Av Johanne Vaagland, SAIH-Bergen

Vi var fem heldige aktivister fra SAIH som var tilstede på SAIHs jubileumskonferanse i Pretoria. Tre fra lokallagene, ei fra informasjonskomiteen og en studentpolitiker. I konferansesalen ved universitetet i Pretoria var det mange mennesker, alle forskjellige, og alle med masse. Vår oppgave på konferansen var ikke bare å delta, men også å spre informasjon om hva som skjedde disse fire dagene. Vi har intervjuet, filmet, tatt bilder og samlet sitater. 

Erin Nordal kommer engasjert og småløpende bort til meg: ”Johanne, du må ta bilde av meg og Masimba!” Masimba Nyamanhindi jobber for Student Solidarity Trust (SST) i Zimbabwe. Erin og Jo Tore Berg har akkurat intervjuet Masimba om jobben organisasjonen gjør. Erin er tydelig inspirert av Masimba, og forteller ivrig videre til meg om hvordan SST jobber for å gi studenter som har blitt utvist fra sine studiesteder muligheten til å fullføre utdanningen sin et annet sted. Disse studentene har blitt utvist på grunn av deltakelse i kampen for student- og menneskerettigheter.

Talent Jumo

Det er ikke bare Masimba som inspirerer, det gjør også Tracy Gatawa og Talent Jumo fra organisasjonen Katswa Sistahood. Midt mellom lange dager med mange interessante presentasjoner og diskusjoner er det likevel et friskt pust når Tracy bokstavelig talt tar oss på senga med en kraftig og fabelaktig fremført monolog. Denne kvinnen står fremfor en konferansesal fullsatt av mennesker, og fremfører sterke monologer om både positive og negative sider med det å være kvinne i Zimbabwe. Talent forklarer oss budskapet med monologene. Stikkord er kjønnsroller, kvinnelighet, vold, kropp og seksuell frihet. Tracy viser dette budskapet på en fantastisk måte, og i noen sekunder tror jeg mange sitter med frysninger. Inspirert av så sterke kvinner går jeg bort til Talent i pausen. Jeg vil høre mer om hva hun har å fortelle. Hun forteller meg om at vi må fokusere på det positive ved å være kvinne. At vi burde bestemme over oss selv, våre egne kropper, og fokusere på styrken vi har. ”For such a long time it has been a negative thing to be a woman. People have made us believe that, but it’s not. We are special, and that must be celebrated. We have power, we have strenght, and we must start saying that I am a woman, and I am proud to be!”

Mennesker som Masimba, Tracy og Talent er det ikke til å unngå å bli inspirert av. Som en av fem heldige aktivister har jeg fått møtt disse menneskene, i tillegg til mange andre av SAIHs partnere. Som Anja skrev i sitt blogginnlegg: ”Det er all grunn til å være beskjeden i denne forsamlingen”, og det var det nok flere av oss som var.
Ikke bare har vi utvekslet kunnskap, vi har også blitt venner. Vi legger til hverandre på Facebook, og deler bilder fra uken i Pretoria. ”Now you can see what’s going on in Zimbabwe!” sa Nyasha Ruwoko ivrig da hun la meg til på facebook, og setninger som ”see you when you come visit Nicaragua” eller ”you should come to Zimbabwe” har blitt uttalt opp til flere ganger. Og ja – selvfølgelig har vi alle lovt å besøke både Nicaragua, Zimbabwe, Bolivia, Zambia og Sør-Afrika. Ikke nok med det- enkelte (meg selv inkludert) har også lovt at vi skal lære oss spansk. Vi har nok å jobbe videre med selv om konferansen er over.