Jeg ble ikke SV-medlem denne gangen heller, gitt..

Skrevet 4. mai 2012 av Anja Bakken Riise

Jeg kom akkurat tilbake fra et dialogmøte arrangert av Spire, hvor de på beundringsverdig vis hadde skapt et rom hvor unge engasjerte folk og norske beslutningstakere kunne møtes, for å snakke om hva som må til for å oppnå bærekraftig utvikling. Fokuset er rettet mot Rio-konferansen i sommer, hvor man håper at Norge kan ta en aktiv rolle i å skape en fremtid for unge som er bærekr

aftig; både sosialt, økonomisk og miljømessig.

SAIH hadde fått muligheten til å holde et innlegg, og vi benyttet anledningen til å spørre Heikki om hvordan Norge har tenkt å bruke utdanning i kampen for en bærekraftig fremtid. Innlegget mitt leser dere her:

Kjære alle sammen, og en særlig hilsen til vår nye utviklingsminister, Heikki Holmås.

Sist vi møttes prøvde du å verve meg til SV, den gang uten å lykkes. Heikki – hvis du svarer veldig godt på mine spørsmål, så kanskje du har mer hell denne gangen!

For oss i SAIH er det en selvfølgelighet, at bærekraftig utvikling kun kan oppnås med god utdanning. Men utdanning er ikke hva som helst. I Nicaragua støtter SAIH en miljøskole med et forskningssenter som ligger i regnskogen. Wawashang heter den, 

Heikki fikk ikke vervet et nytt SV-medlem i dag, men kanskje kan han gjøre det ved en senere anledning?

og her går barn og unge som vanligvis ikke har tilgang til skole.

 På Wawashang lærer elevene å bruke jorda på en god måte, ved å blande ny kunnskap med gamle tradisjonelle jordbruksformer. Uten oljedreven, dyr teknologi, – men ved å satse på et jordbruk tilpasset lokale forhold og arter. Wawashang spiller en avgjørende rolle i å ta vare på skogen og biomangfoldet i regionen.

Altså. Elevene tilegner seg kunnskap som ikke bare lærer dem å bruke jorda på bærekraftig vis, men som også  er et verktøy i kampen mot fattigdom. Elevene lærer et håndverk som de kan bruke der de er, som er tilpasset de lokale behovene, og som kan skaffe dem en trygg inntekt når de er ferdige med skolen.

SAIH savner et fokus på utdanning som tar inn over seg den lokale konteksten. Som anerkjenner at lokal kunnskap kan være vel så god som vestlig kunnskap om mekanisering og teknologi i jordbruk.

En utdanning som inkluderer lokale perspektiver, med et helhetlig fokus, som ivaretar  bådefattigdomsbekjempelse og miljø. Derfor spør SAIH:

  • Har Norge konkrete verktøy  – for hvordan utdanning kan brukes for å sikre bærekraftig utvikling?
  • Og, hvilke konkrete metoder har norske myndigheter for å inkludere perspektivene fra ungdom, urfolk og kvinner – på veien mot bærekraftig utvikling?

 Så får vi se da Heikki, om du klarer å verve et nytt medlem til SV i dag.

Heikki, SAIH ønsker deg lykke til!

Dessverre hadde ikke Heikki et godt svar til meg, utover å si at han og regjeringen er svært opptatt av utdanning. Heldigvis lovet han å komme tilbake til SAIH med et mer utfyllende svar – så da får jeg komme tilbake til debatten med Heikki om SV-medlemskap…!

Publisert i Ukategorisert | Skriv en kommentar

Tar han bilder så de kan le av oss, der de kommer fra?

Skrevet 4. mai 2012 av Nicklas Søsted Poulsen

Alexandra (nord for Johannesburg) 500 000 mennesker er bosatt er. Some rights reserved by Radio Nederland Wereldomroep

I vinter var jeg og besøkte SAIHs prosjekter i Sør-Afrika. Her dro jeg og programrådgiver Kjersti Aukland for å møte ADAPT som jobber for å styrke kvinners rettigheter og forebygging av kjønnsbasert vold. De jobber i Alexandra (nord for Johannesburg) som er et område hvor, i følge ADAPT, 500 000 mennesker er bosatt. Tallene øker, da mange flykter fra nabolandene og søker nye muligheter i Sør-Afrika. Det kommer eksempelvis mange fra Zimbabwe der opp mot 25 % av befolkningen, har forlatt landet og søkt nye muligheter andre steder. Vi dro til Alexandra for at få et innblikk i hvordan ADAPT jobber.

