Ordene over kommer fra Gene Sharp, mannen som har skrevet boka “From Dictatorship to Democracy – a conceptual framework for liberation” og som besøkte Oslo i starten av februar. I boka eksemplifiserer Sharp 198 våpen, eller alternativer som skal være direkte motstykker til militære våpen, og som Sharp mener kan brukes mot nesten enhver diktator.
Sharp var i Oslo i anledning dokumentarfilm-festivalen “Human wrongs, human rights.” Vi var mange spente som hadde møtt opp for å se dokumentaren om den nå gamle mannen. Særlig fordi det etter filmen skulle bli en spørsmålsrunde med Sharp og Jamila Raqib, direktøren ved Sharps Albert Einstein Institute. Instituttet er mer som en idealistisk organisasjon, som studerer og fremmer bruken av ikke-voldelig kamp i konflikter verden over. Og her er hovedpoenget som Sharp har brukt sitt liv på å få folk til å forstå; det finnes alternativer til vold.
Vi i SAIH benyttet spørsmålsrunden til å spørre Sharp om hva som ar annerledes med studentdrevne demokratibevegelser; hvordan skiller disse egentlig seg ut fra andre? Da påpekte Sharp at han ikke har drevet forskning av en spesifikk gruppe, hverken studenter, kvinner, etniske minoriteter osv., men at det som er viktig for en revolusjon er at den tar inn over seg og inkluderer alle segmenter i befolkningen. Raqib støttet opp om dette, samtidig trodde hun at studenter var mer interessert i samfunnsutviklinga enn andre deler av befolkningen; at studenter er mer åpne, og at det kanskje er derfor man ofte ser studenter stå i fronten av revolusjoner.
I dokumentaren om Sharp “How to start a revolution?” kunne man se hvordan utallige land har benyttet seg av våpnene Sharp lister opp I boka si. Ett av dem er at folk må samle seg rundt en farge eller et symbol, både for å skape felleskap og for å vise motstand, slik man for eksempel så i Ukraina under den oransje revolusjonen i 2004, i den grønne revolusjonen i Iran i 2009, eller i Thailand under den røde revolusjonen i 2010. Et annet viktig virkemiddel Sharp støtter seg til, er humor og latterliggjøring av autoritære styresmakter. Disse var viktige ikke-voldelige våpen i revolusjonene i Serbia, Ukraina og Georgia på 2000-tallet (Fra Serbia: http://www.canvasopedia.org/index.php?option=com_seyret&task=videodirectlink&id=230&Itemid=2 )
Disse autoritære overhodene er ikke særlige glade i Sharp. I Iran ble det for eksempel lagd en propagandavideo som viser Sharp i det Hvite hus, hvor han sitter og konspirerer sammen med John McCain, George Soros og CIA , i Russland ble det satt fyr på bokbutikker som solgte bøkene hans, og i mange land er bøkene ulovlige. Noen steder risikerer man fengsel bare for å ha dem på seg.
I filmen ler Raqib av påstandene om at de er Vestens spioner, særlig når man ser hvor lite finansiering institusjonen får. For som Sharp selv sier, er det ikke nok mennesker som tør å tro på at ikke-vold er et realistisk alternativ til militær makt. Når han snakket på fredag, sa Sharp at når folk identifiserer problemer, så antas det med en gang at ikke-vold er umulig. Da publikum tok opp konflikten i Syria, og påpekte at en ikke-voldelig løsning virker vanskelig fordi samfunnet er så delt mellom forskjellige folkegrupper, sa Sharp at dette var nøyaktig en slik tendens til ikke å tro på ikke-vold som en mektig og reell løsning. Dette er tull, sier Sharp. Der det er problemer må man tenke “hvordan kan jeg løse dette”, og analyserer dem en av gangen, for så å komme frem til en løsning. Hvert land er unikt, sier Sharp, men diktaturer og undertrykking har mange generiske karakteristikker, som man kan bruke de samme ikke-voldelige våpnene mot.
Jeg tror Sharp har rett. Vi er ikke så svake som vi ofte tror vi er.
