Det er duket for Høynivåmøte i FN. Et medlem i den permanente norske FN delegasjonen her visker meg i øret at dette ikke skjer ofte. En gang i året, ved åpninguka for Generalforsamlingen kommer Høynivåmenneskene hit, og kun en sjelden gang utover det kaller generalsekreteren inn til spesialseksjoner. Som denne; United Nations General Assembly Special Session on HIV/AIDS (UNGASS).
Statsledere, utenriksdepartement, helsedepartement, høykommiserer og sivilsamfunn, er samlet i FN byggets hovedsal (General Assembly) i New York. Ban Ki Moon ønsker velkommen. Det er åpningsseremoni. Bak skiltet ”Norway” sitter jeg, som ungdomsdelegat, og viser et ungt ansikt. Jeg ser ikke så mange andre rundt meg, men jeg vet at unge aktivister i dette øyeblikket er samlet i Bryant park for en demonstrasjonsmarsj.
Mange viktige mennesker er her, også kronprinsesser (HKH Mette Marit), artister (Annie Lennox) og andre UNAIDS Goodwill ambassadører. UNAIDS leder Michelle Sidibé adresserer forsamlingen. De viktige forsvinner for en gangs skyld blant alle andre viktige. Mange av oss har stått et par timer i kø for å sikkerhetsklareres, der kom man ingen vei med å si ”vet du ikke hvem jeg er?”, uansett hvilke møter man i mellomtiden gikk glipp av.
Det er mye som skjer, mange ulike mennesker, og mange ulike agendaer som er samlet i New York denne uka.
Etterfulgt av åpningsseremonien følger en debatt hvor statsleder etter statsleder går på talerstolen for sine ”fem minutters berømmelse”. De erklærer alle et engasjement og lover sin forpliktelse i den internasjonale kampen mot HIV. Det er sårt trengt når vi 30 år etter oppdagelsen av HIV (30 år nøyaktig på kommende søndag) står ovenfor en global epidemi. Over 33 millioner mennesker lever med HIV. 6 millioner får behandling. 27 millioner venter. Over 30 millioner er allerede døde av AIDS.
7000 nye smittes hver dag, og med dagens innsatsnivå vil det fortsette å være flere som smittes enn som behandles. Med andre ord er epidemien blitt bærekraftig, og i dette tilfellet er ikke det en bra ting.
Ungdom utgjør den største gruppen av nysmittede, og ungdom er de som i fremtiden vil leve med konsekvensene av at millioner menneskelige ressurser går tapt til epidemien. Derfor blir jeg ekstra stolt når Mali’s president, Amadou Touré, kommer på talestolen. Han var nemlig vertskap for Ungdomsmøte i Mali i april, og bruker sine fulle fem minutter på talerstolen til å formidle budskapet fra Mali-møtet. Akkurat som han lovet. Det er også en positiv overraskelse at mange av talene her i dag i det minste nevner ordet ungdom.
Vi kan imidlertid spørre oss om det kommer pengebevilgninger etterfulgt av disse lovnadene.
Uten at jeg kan si det for sikkert, så har jeg en følelse av mange i Norge tenker HIV-saken er for sånne som meg – sånne som er så glad i Afrika. Det stemmer nok, men det er ikke grunnen til at jeg er ungdomsdelegat fra Norge. Jeg er her for å representere norsk ungdom. HIV er en global epidemi og vi har et globalt ansvar. HIV er et problem blant sårbare grupper i Norge og som nordmenn har vi derfor et ansvar, spesielt i arbeidet mot stigma og kriminalisering. HIV er noe som opptar norske ungdomsorganisasjoner og alle norske ungdom trenger god tilgang til informasjon om egen seksuell helse og rettigheter.
Det tok meg hele dagen i dag før jeg nå skal sette siste punktum i denne bloggen, for jeg har prøvd å komme frem til et enkelt svar på hvorfor vi som ungdom og sivilsamfunn fra verden over skal være her. Et første møte med FN kan gi overveldende mange inntrykk, men jeg har kommet fram til at det koker ned til dette:
1) FNs medlemsland kommer til General Forsamlingen og viser seg fra sin beste side fra talerstolen, med velvalgte ord, for å vise at de fortjener en plass i det internasjonale samfunnet. For å stå til ansvar for de felles globale utfordringene man står ovenfor.
2) Sivilsamfunn er også her, men i andre forum, i andre rom. Det foregår sidearrangementer med aktivistiske innledere som snakker pragmatisk om menneskene bak statistikker og om at handling er viktigere enn ord. Provoserte av drakampene som skjer i forhandlingene om en verdensdeklarasjon på hiv (som foregår parallelt med alt annet), og inspirert av erfaringsutvekslingene seg imellom – så vil ungdom og sivilsamfunn reise tilbake til nasjonalt nivå og holde sine myndigheter ansvarlig.
Kampen vi kjemper mot HIV epidemien handler altså om ansvarliggjøring.
Til syvende og sist mener jeg det er hva som skjer på bakken, lokalt og nasjonalt, som er det viktigste. Et høynivåmøte i FN er først og fremst viktig for at stater kan dytte hverandre fram, og for at sivilsamfunn kan styrkes til å dytte sine stater enda lengre fram.
I morgen ankommer Erik Solheim, som vil holde det norske innlegget i Generalforsamlingen. Da får vi høre hva vi skal holde den norske regjeringen ansvarlig for å ha sagt. Så følg med!
Hilsner fra Anette.
