre representantene fra SAIH-Bislet takke for seg, mens de andre ble ut søndagen. Vi takker for spennende, lærerik og ikke minst gøyal vårsamling, og ser fram til å se alle gamle og nye fjes igjen til høstsamlingen etter sommeren!

Du kan se flere bilder på SAIHs facebookside, og på SAIH-Bislets facebookside. Husk å like!

Av Stian Amadeus Antonsen, nestleder SAIH Bislet

Artikkelforfatter Stian Antonsen er tidligere leder i Skeiv Ungdom og sentralstyremedlem i LLH. Han er nå i Sør-Afrika som student i 1 år, fordelt på et semester i Cape Town og et i Durban. Dette bildet er fra fargerike Bo-Kaap i Cape Town. Foto: Bente Lea Omdal.

På flyplassen blir jeg møtt av brosjyrer med forslag til homovennlige overnattingssteder. I sentrum av Cape Town henger plakater som reklamerer for Cape Town Pride i mars.

Universitet hvor jeg skal studere (University of Cape Town) har programfestet forbud mot trakassering på grunnlag av seksuell orientering.

Velkommen til homobyen Cape Town!

Hvorfor dra hit?

Cape Town har en vakker beliggenhet mellom havet og Table Mountain-fjellet som har blitt kåret til et av verdens sju naturlige underverker.

Utsikt mot Table Mountain. Foto: Bente Lea Omdal.

Det bor omtrent 3,5 millioner mennesker her, men det føles aldri som en stressende storby, ettersom byen er relativt stor i utstrekning.

Byen har god infrastruktur, behagelig klima, flotte strender, og et bra uteliv. Den har også blitt kåret til verdens designhovedstad for fremragende byutvikling.

Det er altså mange gode grunner til at ca halvannen million turister hvert år besøker Cape Town. De satser også sterkt på å lokke til seg homofile og lesbiske turister, og byen anbefales av både Spartacus og gayguide.net.

Fra stranden i Cape Town. Foto: Bente Lea Omdal.

Rosa penger

Cape Town har en relativt stor middelklasse, og enkelte hoteller, restauranter og bedrifter henvender seg spesifikt til homofile kunder.

Homobydelen Waterkant er spekket med utesteder, kafeer, gjestehus, butikker, blomsterhandlere og antikvitetsbutikker som er eid av og retter seg mot det skeive publikumet.

Cape Town er en homovennlig by, med stort tilbud av utesteder, kafeer, butikker etc. Her fra Bubbles bar i Waterkant. Foto: Bubbles bar.

Det at både sør-afrikanere og utenlandske turister legger igjen ”rosa penger” fører til at homofili blir mer akseptert, og det er blitt mer vanlig å se homofile par som holder hender eller kysser offentlig.

Hver desember feirer flere tusen skeive ”Mother city queer project” med elleville kostymer, drag-artiser og halvnakne, dansende kropper.

Utfordringer i slummen

Det er imidlertid mange som ikke har noen rosa penger å bruke. Foreløpig er det kun de større byene i Sør-Afrika som er noenlunde åpne for homofile, og hatkriminalitet er et stort problem i de mange slumområdene.

7/7/2007 ble to lesbiske kvinner i Soweto utenfor Johannesburg brutalt drept på grunn av sin kjærlighet. I etterkant har ”777”-kampanjen blitt lansert.

Kampanjens navn viser til datoen de to kvinnene ble drept, og den forsøker å bekjempe hatkriminalitet, spesielt rettet mot svarte lesbiske.

I Khayelitsha utenfor Cape Town ble lesbiske Zoliswa Nkonyana drept i 2006, antakeligvis på grunn av hennes seksuelle orientering. Hennes siste ord var ”We are not tomboys, we are lesbians”.

Politisk utvikling

Under apartheid var ”homoseksuelle handlinger” forbudt og kunne bli straffet med opp til sju år i fengsel. Fram til slutten av 80-tallet tvang det sør-afrikanske militæret hvite homofile til medisinsk behandling og i enkelte tilfeller også kjønnskorrigerende behandling.

Etter apartheids fall har det vært mange gjennombrudd for lhbt-befolkningen i landet. Sør-Afrika ble det første landet i verden som grunnlovfesta forbud mot diskriminering på grunnlag av seksuell orientering.

