Det er ikke så mange som fikk med seg at et 17. mai tog i Lusaka’s gater i Zambia i år endte med at politiet brukte tåregass mot de som tok del i det, og arresterte 115 av dem.

17. mai i år fylte Lusaka’s gater seg med zambiske studenter som marsjerte i protest mot myndighetenes plutselige avgjørelse om å fjerne mais og bensin- subsidier. Dette var etter 3 dager med fredelige demonstrasjer utenfor media stasjoner, men da studentene følte at det ikke gav resultater, begynte de en fredelig marsj i Lusaka’s gater.

Som en del av protestene hadde studentene med seg underskrifter de skulle gi til president Micheal Sata for å oppfordre han til å endre avgjørelsen om å fjerne subsidiene så plutselig. Studentene mener den plutselige fjerningen av subsidiene fører til at mange i Zambia har fått for kort tid på å forberede seg på følgene. Både mais og bensin blir av mange sett på som essensielle varer og som et resultat av myndighetenes avgjørelse, kommer prisene på mais og bensin nå til å øke betraktelig.

Kort tid etter at demonstrasjonen hadde startet, begynte politiet å sende tåregass i alle retninger ved Universitety of Zambia. I tilegg beordret Zambia’s president at alle studentene som var med i demonstrasjonen skulle bli arrestert og utvist fra universitetet.

115 ble arrestert, men etter sterkt press fra zambiske opposisjonelle politiske partier og det internasjonale samfunnet, ble studentene dagen etter løslatt. Etter løslatelsen har noen av studentene sagt at de ble utsatt for tortur under arrestasjonen, og at de ble tvunget til å oppgi navnene på lederne av protestene.

SAIH har partnerorganisasjoner i Zambia og i andre land som jobber med og for studentrettigheter, akademisk frihet, ytringsfrihet og opplysningsarbeid knyttet til dette. Det som skjedde 17. mai i Lusaka er bare et av mange eksempler på studenter verden over som fortsatt blir arrestert for å være politisk aktive, og utvist fra sine universiteter for å ytre sin mening i samfunnsdebatten.

For å få et mer deltakende og demokratisk samfunn, er nøkkelen at alle skal kunne være kritiske og ytre sin mening i samfunnsdebatten, uten å måtte frykte for livet. Dette er ikke tilfelle i land hvor studenter opplever å bli utvist av universiteter på grunn av politisk aktivisme. Her lever mange studenter med trusler og i frykten for å bli fengslet, forfulgt og overvåket på grunn av sine politiske standpunkt og meninger.

SAIH hadde i fjor en kampanje med et hovedmål om at Utenriksdepartementet skal opprette en prøveordning hvor studenter som har blitt utvist fra et universitet på grunn av sitt engasjement for menneskerettigheter og demokrati, skal få muligheten til å komme til Norge og fullføre utdanningen her. Og i April i år vedtok ESU (European Students Union) en resolusjon som opfordrer alle studenter og myndigheter i Europa til å vise solidaritet med utviste studenter og opprette ordninger som gjør at de kan fullføre utdanningen sin.

Et kanskje lite, men viktig skritt på veien mot et mer deltakende samfunn kan være slike ordninger. Disse kan bety mye for noen få enkelte studenter som er politisk aktive, men lever i fare i eget hjemland. Alikevel, det aller største skrittet mot et mer deltakende og demokratisk samfunn er det som tas hver dag av studenter og aktivister, som til tross for trusler og arrestasjoner, tør å leve i frykten og mobiliserer til endring.

Tyrkia er mer enn bare syden og fine strender og de siste to ukene har det skjedd en god del det er verdt å få med seg. Det som startet som en fredelig protest i Istanbul mot bygging av et kjøpesenter har nå blitt til store demonstrasjoner mot Tyrkias regjering og statsministeren Erdogan.

