saih.no

Den niende april i år marsjerte flere hundre tusen mennesker i Bogota sine gater. Mange kom langveis fra på humpete veier og i slitte busser. På morgenen rapporterte nyhetene om 90 fulle busser som hadde funnet veien inn til byen i løpet av natten, og ordføreren varslet om en million personer som var ventet til ”la marcha por la paz” – marsjen for fred.

«Det er ikke en vei for fred, fred er veien» Ghandi

Om det virkelig ble en million er usikkert, men at flere hundre tusen personer tok del er sikkert og visst. Godt voksne folk vi møtte på gata forklarte at de aldri hadde sett lignende mengde folk samlet i gatene. Når vi spurte om årsaken til denne enorme deltagelsen var svarene delt. En del marsjerte for å markere behovet for fred og at fredsforhandlingene må gi resultater. De forlangte handling og politisk vilje til å få noe gjort. En del andre marsjerte for å markere de som har gått bort og for å vise respekt til de som sitter igjen. Mange vi snakket med gikk kun for den sistnevnte grunnen.

- Om man har tro på fredsforhandlingene? Tja, ikke egentlig – var svaret vi fikk av flere. Begrunnelsen for dette var at hele landet har vært i krig i så lang tid, og man må inkludere flere enn de som nå sitter rundt forhandlingsbordet i Havana. Den 50 år lange borgerkrigen har en kompleks historie av parter og påvirkede. Bønder har blitt drevet fra jorda si, jenter og gutter har blitt røvet fra skoler og hjem for å bli brikker i borgerkrigsspillet, mange har mistet livsgrunnlaget sitt og de som står dem nærmest. I tillegg til de personlige konsekvensene dette har hatt for en stor del av landets befolkning, har også samfunnet som helhet blitt påvirket.

Akkurat derfor er inkluderingen av så mange grupper av samfunnet som mulig avgjørende for at fredsforhandlingene skal kunne legge grunnlaget for en fredlig fremtid. Det sivile samfunnet må ikke bare ha retten til å eksistere, det må også få en stemme i fredsforhandlingene og en plass ved bordet.

.

Vi vil ikke lære å drepe!!

SAIH er glad for å ha muligheten til å samarbeide med partnere fra det sivile samfunnet i Colombia som jobber med akkurat dette. SAIH sine nye partnere jobber med å styrke rettigheter de har blitt frarøvet over tiår – og som må være på plass om fredsprosessen skal kunne ha en sjanse til å lykkes. Colombia går en spennende tid i møte. Vi gleder oss til å jobbe sammen med våre partnere som jobber for afroetterkommere og urbefolkning sine rettigheter, utdanning og studentrettigheter.

Uten at alle sine rettigheter blir tatt i betraktning spiller det ingen rolle hvor mange som møter opp i Bogotas gater, eller hvor mange timer fredsforhandlingene står på. Fred er ikke bare fravær av krig, fred er inkluderende og rettferdig, noe som betyr at man må ta tak i de strukturelle skjevhetene som ligger i bunn for konflikten. Derfor kan ikke freden skapes i Havana, den må bygges i Colombia.

Les mer om SAIH sine programmer og partnere i Colombia her.

I dag 24.mai er nasjonaldagen til Eritrea. I år er det litt spesielt fordi det er 20 år siden landet ble selvstendig etter 30års krig med nabolandet Etiopia.

Det er ingen grunn til å feire dagen, Eritrea er et land der menneskerettigheter ikke eksiterer, pressefrihet kan befolkningen bare drømme om, politisk opposisjonspartier har ingen hørt om. Man kan heller ikke si at sivilsamfunn eksisterer. Tilstanden i landet er veldig ille, store deler av befolkningen lever i frykt. Det er også et meget lukket land hvor resten av verden ikke vet hva som foregår.

 Dette bildet viser brødkø i hovedstaten Asmera. Store deler av befolkningen sulter.

Da landet ble selvstendig i 1993 hadde verden troen på at Eritrea ikke skulle være som resten av Afrika. Det var et land med et godt utgangspunkt for å utvikle sivilsamfunn og demokrati. President Isaias Afewerki som har vært ved makten siden landet ble selvstendig hadde tydeligvis andre planer. “Grunnloven” ble ratifsert i 1997, men har ikke blitt fullt implementert, og valg har aldri blitt holdt til tross for ratifikasjon av valgloven i 2002.

 Presidenten av Eritrea Isaias Awerki.