Thabiso fra Adapt

Jeg gikk i gatene i Aleksandra sammen med Thabiso (til høyre i bildet), som har jobbet for ADAPT i et år og selv er oppvokst i Alexandra. Jeg gikk med mitt fotokamera fremme.

“Tar han bilder av oss så de kan le der de kommer fra?” spurte plutselig en forbipasserende. Jeg håpet Thabiso forklarte mannen hvorfor vi var der, men tror ikke han rakk å forklare noe særlig. Jeg ble etter dette møtet mer bevist min egen rolle og uttrykk. Mange opplever nok at hvite kommer på fattigdomssafari for å ta bilder av fattigdommen i townshipene, uten at dette bidrar til noe. Folks verdighet og eget valg er sjeldent tema når fotografer og media skal ta bilder av fattige til bruk i aviser og innsamlingskampanjer.

ADAPT har hovedsakelig et fokus på kjønnsbasert vold som er et omfattende problem i townshipene. Alkohol er en av de varene det ikke er mangel på i Alexandra, noe som ikke minsker problemene i familielivet. Måten ADAPT jobber på er at de har kontakt med og sprer informasjon til politi, helseklinikker, skole og lokale politikere. På den måten får de gitt informasjon videre fra og til flere hold. De arrangerer workshops med gutter og jenter, hvor de konfronterer sine stereotype forestillinger med hverandre. En øvelse jeg husker ble beskrevet var at guttene skulle sette ord på de nedsettende begreper de brukte på jenter. Det er viktig å gjøre barn og unge bevisst konsekvensene av de kallenavn og slengbemerkninger som kan virke uskyldige i barndommen, men bidra til gruppemekanismer som fører til kjønnsbasert vold senere i livet. Stereotypiene måtte de senere gjenta overfor sine mødre ansikt til ansikt. Mødre krever respekt og er ofte de eneste av det kvinnelige kjønn som unge gutter respekterer. På denne måten ble guttene mer bevisst på hvordan det er å bli kalt nedsettende ting. Den samme metoden ble brukt for at jenter skulle ble bevisst på nedsettende kommentarer på gutter.

Mange jenter hadde opparbeidet enn sosial kløft mellom dem selv og gutter/menn. De benytter forsvarsmekanismer som kunne være voldelige, men ofte gjennom å være overlegne eller tøffe i kjeften. Derfor var det viktig for ADAPT å poengtere at kjønnsrelaterte problemer oppstår tosidig, selv om konsekvensen av menns fysiske styrke ofte kommer tydeligere til uttrykk og legges mest vekt på i informasjon om situasjonen.

Vi satte oss inn i bilen igjen og kjørte til Bekhilanga Secondary School. Her har ADAPT gjennom kreative opplegg fått med seg unge jenter og skapt forbilder for hele Alexandra.

Vi fikk oppleve fem jenter på tolvte trinn (17-18 år) som viste frem et skuespill de hadde jobbet med i tre år. Jentene brukte dikt, sang og skuespill for å formidle historien om selvopplevd vold i familien. Jeg husker jeg undret meg over hvordan det er mulig at utøve vold i et samfunn der folk bor så tett, med tynne vegger mellom hus og skur, og når naboen hører alt. Jeg har tenkt at på samme måte som i vestlige land, finnes en veldig høy terskel for å angi andre for vold i hjemmet.  Tanken om at familien har ansvar for og skal fikse sine egne problemer, der andre ikke skal blandes inn. Dette er mønster ADAPT bidrar til å utfordre og bryte ned.

Etter teatergruppen hadde beskrevet sine framtidsutsikter om Market Theater i Johannesburg, kom to nye inn i lokalet.

I starten virket de litt sjenerte, jeg og Kjersti ble tross alt presentert som “donorer fra himmelen”. Etter hvert ble stemningen litt løsere og de fikk fortalt oss om hva kjønnsbasert vold er og hva man bør gjøre hvis man opplever det. De var i åttende klasse dvs. 13 år, og veldig morsomme. De virket som de trivdes i rollene som representanter for ADAPT sitt ungdomsprogram. Og gode og morsomme representanter var de!

Så mannen i gata fikk på en måte rett, for i denne situasjon lo jeg. Høyt!

Publisert i Prosjektreiser | Merket med , , , | Skriv en kommentar

Don’t Panic – Organise!

