Elefanten på Børges kontor

Den omstridte gullgruva Mina Marlin i delstaten San Marcos i Guatemala eies av GoldCorp, et av selskapene Statens Pensjonsfond Utland investerer i. Foto: Ragnhild Kolbeinshavn

Elefanten på Børges kontor

Tidligere i høst presenterte Børge Brende den blå-blå regjeringens planer om en “Utviklingspolitikk for fremtiden”. Her ble både utdanning, helse, klima og sivilsamfunn fremhevet som viktige satsningsområder. Dette syns vi høres ut som en utmerket plan. Samtidig lurer vi på om utenriksministeren har oversett noe viktig.

Statens Pensjonsfond Utland, bedre kjent som Oljefondet, er i dag et av verdens største statlige investeringsfond. Fondet har en avkastning på mer enn 7 000 000 000 000 norske kroner, og eier 1,3 prosent av verdens børsnoterte selskaper. Oljefondet er uten tvil av stor betydning. Ikke bare på et globalt nivå, men også i de lokalsamfunnene der bedriftene fondet er investert i opererer. Hvor mye er da pengene som legges inn i Norges utviklingstiltak egentlig verdt, når oljefondet investerer stort i selskaper som hver dag er med på å motarbeide denne innsatsen?

Hvor mye er da pengene som legges inn i Norges utviklingstiltak egentlig verdt, når oljefondet investerer stort i selskaper som hver dag er med på å motarbeide denne innsatsen?

Undergraver egen politikk

Brende skriver at regjeringen vil bruke mer enn fem milliarder bistandskroner årlig på klimatiltak i utviklingsland. Den største satsingen er til forebygging av avskoging i land som Brasil, Indonesia og Kongo. Her kommer vi til det som utenriksministeren ser ut til å ha glemt. Vi har nemlig samtidig investeringer for 110 milliarder i regnskogsødeleggende virksomhet gjennom Oljefondet. Da blir de fem årlige milliardene ganske puslete i forhold.

Et eksempel på disse investeringene finner vi i delstaten Bahia i Brasil. Her dyrker selskapene Fibria, Suzano og Veracel (som vi har aksjer i gjennom Stora Enso) eukalpytustrær til papirproduksjon. Store områder med regnskog har blitt fjernet for å gi plass til de dominerende plantasjene. Virksomheten gir få arbeidsplasser, og eukalyptustrærne tørker ut jordsmonnet. Det gjør livet vanskelig for småbønder og urfolksgrupper som Pataxó-folket, som er avhengig av naturen i området for å leve.

Raseringen av regnskogene handler dermed ikke bare om klima. Det handler om mennesker. Mennesker som lever av jordbruk, men ikke lengre har jord å dyrke på. Urfolksgrupper som blir fordrevet fra det som har vært hjemmene deres i generasjoner. Sprøytemidler som forurenser og gjør folk syke. Elver som tørker ut. Hvordan er dette forsonlig med satsningen på helse og sivilsamfunn som Brende snakker om?

Ansvar for menneskerettighetene

Det går imidlertid fremover på noen områder. Januar 2016 anerkjente Oljefondet for første gang sitt ansvar for menneskerettighetene. Et forventningsdokument om menneskerettigheter ble lansert av Norges Bank Investment Management (NBIM), som forvalter Oljefondet, og det skal sendes ut til alle selskaper fondet investeres i. Dette kommer som et resultat av et langvarig press fra SAIH og andre organisasjoner. Det vi derimot savner er en konkret referanse til urfolks rettigheter, da de er en spesielt utsatt gruppe.

Norge har skrevet under på FNs erklæring om urfolks rettigheter. Dette ansvaret bør vi ikke bare følge opp her hjemme, men også ute i verden. Dessverre er ikke dette praksisen i dag. I Guatemala har gullgruva Marlin, eid av GoldCorp, store negative konsekvenser for urbefolkningen i området. Gruva fører til stor miljøskade og forurenser drikkevannet deres. Urfolksgruppene Mam og Sipakapense har ikke blitt konsultert i forbindelse med etableringen av gruva, og deres rett til selvbestemmelse over egne territorier blir ikke respektert. Oljefondet eier i dag aksjer for 272 millioner kroner i GoldCorp. De siste årene har fondets investeringer i selskapet blitt redusert, men dette er ikke godt nok. Norske investeringer i utlandet må reflektere de forpliktelsene vi har overfor mennesker og miljø.

Større åpenhet som forutsetning

Det gir lite mening å snakke om Norges rolle i utviklingspolitikken uten å inkludere betydningen av Oljefondets investeringer. Skal man få til denne inkluderingen er større åpenhet rundt virksomheten en forutsetning. Det finnes lite tilgjengelig informasjon om hvordan selskaper som har blitt kritisert for menneskerettighetsbrudd følges opp. I rapporten for ansvarlig forvaltning (2015) kan NBIM vise til deltagelse og stemmegivning på 11 562 generalforsamlinger i selskaper Oljefondet er investert i. Utover antall møter og prioriteringene NBIM legger frem i rapporten har nordmenn dårlig tilgang på informasjon om hvordan oppfølgingen av selskapene skjer i praksis. Hvordan vet vi da at de som fører dialogen på vegne av fondet jobber for at selskapene skal prioritere etikk? Norske myndigheter må stille klare krav til økt åpenhet, for uten dette er det umulig å få til en samstemt utviklingspolitikk.

Det gir lite mening å snakke om Norges rolle i utviklingspolitikken uten å inkludere betydningen av Oljefondets investeringer. Skal man få til denne inkluderingen er større åpenhet rundt virksomheten en forutsetning.

Vår velferd, andres lidelse?

Kanskje du tenker at dette er et spørsmål som ikke angår deg, men det er faktisk våre sparepenger det er snakk om. Nordmenn kan i prinsippet si at vi har en oljeformue på over en million hver. I kraft av at det er våre penger har vi et ansvar for å nekte at oljefondet skal bidra til brudd på menneskerettigheter og miljø. Uten å sikre dette kan ikke Norge med hånden på hjertet si at vi fører en “Utviklingspolitikk for fremtiden”. 225,6 milliarder kroner av den blå-blå regjeringens statsbudsjett for det kommende året skal finansieres av Oljefondet. Vi er nødt til å se til at vår velferd ikke sponses av andre menneskers lidelse.

Rebekka Ringholm og Julie Kristine Wood