I 1994 ble 2års obligatorisk verneplikt innført for å kunne bygge og utvikle landet. Eritreiske befolkningen støttet myndigheten på dette her nettopp fordi det handlet om utvikle landet.

I 1998 ble det grensekrig med Etiopia og landet ble meget hardt rammet både sosialt og økonomisk. Verneplikten som var obligatorisk for 2 år ble en evig tjeneste som aldri tar slutt. Noen har vært i militærtjenesten siden 1994 og kastet bort sine beste år. I 2006 endret presidenten reglen om at etter fullført 10.klasse så måtte unge elever gjennomføre verneplikten for å kunne fullføre videregående skole. Regimet har strammet inn utdanningssektoren. Mellom 2003 og 2007 ble landets formelle universiteter stengt. Istedenfor åpnet de ”høgskoler” for å tilfredsstille regimets behov. Tydeligvis har Afewerki forstått at utdanning er makt og han nekter å gi folket makt!

Det er heller ikke lett å få jobb til de som er ferdig med ”høgskolene” og på grunn av mangel på muligheter og håp flykter mange daglig. Noen hevder at så mange som 3000 mennesker flykter daglig fra landet og mer enn 90% av disse er unge mennesker med drøm om et bedre liv. Mer enn 60000 eritreere bor i flyktningleirer i Etiopia. Forsøk på å forlate landet er straffbart hvor de heldige blir arrestert, mens andre blir skutt og drept ved grensene.

Pressefrihet og ytringsfrihet eksisterer ikke i landet. I 2001 ble private medier stengt. Det er sensur på alt i landet og journalister som motsier regimet har blitt arrestert og ingen vet hvor det har blitt av de. Religionsfrihet har heller ikke eksistert siden 2002, det er mange som sitter i fengsel fordi de utøver andre religioner enn de religionene som regimet tillater.

Amnesty har endelig kommet med rapport om det som foregår i Eritrea. I følge rapporten er det mer enn 10000 samvittighetsfanger i landet. Det er mennesker som blir torturert i fengsel for å ha uttrykt sine meninger, utøvd sin religion og tro.

 Dette er et bilde av fanger (bildet er hentet av Amnesty) , noen av disse er politikere, noen er unge mennesker som vil forlate landet samt journalister. For eksempel mannen i midten øverst, er en svensk-eritreisk journalist, Dawit Isaak som har vært fengslet mer enn 12 år og ingen vet om han er i live.

I vår har Spire jobbet for å få på plass et Framtidsombud i Norge. SAIH har valgt å stille seg bak Spires kampanje fordi vi syns dette er et bra tiltak og absolutt noe Norge trenger. Forrige uke vedtok også LNU på Barne- og ungdomstinget Framtidsombudet i sitt politiske program. LNU har rundt 100 medlemsorganisasjoner og representerer ca. 500 000 barn og unge.

Spires definerer et Framtidsombud slik:

”Framtidsombudet skal fremme rettferdighet mellom generasjoner og jobbe for å sikre langsiktig politikk og grunnleggende rettigheter for våre etterkommere”.

Framtidsombudet vil være en politisk uavhengig institusjon og vil gjøre at det får en sterkere legitimitet som rådgiver for beslutningstakere og som en kunnskapsformidler for befolkningen.

Allerede i 1987 sa Gro Harlem Bruntland og Brundtlandkommisjonen i rapporten ”Vår felles framtid” at framtidige generasjoner får for lite oppmerksomhet: ”Framtidige generasjoner har ikke en stemmerett ved våre valg; de har ingen politisk eller økonomisk makt; de kan ikke gå imot våre beslutninger”. Det er mye snakk om bærekraftig utvikling og at vi skal ta vare på våre ressurser til våre nye generasjoner. Men med valg vært fjerde år er det lett for politikerne å tenkte kortsiktig og ta avgjørelser som tjener dagens velgere, men ikke de fremtidige. Et Framtidsombud kan tale sin sak uten å tenke på neste valg. Både transport og samferdsel, boligpolitikk, energipolitikk og miljøforvaltning er dagsaktuelle og mye diskuterte temaer og det er slike spørsmål et Framtidsombud kan jobbe med. Både økonomisk utvikling, sosiale rettigheter og miljø skal tas hensyn til.

Anja Bakken Riise, leder i SAIH, er veldig positiv til kampanjen.