Skrevet 23. april 2012 av Sindre Olav Edland-Gryt

By: Sindre Edland-Gryt

Many student activist are expelled, harassed and jailed in countries like Belarus, Zimbabwe, Colombia and many more. Our message; We are together and we are not afraid! — During SAIH spring gathering we did an interpetation of this cartoon offen used as a symbol for student activism. more pictures on Facebook

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Publisert i Ukategorisert | Merket med , , | Skriv en kommentar

Hiphop på 4000 meter

Skrevet 29. mars 2012 av saih

I den bolivianske byen El Alto har hiphop blitt et fenomen. Unge bruker hiphop til å utrykke sin misnøye med samfunnet.

Av: Tiril Tveiten fra Informasjonskomiteen i SAIH som har vært på i El Alto som del av feltarbeid med Utviklingsstudier ved HiOA.


Helt siden vi landet på flyplassen i El Alto, her dette landet overrasket og målbundet meg med sitt fantastiske landskap og vennlige folkeslag. Den tynne luften som møtte oss på flyplassen tok det litt tid å venne seg til, men bortsett fra litt tungt hode og veldig kort pust den første uken, har heldigvis ikke høyden bydd på større utfordringer.

Bolivia er et spennende land, med store kontraster både innen natur og landskap, så vel som innen folk og kulturer, og mellom fattig og rik. Det er et land med stadig politisk aktivisme og protester, et samfunn preget av urettferdighet og usikkerhet, med en regjering som ikke viser særlig til å møte folkenes som stadig marsjerer ut i gatene som et samlet folk i krav på bedre rettigheter.

 

Grunnen til at jeg er i Bolivia nå er fordi jeg jobber med et feltarbeid som en del av utdanningsløpet til Utviklingsstudier på Høyskolen i Oslo og Akershus. Feltarbeidet dreier seg i stor del om utvikling for unge gjennom artistiske uttrykk i El Alto, og i denne forbindelse er det snakk om hiphop, som har vist seg å bli et fenomen i byen El Alto.

Gjennom feltarbeidet har vi blitt kjent med forskjellige hiphop-grupper fra El Alto, hovedsakelig unge menn som bruker hiphop som et verktøy for å uttrykke misnøye og reflektere samfunnet de lever i. I tekstene sine peker de på sosiale problemer som vold, kriminalitet, diskriminering og undertrykkelse, og siden 2003 har de vist seg å være til betydning for innbyggerne i El Alto for å sette ord på det som skjer i samfunnet hver dag.

El Alto er en by som ligger rett ovenfor La Paz. Det tar ca. 15 minutter og kjøre fra La Paz til El Alto, opp en stupbratt og svingete veg fra sentrum i La Paz, og når bilen akkurat tipper over den bratte fjellveggen er vi i El Alto på ca. 4000 meter over havet. El Alto er en by som i utgangspunktet er preget av immigrasjon fra lavlandet og andre steder i Bolivia. Det var folk som flyttet mot La Paz i håp om bedre muligheter. El Alto har vokst fra å bare være et utkantstrøk til å bli en egen by på kort tid. Og innbyggertallet og størrelsen på byen er i dag på lik linje med La Paz. Mesteparten av befolkningen i El Alto er av urfolksopprinnelse, hovedsakelig Aymara, men også Quechua.

La Paz

 

Men El Alto er en by preget av vold og fattigdom. I tillegg til å være en ung by som nå i disse dager feirer 27 år, er også den største delen av befolkningen også unge. Over 60 % av befolkningen er under 30 år. El Alto har siden gasskrigen i 2003 vist gått frem som et eksempel i Bolivia på motstand og protest mot urettferdighet i landet.

Vi har også vært i kontakt med CEADL, en av SAIHs samarbeidsorganisasjoner her i Bolivia. De har vært veldig hjelpsomme med alle de forskjellige feltarbeid gruppene, og inviterte oss til å være på kontoret deres og jobbe når vi måtte ønske.

Jeg skal fortelle mer om møte med hiphop-gruppene i et nytt blogginnlegg!

Publisert i Ukategorisert | Merket med , , , , | Skriv en kommentar

Kvinne eller neshorn – hvem er mest verdt?

Skrevet 8. mars 2012 av saih

Av Kjersti Augland

I 2006 blei Zoliswa steinet og stukket til døde like utenfor hjemmet sitt i Cape Town, fordi hun levde åpent som lesbisk.

8.mars er den internasjonale kvinnedagen. Rundt hundre år etter at den første gang blei markert er det fremdeles helt nødvendig å kjempe for kvinners rettigheter over hele verden. Her i Oslo, hvor jeg sitter, er det mange arrangement med paroler og diskusjoner, men også musikk og fest. Så det er ingen grunn til å bli sittende hjemme.