I 2006 vedtok regjeringen, med overveldende flertall, en kjønnsnøytral ekteskapslov. Dessverre er det slik at Sør-Afrika er det fremste eksempelet på at det formelle lovverket i seg selv ikke er nok for å sikre rettighetene til landets innbyggere.

Her fra et homobryllup i Langebaan i 2007. Foto: Wikipedia.

Homofobi er svært utbredt blant store deler av befolkningen. Mange hvite påstår at homoseksualitet er ukristelig og mange svarte hevder at det er ”uafrikansk”. Transpersoner og andre som bryter med tradisjonelle kjønnsnormer er svært utsatt for vold og drap.

Svarte lesbiske kvinner blir systematisk utsatt for ”corrective rape”, hvor lesbiske blir voldtatt i den troen av man kan ”kurere” dem til å bli heterofile.

Politiet og rettsvesenet har også blitt kritisert for å ikke prioritere hatdrapene som har blitt begått mot denne gruppen de siste årene.

Det blir bedre

Mange organisasjoner og enkeltpersoner jobber for å endre situasjonen for lhbt-befolkningen i Sør-Afrika. En gruppe studenter og ansatte på University of Cape Town har gått sammen med organisasjoner og kjendiser i Sør-Afrika og laget en lokal versjon av ”It gets better”-kampanjen.

Målet med prosjektet er at fremtiden skal bli bedre for alle skeive i regnbuenasjonen Sør-Afrika, slik at det ikke lenger skal være bare middelklassen og turister som nyter homoparadiset Cape Town.

Nobelprisvinneren, biskopen og aktivisten Desmond Tutu er kanskje den mest prominente enkeltpersonen som er med i prosjektet. Tutu har sammenlignet homofobi med apartheid og har kritisert kirkesamfunn i Sør-Afrika for diskriminering av homofile.

http://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=95c5HRYanlo

SAIH om kjønn og likestilling:

Lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og interseksuelle (LHBT) er ofte utsatt for omfattende diskriminering. Forebyggende holdningsendringsarbeid er nødvendig, både i Norge og i Sør, og SAIH støtter Yogyakarta-prinsippene, som er et sett prinsipper om hvordan internasjonale menneskerettigheter er gjeldende i spørsmål knyttet til seksuell orientering og kjønnsidentitet. Les mer på: http://www.saih.no

Helt siden begynnelsen av 1900 tallet har kvinner verden rundt krevet mer oppmerksomhet rundt den internasjonale kvinne dagen. Kvinnene på den tiden sloss for kortere arbeidstimer, bedre lønn og retten til å stemme, dette fortsetter å være viktige aspekter som kvinner sloss for verden rundt i dag også! I dag blir dagen anerkjent i over 50 land og markert av millioner av kvinner og menn.

I 1910 var det en kvinne ved navn Clara Zetkin som var leder for “Womens Office” for sosial demokratene i Tyskland, hun mente at kvinner skulle få sin egen internasjonale dag sånn at de kunne kreve sine rettigheter på den samme dagen hvert år. Året senere ble denne dagen feiret for første gang i Østerike, Danmark, Tyskland og Sveits den 19 mars. Det var først noen år senere at datoen ble flyttet til den 8 mars, og helt siden det har 8 mars vært den internasjonale dagen for kvinner verden rundt.

Flere og flere kvinner feirer denne dagen verden rundt, og siden 2000 tallet har det vært dramatiske endringer i antallet av kvinner som markerer dagen og mange land har fått relativt bedre rettigheter for kvinner. Når dette er sagt, er det viktig å huske at det er mange kvinner som fortsatt får dårligere betalt en menn, mindre tilgang til utdannelse og som er mer utsatt for vold både i hjemmet og på arbeidsplassen. Dette er ikke greit og vi må fortsette å kjempe kvinners kamp for bedre rettigheter!

Spre ordet og bli med på feiringen av kvinner verden rundt!

Bodil har skrevet et innlegg om Zambia og kvinners vei til parlamentet! Ta en titt på den.

http://saih.no/blogg/2012/02/01/zambias-kvinner-og-deres-lange-vei-til-parlamentet/

Endelig har vi fått nytt lokale. Før holdt vi til på et lite møterom på høgskolen, men når har høgskolen skaffet nye lokaler til de forskjellige studentorganisasjonene.

Nå holder vil til i de gamle lokalene til kunstakademiet som nå heter “Senter i sentrum”. Vi har fantastisk utsikt over slottet og store deler av slottsparken og ligger nærme sentrum, så nå er det bare å komme på besøk til oss hvis dere har lyst!