”Vi snakker ofte om at vi vil få oss en jobb og tjene nok til å kunne gi trygghet til barna våre og de som kommer etter oss, men sjelden reflekterer vi over hvordan vår levemåte kan påvirke fremtidige generasjoner negativt. I dag er ca. 1 av 6 mellom 15 og 24 år, men unge mennesker har fortsatt lite formell makt og posisjoner. Vi håper fremtidsombud-kampanjen vil inkludere ungdoms perspektiv og fokusere på å skape en verdig fremtid for framtidas unge.”

Norge har flere ombud. Blant annet finnes et Barneombud, Likestillingsombudet, Forbrukerombudet, Sivilombudsmannen, pasientombud og et eldreombud. Et framtidsombud er heller ikke nytt i verden. Lignende institusjoner finnes i Ungarn, New Zealand og Brasil, i tillegg har Filippinene et miljøombud og Finland har en komité for framtiden.

På lang sikt vil det være dyrt å tenkte kortsiktig. Vi mener en investering i et Framtidsombud vil være et fornuftig valg! SAIH støtter fremtidsombudkampanjen fordi vi må endre tankegangen i måten vi lever på og i større grad inkludere de som kommer etter oss.

Du kan skrive under på oppropet her:

http://www.spireorg.no/arkiv/kampanjearkiv/fremtidsombudet-opprop/

Mer info om Spire og Framtidsombudet her:

http://www.framtidsombud.no/

https://www.facebook.com/Framtidsombudet

7. April i år, under en direktesending på Muvi TV-kanal i Lusaka i Zambia ber menneskerettighets-aktivist Paul Kasonkomona innstendig om at LHBT-rettigheter skal bli respektert i landet. Kasonkomona sier også på direktesendingen at så lenge prostituerte, og homofile og bifile menn blir oversett i de nasjonale tiltakene i bekjempelsen av HIV/AIDS, bidrar det kun til å forverre epedemien.

Paul Kasonkomona

Både før og etter TV-sendingen, er verten for programmet, Costa Mwansa i telefonsamtaler med politiet. Resutatet er at så snart sendingen er ferdig, blir Paul Kasonkomona arrestert.

Homoseksuelle handlinger er ulovlig i Zambia og kan føre til livstid i fengsel. I følge en undersøkelse fra 2010, fordømmer 98% av befolkningen i Zambia homoseksualitet. I denne virkeligheten jobber Paul Kasonkomona for Engender Rights Centre for Justice, en organisasjon som driver kampanjearbeid for rettighetene til seksuelle minioriteter, prostituerte og personer som lever med HIV/AIDS i Zambia.

I følge politiet i Zambia ble Paul arrestert for å ha ”oppfordret offentligheten til å ta del i uanstendige aktiviteter.”

Rett etter påske ble i tillegg fire homofile par nektet å inngå giftemål i Zambia. Den tradisjonelle lederen Chief Madzimawe sier til Zambia Daily Mail: ”Det ligger ikke i kulturen til det zambiske folk, afrikanere og Ngonis å praktisere homoseksualitet og homofile bør fengsles.”

Senere uttalte myndighetene at de involverte parene skulle bli håndert av politiet. Myndighetene i Zambia har nå også bedt det zambiske folk om å rapportere til politiet om alle mistenkte homofile.

Flere slike uttalelser den siste tiden har ført til en økende diskriminering av LHBT-personer i Zambia. Uttalelsene har også ført til at mange personer i Zambia lever i redsel. Politiet har flere ganger besøkt kontorene til LHBT-organisasjoner i forsøk på å ødelegge for deres arbeid. Aktivister blir dermed oppfordet til å tenke gjennom hva de sier for ikke å bli oppdaget.

Men slike uttalelser og arrestasjonen av Paul vekker reaksjoner. Mange organisasjoner og land oppfordrer myndighetene i Zambia til å dekriminalisere homoseksualitet. I tillegg blir Paul og andre LHBT-aktivister støttet nasjonalt i Zambia gjennom organisasjonen Friends of Rainka som jobber for seksuelle minioriteters rettigheter. Organisasjonen oppfordrer det zambiske folk til å støtte LHBT-personer over hele landet som lider under straffeloven.

Allikevel, når undersøkelser viser at store deler av befolkningen fordømmer homoseksualitet og staten bidrar til å ytterligere sponse og forsterke homofobien i samfunnet gjennom sine lover, uttalelser og arrestasjoner, har det ikke akkurat blitt lettere å jobbe for LHBT-rettigheter i Zambia nå.