Hvis du har vært begravd i eksamenslesning eller har tatt deg fri fra aviser fordi du ligger i sola og griller pølser, her er litt info om hva som har skjedd i Tyrkia i det siste, ifølge Aftenposten:

Litt om Tyrkia:
- Tyrkia ligger her:
- Staten ble opprettet etter 1. verdenskrig
- Grenser til åtte land, bl.a. Hellas, Irak og Syria.
- Største etniske gruppe er tyrkere (75 %)
- Største minoritet er kurdere (18 prosent)
- Ca. 99 % av befolkningen er muslimer
- President: Abdullah Gül
- Statsminister: Recep Tayyip Erdogan
- Hovedstad: Ankara
- Ikke medlem av EU, har vært i forhandlinger siden 2005.
- Er en av de 20 største økonomiene i verden og er derfor med i G20.
- Medlem i NATO.
- Skillet mellom religion og politikk har vært viktig siden opprettelsen av staten av Mustafa Kemal Ataturk.
- Erdogan har sittet ved makten i over ti år. Hans parti AKP har islamistiske røtter.
- AKP kom til makten i 2003, bl.a. fordi de kjempet for ytringsfrihet, demokratisering, markedstilpasning, liberale reformer og å avskaffe dødsstraff. Var mindre islamistiske enn andre partier, men fortsatt et konservativt parti. Men i 2011 ble partiet mye mer konservativt enn tidligere.

Protestene:
- Utgangspunktet for protestene i starten av juni var et kjøpesenter som etter planen skal bygges i parken Gezi i Istanbul.
- En av grunnene til at folk begynte å protestere mot byggingen i Gezi er at de mener Istanbuls ordfører og statsministerens svigersønn er de som vil tjene penger på byggingen. Lite blir gjort for å bekjempe bestikkelser og korrupsjon.
- Protestene handler om mer enn kjøpesenteret i parken, og har for de fleste blitt en stor protest mot Erdogan og måten han styrer landet på, som stadig blir mer autoritært.
- Protestene har hovedsaklig foregått på Taksim-plassen i nærheten av parken, men har spredt seg til flere byer i landet.
- 1. Juni var det gjort 939 pågripelser etter over 90 demonstrasjoner i hele landet.
- Svært få tyrkiske medier har dekket protestene. Det ble heller vist natur- og matlagingsprogrammer på TV-kanalene.
- Erdogan skal ha sagt at sosiale medier er den verste trusselen mot samfunnet. Dårlig mediedekning gjør at sosiale medier blir mye brukt av demonstrantene.
- Tyrkia-forsker Einar Wigen forteller at parkkonflikten i Instanbul settes i en symbolsk kontekst om den politiske utviklingen i Tyrkia: ”Det startet med at byrådet i Istanbul vedtok å bygge kjøpesenter i en park der det tidligere var en militærforlegning som knyttes til revolusjonen i 1908. Parkens symbolikk tolkes inn i en kontekst som handler om utviklingen mot at Tyrkia ble en sekulær republikk”.
- Sammenlignes med demonstrasjonene i Egypt, men det er uenighet i dette fordi statsministeren er demokratisk valgt.
- Usikkert hvor stor del av befolkningen som støtter demonstrasjonene. Det regnes med at de fleste demonstrantene vil frata Erdogan makten, men det kan være andre meninger blant protestene også.

Andre grunner til protester:
- Alkohol: Det har blitt innført en ny lov som forbyr alkoholreklame, drikking på TV blir forbudt, skjenkebevilgning må skje minst 100 meter fra skoler og gudshus, det har blitt forbudt å vise flasker i butikkvinduet og man kan ikke selge alkohol mellom 22 og 06. Dette er positivt for flere, men kritikere ser det som islamisering og ikke for å forbedre helse og holdninger.
- Privatlivets fred: Man kan ikke lenger kjøpe angrepillen reseptfritt og statsministeren har uttalt at kvinner før få minst tre barn. Statsministeren har også foreslått å innskrenke retten til abort og stramme inn på reglene for bruk av p-piller.
- Støtten til opprørerne i Syria: Tyrkia støtter opprørerne i Syria og tar imot syriske flyktninger som rømmer fra hjemlandet. Flere tyrkere er kritiske til dette fordi de mener det setter tyrkere og Tyrkia i fare.
- Religiøs bekledning: Det er forbud å gå i religiøs bekledning i offentlige stillinger pga Tyrkias sekulære lov. Mange kvinner som dekker seg til av religiøse grunner ønsker å endre disse reglene.
- Økonomi: AKP og Erdogan fører en liberal økonomisk politikk, og dette blir mislikt av flere demonstranter.
- Det er vanskelig å kritisere regjeringen. Tyrkia er et av de verste landene når det gjelder fengsling av journalister. 75 journalister er fengslet i landet i dag.
- Erdogan: Oppfattes som sjefete, pågående og konfliktvillig og å ville innføre en mer autoritær stat. Ny statsminister blir valgt i 2015 og Erdogan kan etter det bli en mektig president.

