Skrevet av programrådgiver Alberto Valiente Thoresen
De siste dagene har jeg vært på prosjektreise i Bolivia. Jeg har stort sett hatt møter og deltatt på arrangementer, med SAIHs bolivianske partnere som driver utdanningsprosjekter rettet mot urfolk. Sakslistene til møtene med partnerne er aldri helt like. Men denne gangen er det en sak som har vært felles, for samtlige organisasjoner: Alle er opptatt av hvordan det går i Norge. Etter terrorangrepene 22. juli har alle partnere sendt kondolansebrev og uttrykt solidaritet, med SAIH og befolkningen i Norge. De er overrasket over at attentatene 22. juli kunne ha skjedd. “Det er så rolig og fredelig der borte”, har jeg ofte hørt. Men bolivianere generelt er ikke fremmede til lignende tragedier, til tross for at de reagerer med vantro på at dette kunne ha skjedd i Norge.
En lignende tragedie
En gruppe bolivianere var på vei til fylket Pando, 11. september 2008. De var hovedsakelig bønder og urfolk. Målet var fylkeshovedstaden Cobija, hvor gruppen skulle møtes med andre, for å snakke om økende vold og sikkerhetsproblemer i området. Men medlemmene i denne gruppen skulle snart være ofre for denne volden. Over 100 bevæpnede paramilitære ventet på dem i småbyen Porvenir. Konfrontasjoner brøt ut da aktivistgruppen ankom stedet, og de paramilitære begynte å skyte mot folkemengden. Videoopptak av hendelsen viser hvordan bøndene forsøker å komme seg til trygghet, ved å svømme over elva Tahuamanu, mens de paramilitære fortsetter å skyte på dem. Dette resulterte i mellom 11 – 19 drepte, 50 skadde og et uvisst antall personer ble aldri funnet igjen. Barn og eldre var også blant de døde. Det finnes vitneutsagn som forteller hvordan likene ble båret inn i lastebiler, og kjørt av sted. Det ble også rapportert om kidnappinger og tortur. Ombudsmannen, De søramerikanske lands union (UNASUR) og FNs høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR), har gjennomført undersøkelser som konkluderte at funksjonærer i prefekturet i Pando sto mest sannsynlig bak massakren. Prefekten og noen av hans medarbeidere ble arrestert, men det er fortsatt ikke avsagt dom i saken.
Denne massakren skjedde etter en periode med mye polarisering i boliviansk politikk. Denne polariseringen skyldtes endringsprosessene, som var satt i gang av regjeringen til president Evo Morales. Disse prosessene omfattet en ny grunnlov, som forvandlet Bolivia til en flernasjonal stat, med formell anerkjennelse av de 36 urfolksgruppene i landet. Denne grunnloven ble vedtatt i 2009. Blant annet sikrer den en mer demokratisk forvaltning av naturressursene, utvidelse av rettighetene til alle bolivianske borgere, desentralisering, og større lokal/nasjonal autonomi.
Store deler av arbeider- og urfolksorganisasjonene, støttet disse endringsprosessene. Men det var også politiske og økonomiske eliter som så sine privilegier truet med den nye politikken. Disse elitene var representert i opposisjonen, som i 2008 regjerte i Pando. Denne opposisjonen anerkjente en politisk og administrativ autonomi på fylkesnivå, men ikke selvbestemmelse i urfolksområder. Enkelte deler av opposisjonen argumenterte for at endringsprosessene satt i gang av Morales’ regjering representerte en multikulturell marxistisk politikk, som var diktert av radikale fra utlandet (som Hugo Chávez). Disse mente i tillegg at denne politikken var “altfor urfolksvennlig”.
Jeg mener ikke å påstå at tragedien i Bolivia som jeg har beskrevet er akkurat det samme som tragedien Norge opplevde 22. juli. Det er mange grunnleggende forskjeller. Alt tyder på at massakren i Porvenir ble gjennomført, i det minste, med de lokale myndighetenes godkjenning. Den politiske situasjonen i Bolivia har vært mer polarisert og voldelig enn i Norge de siste årene. På samme måte har den bolivianske staten nylig gjennomgått store endringer, som vi ikke finner i norsk sammenheng under samme periode. Men selv om de politiske kontrastene mellom Bolivia og Norge er slående, finner jeg likevel noen paralleller mellom ideologien til de som mest sannsynlig sto bak disse tragediene. Og det er dessverre den samme ideologien vi finner blant noen grupper, som ikke nødvendigvis støtter vold som politisk virkemiddel. Det finnes miljøer i Bolivia, som ser på noen etniske grupper som en trussel til deres livsstil og definisjon av staten Bolivia. På samme måte finnes det enkelte grupper i Norge, som frykter at muslimer vil ta over landet og ødelegge deres livsstil og definisjon av staten Norge. Det er nyanser i ideologiene til disse gruppene, men fokus på og frykt for forskjellene mellom folkegrupper er felles for disse miljøene, som finnes i begge land.
“Interkulturell” utdanning for frigjøring
FUNPROEIB Andes er en av SAIHs partnere i Bolivia. De er tilknyttet Universitetet San Simón i Cochabamba. Organisasjonen driver, blant annet, med prosjekter innenfor “interkulturell tospråklig utdanning” for urfolk, samt sosial og politisk deltakelse av urfolk. Målet er å integrere, anerkjenne og respektere alle positive verdier i et samfunn, uansett hvilken “kultur” de kommer fra, og uten å diskriminere noen av nasjonene i det samfunnet.
Guido Machaca leder for tiden FUNPROEIB Andes. For noen dager siden spurte han meg om det som skjedde i Norge, 22. juli. Ingen av oss kunne fatte hvordan noe som dette kunne ha hendt. Snart innså vi at lignende uforståelig tragedier har dessverre også skjedd i Bolivia, og i andre deler av verden. I alle tilfeller har solidaritet og medfølelse på tvers av landegrenser vært viktig, for å hjelpe folk å komme gjennom disse vanskelige opplevelsene. Mennesker i verden er kanskje likere enn vi tror, til tross for de overfladiske grensene og avstandene vi har klart å skape gjennom tidene. Dypere kunnskap om hverandre, kan vise oss at vi, som mennesker, har flere grunnleggende ting til felles. Denne frigjøringen fra grenser, avstander og forskjeller, kan bidra til et liv uten frykt for andre, med gjensidig anerkjennelse og respekt for hverandre. Jeg forsto enda bedre hvorfor prosjektene til FUNPROEIB Andes er så viktige, ikke bare for Bolivia, men også for resten av verden.