Den økende diskrimineringen gjør det heller ikke lettere for aktivister som Paul å spre informasjon om de negative følgende av at de nasjonale tiltakene rundt bekjempelse av HIV/AIDS ikke inkluderer homofile og bifile menn, og at disse ofte blir nektet behandling. Til tross for at helsedepartementet i Zambia har uttalt at det fra et helseperspektiv gir mening å inkludere denne delen av befolkningen, så er det vanskelig å gjøre noe med så lenge loven er som den er, og  politikere og myndighetspersoner uttaler seg og handler som de gjør.

Rettsaken mot Paul Kasonkomona er satt til å begynne 15. mai i år, og det er tydelig at anklagene mot han er direkte relatert til hans arbeid for LHBT-rettigheter i Zambia. Samtidig fortsetter antall HIV-tilfeller i Zambia å øke med ca. 200 hver dag.

Prioriteringer.

SAIH’s political campaign for 2013 is about access to knowledge. Students and academics as well as the general public, particularly in less developed countries, need access to knowledge in order to develop themselves and their communities.

Students, academics and people in the south do not have the same access to knowledge as those who live in high-income countries. This is unfair. Knowledge should not be a commodity, but must be shared so that it can be further developed and improved. Knowledge is not a commodity that is consumed and thrown away like some other disposable product. Knowledge becomes more valuable and useful when used and shared.
Gaining access to knowledge is essential for a society to evolve.

We know that the development of a modern democracy and the modern economic system is based on an educated population. If everyone has access to knowledge they can equally participate in their democracy and create a better society together.

We also know that access to research is essential for life. An example is health care in Malawi. They did not get access to the latest research saying that mothers should not breastfeed their children while they were on HIV medications, as this increases the risk of transmitting the infection to their children. This is just one example of what the unjust knowledge divide that current funding model creates.

Today almost all Norwegian publicly funded research is published in journals which cost money to access. This happens despite the fact that the research is funded by tax payers. This means that the universities use large public sums for students and researchers to gain access to knowledge they themselves have created.

The academic journals are owned by big publishing companies who have unusually high profit margins. Their income has increased significantly in recent years because they have multiplied prices on journals. They can do this because universities must have access to the best research in order to attract the best researchers and students. And the best researchers want to publish in the most prestigious journals since it can advance their career.

This system of getting points for publishing in journals where research is paid for by tax payers and paid for again to be accessed, is incredible unfair, and is causing great harm for people in less developed countries who need to access new research. They cannot afford the most prestigious journals, and thus they lose out on valuable new developments.

Open Access journals do not have user fees, but those who want to publish in them have to pay to get published. This has made some researchers afraid of Open Access. This means we’ll have to give them the means of publishing and the incentive to do so.

The current academic publishing system is both unnecessary expensive as well as discriminating. Today the rich have access to knowledge that the poor doesn`t. We say this is unfair and we want to do something about it!

Gry Larsen, statssekretær i Utenriksdepartementet og Jerry Matjila, direktør for det sørafrikanske utenriksdepartementet.

Av Kjersti Augland

Forrige uke, den 15. og 16. april, arrangerte Norge og Sør Afrika en internasjonal  konferanse for å fremme arbeidet for lesbiske, homofile, bifile og transpersoners rettigheter. I tjukk tåke på Holmenkollen var 84 stater og en rekke sivilsamfunnsorganisasjoner fra alle verdensdeler samlet i to dager. Etter at den første, og historiske, FN resolusjonen på seksuell orientering og kjønnsidentitet blei vedtatt sommeren 2011 har FNs høykommissær for menneskerettigheter skrevet en rapport som viser omfanget av diskriminering av og vold mot LHBT personer internasjonalt.

Rapporten viser konkret hvordan seksuell orientering er inkludert i beskyttelsen menneskerettighetene. Året etter, i 2012, blei den første debatten om seksuell orientering og kjønnsidentitet (SOGI) holdt i menneskerettighetsrådet. Dette er gode og viktige hendelser men det er enkeltstående tiltak og det er fremdeles mye motstand fra mange stater mot å anerkjenne at lesbiske, homofile, bifile og transpersoner har de samme rettighetene som heterofile.