Foto: Kuba Skrzypczyk
http://www.flickr.com/photos/96838819@N06/sets/

Noen litt koseligere bilder fra protestene kan du se her:  http://www.policymic.com/articles/47211/taksim-square-protest-11-images-from-turkey-that-will-give-you-the-warm-fuzzies

I Zimbabwe møter lederne av sivilsamfunnet en rekke utfordringer. Staten er i hendene på en elite som ikke vil dele makten med folket, men fordeler rikdommen i landet til seg selv og sine støttespillere. Her er noen av de utfordringene sivilsamfunnet møter og hvordan de vil løse dem.

Lucy Mazingi er lederen av vår nye partner Youth Empowerment Transformation Trust (YETT). YETT er en sammenslutning av ungdomsorganisasjoner i Zimbabwe som kjemper for sine medlemmers demokratiske rettigheter. De jobber med kapasitetsbygging av ungdomsorganisasjoner, da ungdom er landets fremtid og deres deltakelse er essensiell for utviklingen av demokratiet i Zimbabwe.

Lucy Mazingi

De siste månedene har YETT samarbeidet med sine medlemsorganisasjoner i kamp mot et nytt direktiv som er på trappene til å bli innført. Hvis direktivet går gjennom parlamentet må alle ungdomsorganisasjoner registrere seg hos myndighetene. Hvis de ikke gjør det kan de bli straffeforfulgt. Etter at de har registrert seg skal de betale 3 US dollar per medlem i året til staten. Denne skatten vil effektivt undertrykke ungdomsorganisasjoner som ikke har midler til å betale. Dette er en effektiv måte å hindre utviklingen av et aktivt sivilsamfunn som kan gjøre Zimbabwe mer demokratisk. Myndighetene gjør dette fordi de har økonomiske insentiver til at å hindre en demokratisk utvikling i Zimbabwe. Med et mer demokratisk Zimbabwe vil det være vanskeligere å stikke skattepenger i egen lomme.

YETT har troen på at de kan bekjempe dette forslaget sammen med blant annet den Zimbabwiske studentorganisasjonen ZINASU. De ser det også som sannsynlig at dette forslaget blir lagt fram nå når det nærmer seg valg, slik at ungdomsorganisasjonene må jobbe med dette istedenfor å mobilisere unge til å stemme. De lobber opp mot departementet og parlamentet, og har engasjert advokater for å se på lovligheten av forslaget. ZINASU har i tillegg ansvaret for å mobilisere ungdommer til å sende brev til parlamentsmedlemmer og arrangere demonstrasjoner.

Raymond Majongwe er leder av Progressive Teacher Unions of Zimbabwe (PTUZ).  PTUZ er en av fagforeningene for lærere i Zimbabwe som SAIH har støttet i mange år. De har i årevis dokumentert og offentliggjort myndighetenes overgrep mot lærere, i sin såkalte «Shame and blame»-kampanje. President Robert Mugabe er selv lærer og vet godt hvor mye makt som ligger i å spre kunnskap. I tiden fremover skal PTUZ se på historiebøkene i Zimbabwe som har en forvridd framstilling av Zimbabwes historie, skrevet av tilhengerne til partiet til president Mugabe, Zimbabwe African National Union – Patriotic Front (ZANU-PF). PTUZ skal lage historieklubber på lærerskolene og forsøke å endre tekstbøkene som elevene får utdelt.

I Zimbabwe er det flere språk, men kun Shona- og Emdebele-barn får undervisning på sitt eget språk i tillegg til engelsk. Vendaspråket er et av de største språkene i Zimbabwe og PTUZ ønsker at disse også skal få muligheten til å lære sitt eget språk på skolen slik at det blir bevart og brukt.