Vold mot kvinner er et av de alvorlige temaene som blir satt på dagsorden i dag. Nylig blei Norge hørt i FNs kvinnekommisjon i forhold til hva vi har gjort de siste årene for å bedre kvinners situasjon og likestilling i landet. Flere av de andre landene uttrykte forbauselse og skuffelse over blant annet mangelen på tiltak for å bedre sikkerheten og tiltakene for kvinner som utsettes for vold, spesielt seksualisert vold. Norge er et av verdens rikeste land og likevel har vi svært høye tall på vold mot kvinner.

I februar besøkte jeg noen av SAIH sine partnerorganisasjoner i Sør-Afrika. Kampanjen One in Nine jobber med å mobilisere unge kvinner i kampen mot seksualisert vold mot kvinner. Sør-Afrika er et av landene i verden med de høyeste voldsstatistikkene mot kvinner for et land som ikke er i krig. Vold mot kvinner er en av de store hindringene for at kvinner får oppfylt sine rettigheter, kan føle seg trygge og delta i samfunnet på lik linje med menn.

Mens jeg var på reise falt dommen i saken mot de antatte morderne av 19 årige Zoliswa Nkonyana. I 2006 blei Zoliswa steinet og stukket til døde like utenfor hjemmet sitt i Cape Town, fordi hun levde åpent som lesbisk. Hun levde ikke opp til forventningene om hvordan en kvinne skal se ut og oppføre seg. Fire menn blei anklaget for mordet og første februar i år blei de alle dømt til 18 års fengsel. Da jeg snakket med aktivistene som jobber for One in Nine kampanjen uttrykte de blandede følelser for denne dommen. De synes selvfølgelig at det var veldig bra at noen endelig blei dømt og straffet for den grusomme ugjerningen samtidig som de spurte seg, hva er 18 års dom mot et liv? Hvor er rettferdigheten i en domsavsigelse for den som har blitt voldtatt eller drept? Videre fortalte de at samme uke som Zoliswas mordere blei dømt falt dommen i en sak mot snikskyttere av neshorn. De fire mennene som drepte en kvinne fikk 18 år – de som drepte neshorn fikk 25 år! Hvor grusom død må man dø for at straffen skal bli streng?, spurte de seg. Og hvordan oppnå rettferdighet for de som er blitt utsatt for vold, voldtekt, forsøk på drap eller drap?

Dette er store spørsmål som er viktige for kvinner i Sør-Afrika, i Norge og i hele verden.

Dessverre får de fleste voldtektssaker og hat-draps saker ingen dom i rettssystemet i Sør-Afrika. Statistikkene for domfellelser for vold mot kvinner er også lave i Norge. Trygghet og sikkerhet til å kunne leve trygt i sitt eget hjem og lokalsamfunn, delta i samfunnet uten å risikere vold og diskriminering er av de mest grunnleggende rettighetene vi har som mennesker. Kvinner får ikke disse rettighetene oppfylt – la oss stå sammen og kjempe for at kvinners rettigheter blir en selvfølgelighet!

Mer om høringen av Norge i FNs kvinnekommisjon
http://www.fokuskvinner.no/no/Nyheter/2012/Er-vi-ikke-sa-likestilte-likevel/

http://www.fokuskvinner.no/PageFiles/6460/CEDAW-C-NOR-CO-8.pdf

Mer om drapet på Zoliswa
http://www.bbc.co.uk/news/world-africa-16835653

http://mg.co.za/article/2006-02-26-not-just-another-murder

http://www.huffingtonpost.com/2012/02/01/south-africa-zoliswa-nkonyana-lesbian-killed-sentencing_n_1247320.html

 

Mer om One in Nine kampanjen

http://www.oneinnine.org.za/ipoint

 

Publisert i Ukategorisert | Merket med , , , , , | Skriv en kommentar

Studenter fikk hemmelige forelesninger av verdenskjent forfatter.

Skrevet 28. februar 2012 av Sindre Olav Edland-Gryt

Det skjer alt for ofte. Noen skriver noe som andre ikke liker. En får beskjed om å holde kjeft, passe seg. Andre igjen får beskjed om å flykte eller dø. Roberto Saviano flyktet for livet fra den italienske mafiaen. Scholars at Risk-nettverket ga han muligheten til å undervise mens han bodde på hemmelig adresse med politibeskyttelse i USA.

Roberto Saviano

Roberto Saviano Foto: Creative Commons framino

Den Italiensk forfatteren Roberto Saviano er kjent for å ha skrevet boka Gomorrah, trykket i 10 millioner eksemplarer på 54 språk, og spilt inn som prisvinnende spillefilm.