Konferansen i Oslo var et forsøk på å minske denne motstanden og motivere til å, som det blei sagt, institusjonalisere arbeidet for inkludering av seksuell orientering og kjønnsidentitet i FN systemet. Det betyr at man ønsker at LHBT ikke bare skal nevnes her og der men at noen, eller noe, innen FN systemet skal ha et hovedansvar for å sørge for at stater opprettholder menneskerettighetene også for LHBT personer. Dette kan ta ulike former som for eksempel ved å opprette en spesialrapportør og få en egen konvensjon på SOGI. En spesialrapportør vil bety at en person får mandat fra FN til å reise rundt til ulike land og dokumentere situasjonen for LHBT personer gjennom å snakke med både myndigheter og sivilsamfunn. Denne dokumentasjonen blir så brukt innen FN systemet til å holde stater ansvarlig. Men kanskje aller sterkest vil en ‘name and shame’ effekt være, det å få et dårlig rykte blant andre stater er ikke bra. Hvis det blir vedtatt en konvensjon vil LHBT være noe som statene må rapportere på i sine regelmessige rapporter til FN, Universal Periodic Review. Statene ‘tvinges’ til å si noe om hvordan situasjonen er for LHBT personer, noe de færreste stater gjør i dag.

Spørsmålet er hvor sterkt er momentet til å få til dette akkurat nå? Fra mitt ståsted på konferansen, en lyttende tilhører, blei jeg ikke overbevist at begeistringen er så stor. Nå foregår det jo alltid mye i gangene og i de lukkede rom på slike konferanser så det er mulig mye gikk forbi meg. De få som uttalte seg, enten fra panel et på scenen eller i rundebords diskusjonene, var veldig entusiastiske. Det være seg FNs høykommissær for menneskerettigheter, sivil samfunnsorganisasjoner og noen få statsrepresentanter (blant annet Nepal, Frankrike, Brasil, Østerrike). Men hva med resten? Jeg hørte fra andre at de hadde møtt ‘utskremte’ representanter fra ambassader som ‘ikke skjønte bæret’ av hva som blei sagt. De var blitt sendt for å rapportere tilbake til ambassadørene. Man kan jo spørre seg hva disse ambassadørene kommer til å bringe videre til sine respektive lands ledere og i hvilken grad dette bidrar til at situasjonen blir bedret. Men som sagt, det var nok en del diplomati på gang som jeg ikke fikk med meg. Jeg får i alle fall håpe det. Det var flere sivilsamfunnsrepresentanter som fikk uttale seg, noe som er veldig viktig da det ofte er de som kjenner situasjonen best, ikke myndighetene. Noe av det som blei trukket fram var behovet for mer dokumentasjon om situasjonen, den utstrakte og ekstreme volden som påføres LHBT personer og behovet for at politiske ledere uttaler seg offentlig mot diskriminering.

Direktørene for Norge og Sør Afrikas utenriksdepartement ledet konferansen. Et av deres poeng var behovet for politisk ledelse i arbeidet for LHBT personers rettigheter. Har man ikke noen ‘på toppen’ som er villig til å ta ansvar og systematisk sørge for at landets borgere ikke diskrimineres blir det svært vanskelig å oppnå noe som vil endre situasjonen permanent. Sivil samfunn støttet opp om dette og understreket at statsledere må uttale seg offentlig mot diskriminering og vold på bakgrunn av seksuell orientering og kjønnsidentitet. En offentlig anerkjennelse av at dette er uakseptabelt. I flere av de landene som SAIH har partnere, som Zambia og Zimbabwe, har president og politikere gjort det motsatte. Uka før konferansen blei en rettighetsforkjemper i Zambia arrestert og fengslet fordi han hadde uttalt seg positiv til LHBT personers rettigheter på tv. Det har siden vært en rekke uttalelser fra ministre, myndighetspersoner og religiøse ledere om hvordan homofile skal jaktes ned, fengsles og sendes ut av landet. Når ledere uttaler seg på denne måten legitimeres diskriminering i alle lag og på alle nivå i samfunnet. De negative effektene er enorme. LHBT personer i Zambia er nå mer eller mindre gått i dekning og frykter hva som kan skje.

En resolusjon eller en rapportør i FN befinner seg langt borte fra trans-personen i Zambia som blir arrestert og intimidert av politiet fordi han kler seg som en mann mens det i passet står at han er født som kvinne. Det er ingen en-til-en sammenheng mellom å få slutt på diskriminering og vedta en FN resolusjon. Men kanskje er det et middel som kan brukes i noen sammenhenger og som kan bidra til en bedre dialog, bevisstgjøring og rapportering blant statsledere. Det blir i alle fall spennende å følge prosessen videre. Neste møte i menneskerettighetsrådet er i juni, der man håper at det blir fremmet forslag om en konvensjon.

Oppsummering fra SOGI konferansen i Oslo – http://www.hrsogi.org/

Pressemelding fra UD http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/aktuelt/nyheter/2013/lgbt_historic.html?id=723059

Skrevet av Kjersti Augland, programrådgiver for Sør-Afrika