SAIH støtter disse lederne av Zimbabwe som kjemper med ikke-voldelige midler i front for et mer rettferdig, fredelig og fritt samfunn for alle samfunnets medlemmer. Om de så er lærere, flerspråklige, unge eller kvinner. Alle.

http://samiskmyteknuser.no/

En same er en person som snakker samisk, joiker, går med rare klær og eier mange reinsdyr. Samene nyter godt av massevis av særrettigheter og de snylter på den norske staten, men tross for at de har det så godt ønsker de å opprette en egen samisk stat. Disse påstandene høres kanskje absurde ut, men slike myter hersker faktisk i Norge i dag. I løpet av de siste årene har vi sett en tiltakelse av het debatt rundt samespørsmål og til tider kraftig samehets. Dette kom spesielt til syne under lokalvalget i Tromsø, da det ble diskutert om Tromsø skulle inn i det samiske språkområdet. Debatten som foregikk i media og i det offentlige rom var preget av svært sterke synspunkter og i noen tilfeller førte det til hatefulle utsagn og direkte fysiske overfall. Disse prossessene spredte seg til andre deler av landet, og i Trondheim opplevde ei jente at jakka hennes ble påtent på grunn av at hun er same.

I følge daglig leder ved Antirasistisk Senter, Kari Helene Partapouli, var det intensiteten i denne debatten som førte til at nettsiden Samisk Myteknuser, som ble lansert i forrige uke, ble utviklet. Nettsiden er et samarbeid mellom Antirasistisk senter og organisasjonen Jurddabeassi, og er finansiert av Sametinget og stiftelsen Fritt ord. Ved å ta opp 24 vanlige myter om samer og avkrefte dem ved bruk av rene fakta, er siden ment å fungere som et verktøy for en mer faktabasert debatt om samer og spørsmål som angår dem.

Mye av samehetsen skyldes fordommer basert på misforståelser og uvitenhet. Det er derfor helt klart et behov for mer informasjon om samisk kultur og større forståelse for hva det vil si å være same. Selv om samene er en viktig del av norsk kulturhistorie og av det norske samfunn, er kunnskapsnivået for lavt og samene forblir en ukjent gruppe for mange. Undervisningen om samer som gis i det norske skoleverket sentrerer det seg ofte kun rundt Sametinget og reinsdriftskultur, og for mange forblir dette den eneste informasjonen om samer. Samtidig er det slik at i mange tilfeller ligger kunnskapen der, den bare mangler implementering. Fakta overskygges av gamle fordommer og politikerskapt samefrykt. Situasjonen er kompleks, men resultatet er uansett at det skapes et feilaktig bilde av hva det vil si å være same.

Selv har jeg fått høre at jeg ikke er ordentlig same – kanskje fordi jeg hverken snakker samisk eller eier reinsdyr. Samtidig har jeg mang en gang fått høre at Oslo er den byen i Norge med flest samer, og dermed er det ikke noe spesielt ved det å være same. Samevitser og morsomheter på samers bekostning har man hørt hele livet, og mange som setter ned foten og sier i fra opplever å bli kalt hårsåre. Forhåpentligvis kan Samisk myteknuser være med på å rette opp slike misforståelser og øke bevisstheten rundt samisk kultur og samisk historie.

Dette er noe som ikke bare trengs i Norge, men også på verdensbasis. Verden over er manglende kunnskap om urfolk er et problem, og det hindrer dialog og skaper fordommer. Generelt er urfolk en sårbar gruppe, og i mange land er de blant de fattigste og mest marginaliserte. SAIH ser utdanning som et viktig verktøy for å oppnå frigjøring. I Latin-Amerika har  SAIH partnere som arbeider for å fremme interessene og sikre rettighetene til urfolk og afroetterkommere. De jobber for at urfolk og afroetterkommere skal få utdanning på eget språk og tilpasset egen kontekst og kultur. Det samme må vi jobbe for på hjemmebane, og her må vi også arbeide for at det gis utdanning om samer og samisk kultur. Så ta en titt innom www.samiskmyteknuser.no , og kanskje opplever du at flere av dine egne forestillinger om samer knuses.