Jeg var på konferanse med SAIH i New York i høst. Scholars at Risk-nettverket feiret 10 år. Et nettverk som med SAIH sin hjelp har hatt en formidabel vekst i Norge og teller nå 16 norske institusjoner som medlemmer. På konferansen fortalte mange forfulgte akademikere sine sterke historier om press, om flykt, om usikkerhet og håp gjennom opphold i trygge omgivelser. Jeg fikk vite at en av programpostene hadde blitt endret, en italiener skulle komme og prate om ikke-statlige aktørers press mot ytrings- og akademisk frihet. I en konferanse der de fleste temaer handler om ikke-vestlige lands undertrykkelse av frittenkende hoder, gledet jeg meg til å høre om europeiske forhold.

En ung pen mann kommer inn i lokalet, jeg registrer at han har et vesentlig følge. En gjeng studenter som gir han beundrende blikk, og noen mer velkledde herremenn som står i gangen med plugger i øret. Jeg aner at noe skjer, men etter å ha hørt et tidligere parlamentsmedlem i Iran, og en menneskerettighetsaktivist og medlem av det syriske overgangsrådet snakke, skal det noe til for å imponere.

Den unge mannen presenterer seg som Roberto, han forteller en historie som er utrolig og spektakulær, samtidig har den mange likhetstrekk med annet vi har hørt: Man sier og skriver noe, som noen ikke liker. Så blir det rett og slett helvete. Det som er spesielt med Roberto er at det skjedde i Italia, fienden hans var mafiaen, og arbeidet hans var boka Gomorrah, trykket i 10 millioner eksemplarer på 54 språk, og spilt inn som prisvinnende spillefilm. Jeg fikk ikke helt med meg hvilken bok han hadde skrevet der og da, men ble fasinert over historien hans.

Se BBC intervju med Roberto Saviano fra 2009

En dag da han satt på toget fikk han telefon fra den Italienske Carabinieri (væpnet politi) som hadde gjennom etterretning funnet ut at han skulle “elimineres” av mafiaen i Napoli. Roberto mente det ikke kunne stemme, men da han gikk ut av toget ventet politiet på han. Siden den dagen i 2006 har han hatt politibeskyttelse 24 timer i døgnet. Han ble fraktet ut av landet. Han var bare 26 år gammel og hadde sju bevæpnede vakter som skjulte han ulike steder i Europa. Dette for å ha publisert en bok som i utgangspunktet ikke avslørte noe nytt om mafiaen. Så hvorfor ville de ta han? Når han å reflektere om dette, svarer han til Huffington Post:

“In today’s world, it’s not information itself that disturbs, because everything is said, everything comes and goes, it’s very difficult for anything to remain secret anymore; but the real challenge lies in passing along this information to the public, making it become a subject that people talk about, discuss, repeat and want to understand better.”

For mange samfunnsengasjerte forfattere og akademikere som lever i dekning, blir det en prøvelse å ikke kunne jobbe. En stor del av livet er blitt frarøvet fra dem. Scholars at Risk-nettverket jobber nettopp derfor ikke bare med å beskytte de som blir forfulgt, men at de kan plasseres i omgivelser som gir mulighet til å bidra, til å fortsette å leve og tenke. Eller er de fortsatt i et fengsel fysisk og psykisk. Nettverket fikk organisert at Roberto kunne under falsk navn gi forelesninger om italiensk mafia ved Universitetet i New York (NYU). Studentene på kurset måtte sverge å holde det hemmelig, og holdt tett.  Hans opphold i USA og New York forble en hemmelighet, ikke en Twitter melding eller Facebook oppdatering fra studenter sprakk nyheten. Jeg tror nok at de som deltok på disse forelesningene følte seg privilegerte og at oppmøte var nok ganske bra.

Først noen uker etter jeg kom hjem fra New York opptrådte Roberto Saviano offentlig, som seg selv, for første gang på lang tid. Han ga da sin støtte til Occupy Wall Street bevegelsen. Det var først lang tid etter jeg kom hjem at jeg skjønte hvem denne Roberto var. Og jeg må jo inrømme at det er litt stilig å ha møtt en forfatter, som jeg ikke fikk med meg var kjent, på et tidpunkt der ingen visste at han var i New York. Men først og fremst er det stilig at Scholars at Risk-nettverket finner muligheter for både kjente og ukjente, synlige og usynlige akadmikere og forfattere. Slik de kan få et pusterom fra forfølgelsen, for å kunne gjøre det som har gjort dem så upopulære; tenke, prate og skrive.

Les mer om SAIH arbeid for akademisk frihet og om Scholars at Risk

Publisert i Ukategorisert | Merket med , , | Skriv en kommentar