Reisebrev fra SAIHs programrådgiver for Zimbabwe, Kari Anette Lindemann.
- SAIHs Kari Anette Lindemann er på prosjektreise i Zimbabwe.
Onsdag 23. mars: På vei inn til Zimbabwe blir jeg stoppet av sivilt sikkerhetspoliti. Jeg skal få visum. De må bare ha et intervju med meg først. Dette er mitt tredje møte med sikkerhetsfolkene på flyplassen. Spørsmålene er de samme som tidligere: Hvem støtter SAIH? Hva skal jeg gjør der? Hva heter lederne i organisasjonen? Hvorfor støtter vi disse organisasjonene? Vet vi i SAIH at disse organisasjonene er korrupte og politiske opposisjonelle? Jeg ber om å få ringe ambassaden. Da får jeg gå.
Denne gangen er jeg der inne i toppen ti minutter, men i april i fjor satt jeg der i over en time. Jeg ble stilt spørsmål som bygget opp mot en argumentasjon der jeg ble beskyldt for å jobbe for en terroristorganisasjon. SAIH? Vi støtter retten til utdanning – hvor kontroversielt er det?
I mitt første møte med etterretningstjenesten kjente jeg det godt og langt nede i magen. Redsel, frykt og sinne over irrasjonelle beskyldninger om at vi mobiliserer folk til å bli homofile, betaler lønninger til opposisjonelle og kriminelle. De er lærere og studenter. Jeg har blitt forfulgt, fratatt papirer, vært engstelig for at dokumentarfilmen om folkemordet skulle bli oppdaget i vesken min, jeg har blitt avhørt – men det gikk fint. De lot meg gå. Jeg løp for å rekke flyet og dro hjem til Norge.
Visumet mitt blir altså innvilget onsdag ettermiddag. Torsdag møter jeg studentbevegelsen. En av studentene presenter seg som Welcome Zimuta. Jeg blir så glad: “Åh, du er blitt sluppet ut!”. For to dager siden ble han og seks andre løslatt. De har sittet inne i 27 dager for å ha arrangert et møte og sett på opptak om opptøyene i Egypt. De er tiltalt for landsforræderi. Strafferammen er livstid. Welcome forteller hvordan har blitt torturert.
Fredag. Jeg er hos lærerforbundet. Jeg møter en lærer fra Rusingha. Han er blitt utvist og beordret forflyttet til en annen skole for å ha kommet for sent til undervisning fordi vannet til lærerboligene var stengt. Skoleadministrasjonen hadde ikke var betalt regningen. De var 11 lærere som kom for sent fordi de dro til nærmest brønn for å hente vann. Seks av lærerne var organisert i lærerforbundet, som har vært i opposisjon til regimet. De seks blir utvist. Med hjelp av lærerforbundet og penger fra SAIH til juristen kjører de saken for retten. De vinner. Når de kommer tilbake til skolen blir de kjeppjaget. De returner igjen. Gjenopptar undervisningen, men i løpet av tre måneder mottar de ingen lønn. De klager til rektor. Et par timer senere kjører en lastebil med politifolk inn på skoleplassen. De seks hentes de ut av undervisningen og sitter i avhør i fem timer. De beskyldes for å ha fornærmet rektor og vært voldelige.
Jeg kjenner at min egen frykt blir så liten. Syv dager til og jeg er tilbake i Norge. Welcome vet han blir overvåket. Det går mot valg. Trusler, frykt, vold, tortur, arrestasjoner er allerede i gang. Saken hans skal opp for retten. Kanskje blir det ikke i år, kanskje ikke til neste år, og samtidig kan det skje når som helst.
Læreren fra Rushinga skal reise tilbake til skolen sin. Han får med mat til seg og de fem andre. Så har de noe spise mens de venter på lønn. Dette er opptakten til valget. Under forrige valg ble åtte av lærerforbundets medlemmer drept. Hva reiser han hjem til? Hvor mye skal han ofre for å kunne undervise og være lærer?