Av Inga Marie Nymo Riseth

For litt over en uke siden feiret jeg 17. mai. Vi gikk i tog, vi sang på norsk og veivet med flagget. Vi feirer Norge og at vi lever i et fritt land. I fjor på denne tiden reiste jeg til Genève, hvor jeg var med i Menneskerettighetsrådet i FN på noe som heter Universal Periodic Review (UPR). Dette er en ganske ny prosess, som ble skapt av Generalforsamlingen i 2006. UPR går ut på at man i løpet av 4,5 år gjennomgår menneskerettighetssituasjonen i alle de 193 medlemsstatene av FN.

Dette skjer med rapportering fra landet som blir gjennomgått, rapportering fra det sivile samfunnet og fra FN. Alt dette blir samlet og når man møtes i Genève har alle nasjonale delegasjoner mulighet til å komme med kritikk og spørsmål til det landet som sitter til gjennomgang.

Å feire 17. mai får meg til å tenke på hva som ble sagt i det blåe, rundet rommet i Genève i fjor. Her prøvde organisasjoner fra det sivile samfunnet som jobber for Saharawiene sine rettigheter å sette fokus på deres rett til å gjøre akkurat det samme som vi gjør 17. mai. Veive med sitt eget flagg, snakke sitt eget språk og gå i tog for å markere sine egne rettigheter. Disse rettighetene er grunnleggende, det går på retten til å tilhøre en stat, retten til ytringsfrihet og retten til å snakke sitt eget språk.

Hva skal til for at Saharawiene skal kunne veive med sitt eget flagg, snakke sitt eget språk og gå i tog for å markere sine rettigheter?

Alle disse er rettigheter som for de aller fleste saharawier ikke er tilgjengelige. Jeg var veldig klar over dette når jeg dro til Genève, og ble derfor ganske provosert av at den marokkanske delegasjonen kunne sitte på talerstolen og fortelle noe helt annet. Noe av det delegasjonen snakket mest om mest om var at de var veldig fornøyde med seg selv for den utviklingen de hadde hatt av ny grunnlov. Dette var noe de mente styrket både demokrati og menneskerettigheter. Dette var også noe de fikk mye skryt for av mange av de andre nasjonale delegasjonene. På samme tid som Marokko hadde utviklet grunnloven sin satt mange saharawier i fengsel uten dom og på ubestemt tid. Årsaker til dette var blant annet fredlige demonstrasjoner og arbeid for sharawiene sine grunnleggende rettigheter.

Noen uker etter dette var jeg med en delegasjon som reiste til Marokko og Vest-Sahara. I Marokko besøkte vi saharawiske studenter i Marracesh, Rabat og Casablanca. I Vest-Sahara besøkte vi ulike aktivister som jobber for sine rettigheter, og andre saharawiere som lever under marrokansk okkupasjon. Det fikk meg til å forstå i enda større grad hvor absurd det Marrokko sin delegasjon sa når de var på talerstolen. Vi møtte barn, voksne og gamle som hadde gjennomgått både fysisk og psykisk vold, tortur og fengslinger. Den ivaretakelsen av rettigheter de tok så mye kreditt for i Genève var fullstendig fraværende i Vest-Sahara.

FN vet dette. FN vet det ikke offisielt fordi at den fredsbevarende styrken (MINURSO) som har vært i Vest-Sahara siden 1991 ikke har mandat til å overvåke menneskerettigheter. Det betyr at de hvite toyota landcruiserene med blåe skilt kan kjøre igjennom gatene i Laayoone og Bojdour og se folk bli mishandlet og banket opp – uten av de har mulighet til å rapportere tilbake til New York og Genève. Ikke bare sier dette noe om behovet for en FN reform, det sier også noe om prioriteringene til de landene som sitter i sikkerhetsrådet. Forsøk på å få overvåkning av menneskerettigheter inn i MINURSO sitt mandat har gang på gang blitt stoppet av sikkerhetsrådet som består av flere stater som er nære allierte av de Marokko. FN har lagd over 100 resolusjoner som sier at Vest-Sahara i hvert fall skal ha et folkevalg. Dette var betingelsen for våpenhvilen som ble inngått i 1991 men som fortsatt ikke har tatt sted.