Vår nye adresse er nå St.Olavsgate 32 like ved Radisson hotel!

Flere av aktivistene fra SAIH-Bislet er for tiden på feltarbeid/utveksling i land i Sør; Sør-Afrika, Ghana, India, Zambia og Bolivia. I «Opplevelser fra» blogger de om interessante og lærerike opplevelser fra feltlandene.

Bolivia er de store kontrastenes land. Store deler av landet er en del av Altiplano, høylandet, hvor noen topper når over 6,500 meter. Hovedstaden, La Paz, er den høyeste hovedstaden i verden, og ligger på mellom 3000 – 4100 meter over havet. Bolivia har alle 8 økosystemer, fra brennhet ørken til grønn regnskog og goldt tundralandskap.

Også de sosiale kontrastene er store. Mens den absolutt største delen av befolkningen er urbefolkning (~70%), er det tradisjonelt og historisk sett de hvite som har de viktige posisjonene i landet. Dette har riktignok forandret seg litt med valget av Evo Morales, latinamerikas første urfolkspresident, men fortsatt er det slik at de fattigste lever som de fattigste i Afrika, mens de rikeste er på nivå med de rikeste i Norge. Bolivia er det fattigste landet i Sør-Amerika. Med den nye grunnloven har landet blitt «plurinasjonalt», og anerkjenner 36 forskjellige nasjoner innad i landet. Hver nasjon er representert i senatet, og hvert språk er anerkjent som offisielle språk i Bolivia.

Feltarbeidet vårt i Bolivia dreier seg om olje, gass og utvikling. For mens Bolivia er det fattigste landet i Sør-Amerika, er det også det landet som har de nest største olje og gassreservene på kontinentet (etter Venezuela). Problemet er at korrupte presidenter og andre høytstående statlige embetsmenn har latt hydrokarbonene bli privatisert, og slik har de blitt utvunnet av transnasjonale selskaper, mens den bolivianske staten har fått en slikk og ingenting tilbake. Som en representant for Guaraníbefolkningen i el Chaco (der noen av de største feltene befinner seg) sa; «Vi lever og går oppå rikdommen vår, men vi kan ikke hente den ut så den gagner oss selv». Morales har nasjonalisert hydrokarbonene, men om dette virkelig er en nasjonalisering som vil gagne bolivianerne flest gjenstår å se.

Foto: mapsofworld.com

Av Kristoffer Kinge, styresmedlem i SAIH-Bislet

Flere av aktivistene fra SAIH-Bislet er for tiden på feltarbeid/utveksling i land i Sør; Sør-Afrika, Ghana, India, Zambia og Bolivia. I «Opplevelser fra» blogger de om interessante og lærerike opplevelser fra feltlandene. 

Vet ikke helt hva jeg skal si, men india er jo utrolig annerledes enn Norge. Det er 35 varmegrader her og vi går i choridari hver dag for å dekke oss til, vise litt respekt for folkene her, og for å slippe at menn stirrer. Det er mange uvandte sosiale regler og normer her som f.eks at kvinner ikke skal sette seg ved siden av menn på bussen, i sofaer osv. hvis ikke de gir tegn til at det er ok. Så hvis man tar bussen og det sitter en mann på hvert sete og ingen gir tegn til at du kan sitte så må du stå hele veien selv om det egentlig er kanskje ti ledige seter. Det er også slik at kvinner ikke skal se mennene rett i øynene når man går forbi dem eller snakker med dem. Man skal heller ikke se på munnen deres eller et annet sted, dirkete øye kontakt kan sees på som flørting og oppfordring til sex.

Kvinner her skal heller ikke reise eller gå ute alene etter at det har blitt mørkt. Vi går jo ofte ut og spiser sammen etter det har blitt mærkt og til og med da får vi veldig mange blikk og ser nesten bare menn ute. Alkohol selges nesten ikke her og jeg leste i et blad fra sakhi (womens resource senter) at vold mot kvinner på grunn av alkohol var et problem før, så kanskje det er derfor at det ikke selges så mye alkohol.