Drømmen om folkevalget som et redskap for å skulle kunne feire sin 17. mai blir fjernere med tiden som går. Marokko har i løpet av de nå over 20 årene forflyttet store deler av sin befolkning til de okkuperte områdene. Dette er områder som nå er hjemlandet for barna av de marokkanske settlerne som har bodd der i lang tid. Det er en kompleks situasjon. At FN sin fredsbevarende styrke skal få mandat til å overvåke menneskerettighetssituasjonen hadde om ikke vært et steg nærmere at sahrawiene skulle kunne feire sin 17. mai, så i hvert fall vært en mulighet til å forbedre den humanitære situasjonen befolkningen lever under.

Likt som at vi igjen skal feire 17. mai til neste år kommer muligheten til å revidere MINURSO sitt mandat i tiden som kommer. Vi som en del av det internasjonale samfunnet må da ta det ansvaret vi har og jobbe for at saharawiene også skal kunne vifte med sitt flagg og snakke sitt språk, uten å risikere å bli banket opp eller fengslet på ubestemt tid.

Den niende april i år marsjerte flere hundre tusen mennesker i Bogota sine gater. Mange kom langveis fra på humpete veier og i slitte busser. På morgenen rapporterte nyhetene om 90 fulle busser som hadde funnet veien inn til byen i løpet av natten, og ordføreren varslet om en million personer som var ventet til ”la marcha por la paz” – marsjen for fred.

«Det er ikke en vei for fred, fred er veien» Ghandi

Om det virkelig ble en million er usikkert, men at flere hundre tusen personer tok del er sikkert og visst. Godt voksne folk vi møtte på gata forklarte at de aldri hadde sett lignende mengde folk samlet i gatene. Når vi spurte om årsaken til denne enorme deltagelsen var svarene delt. En del marsjerte for å markere behovet for fred og at fredsforhandlingene må gi resultater. De forlangte handling og politisk vilje til å få noe gjort. En del andre marsjerte for å markere de som har gått bort og for å vise respekt til de som sitter igjen. Mange vi snakket med gikk kun for den sistnevnte grunnen.

- Om man har tro på fredsforhandlingene? Tja, ikke egentlig – var svaret vi fikk av flere. Begrunnelsen for dette var at hele landet har vært i krig i så lang tid, og man må inkludere flere enn de som nå sitter rundt forhandlingsbordet i Havana. Den 50 år lange borgerkrigen har en kompleks historie av parter og påvirkede. Bønder har blitt drevet fra jorda si, jenter og gutter har blitt røvet fra skoler og hjem for å bli brikker i borgerkrigsspillet, mange har mistet livsgrunnlaget sitt og de som står dem nærmest. I tillegg til de personlige konsekvensene dette har hatt for en stor del av landets befolkning, har også samfunnet som helhet blitt påvirket.

Akkurat derfor er inkluderingen av så mange grupper av samfunnet som mulig avgjørende for at fredsforhandlingene skal kunne legge grunnlaget for en fredlig fremtid. Det sivile samfunnet må ikke bare ha retten til å eksistere, det må også få en stemme i fredsforhandlingene og en plass ved bordet.

.

Vi vil ikke lære å drepe!!

SAIH er glad for å ha muligheten til å samarbeide med partnere fra det sivile samfunnet i Colombia som jobber med akkurat dette. SAIH sine nye partnere jobber med å styrke rettigheter de har blitt frarøvet over tiår – og som må være på plass om fredsprosessen skal kunne ha en sjanse til å lykkes. Colombia går en spennende tid i møte. Vi gleder oss til å jobbe sammen med våre partnere som jobber for afroetterkommere og urbefolkning sine rettigheter, utdanning og studentrettigheter.

Uten at alle sine rettigheter blir tatt i betraktning spiller det ingen rolle hvor mange som møter opp i Bogotas gater, eller hvor mange timer fredsforhandlingene står på. Fred er ikke bare fravær av krig, fred er inkluderende og rettferdig, noe som betyr at man må ta tak i de strukturelle skjevhetene som ligger i bunn for konflikten. Derfor kan ikke freden skapes i Havana, den må bygges i Colombia.

Les mer om SAIH sine programmer og partnere i Colombia her.