Kerala er den delstaten i India der flest kvinner tar utdannelse, men vi har lest at det er få anntall kvinner som får jobber etter utdannelse. Dette har vi intervjuet mange kvinner om, nesten 20 foreløpig. Det vi har fått ut av intervjuene er at veldig mange kvinner tar høyere utdanning her i Kerala og mange mener at det er pga. av familien (fordi de har utdanning selv og vil at barna skal få seg en utdannelse også). Noen sier at det er pga. økonomien, at de ønsker å få en utdannelse fordi det er dyrt å bo her og at medgiften er veldig høye, og i noen hushold er en inntekt ikke nok. Det virker som om de fleste kvinnene slutter å jobbe når de blir gift og får barn, mye av dette er på grunn av at det ikke er så mange muligheter for å få barnepass o.l. men den største grunnen er nok fordi det er mennene som bestemmer, og kvinnene må bare rette seg etter dem.

Noen menn vil ikke at kona skal jobbe både fordi de ikke vil at hun skal ha stærre inntekt enn dem, eller fordi de mener at hun skal vaere hjemme å passe barn, vaske hus og lage mat. Så alt er egentlig avhengig av familien her i Kerala; om du får ta utdanning og om du får jobbe. Det er også en del jobber som ikke passer seg for kvinner siden de ikke kan ferdes alene etter det blir mørkt o.l. så de fleste velger yrker som sykepleier, lærer og resepsjonister.  Selvsagt er noen mer moderne enn andre og vi mætte f.eks ett par og vi intervjuet damen med mannen til stede og han ville gjerne at hun skulle jobbe etter ekteskap (de var nettopp blitt gift) sånn at de hadde to inntekter.

Det er også en del her som drar til utlandet eller andre steder og jobber for å tjene mer penger og så kommer de tilbake hit etterpå. Det er også et problem for kvinner i forhold til jobb, at de generelt sett gifter seg tidligere enn men, derfor har de ikke like lang tid til å jobbe etter utdannelsen. Kvinner har også alt annsvaret som regel hjemme i huset og derfor er det vanskeligere for dem å klatre oppover i jobbmarkedet siden de må passe på hus og barn og ikke kan reise om kvelden. De kan ikke ha sene dager på kontoret, dra på konferanser o.l. og har lavere muligheter enn menn til å få en bedre jobb. Det virker som at alt som har med kvinnesyn og utdanning og jobb her i Kerala har med familien å gjøre. Alt kommer ann på hva de “lar” deg få lov til å gjøre. Kvinner må først rette seg etter faren sin og så etter mannen sin, men det finnes selvsagt unntak, og det er på bedringens vei.

SAIH-tiere er ikke som andre tiere. Gjennom semesteravgiften kan du velge å støtte SAIHs arbeid med 30 kroner.

Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) er en landsdekkende student- og akademikerorganisasjon som driver med utdanningsbistand, informasjonsarbeid og politisk påvirkning.

Hvert semester betaler 140000 studenter ved 6 universiteter og 23 høgskoler i Norge 20 eller 30 kroner i støtte til SAIH. I desember vedtok Studentparlamentet ved HiOA at du som HiOA-student skal ha mulighet til å støtte SAIHs arbeid og vise solidaritet med studenter i Sør gjennom semesteravgiften.

SAIH arbeider med langsiktige prosjekter i fem land: Sør-Afrika, Zimbabwe, Zambia, Nicaragua og Bolivia. Vi støtter prosjekter drevet av lokale samarbeidsorganisasjoner, fordi vi mener nærhet til problemene er nødvendig for å få til endring.

SAIH-tiere går blant annet til:

•Utdanning for urfolksungdoms deltakelse i Bolivia

•Utdanning for unge kvinners deltakelse i Zambia

•Utdanning for studenter og ungdoms deltakelse i Zimbabwe

•Utdanning til frigjøring for skeive ungdommer i sørlige Afrika

•Seksuelle og reproduktive rettigheter i høyere utdanning i Sørlige Afrika.

•Interkulturell utdanning for urfolk i Nicaraguas autonome regioner

•Akademisk frihet og faglige rettigheter for studenter og akademikere i Sør

Vil du engasjere deg i SAIH?

SAIH har lokallag på universiteter og høyskoler i Norge. Lokallaget på HiOA arrangerer debatter, seminarer og kampanjer. I lokallaget kan du jobbe med mange spennende tema, og tilegne deg ny og nyttig kunnskap om bistand og internasjonal politikk. Ønsker du å bli med, ta kontakt på: saih.bislet@gmail.com

Les mer om SAIH-tierne her: http://saih.no/Om_SAIH/SAIH_tierne/index.html

Av Bodil Kildahl Rosseland, leder SAIH Bislet