Ulandsseminaret: Virkemidler i norsk Palestinapolitikk

Tirsdag 2. februar ble årets første ULANDSSEMINAR arrangert. Temaet var bistand til Palestina, og spørsmålet handlet om hvorvidt dagens bistandsbevilgninger faktisk fungerer. Hvis nei, hva er alternativet? Det litt nedslitte Auditorium 3 på SV-fakultetet var nesten fullsatt av folk i alle aldre. Og alle ventet i spenning på en ny debatt om et gammelt problem.

Ordstyrer Line Khateeb fra Norsk Folkehjelp innledet debatten med en presentasjon av deltagerne. Paneldebattantene var henholdsvis:

Tor Wennesland, UDs representant for fredsprosessen
Jørgen Jensehaugen, Doktorgradsstipendiat ved NTNU
Anna Lund Bjørnsen, leder for Fellesutvalget for Palestina

Tor Wennesland innledet ved å stille spørsmål om hvordan vi forhandler med Palestina. Pengene som gis bort, i år 700 millioner norske kroner, er med på å bygge nøkkelinstitusjoner i de okkuperte områdene. Til spørsmålet om pengene som blir gitt er hjelpende eller hemmende, svarer Wennesland at pengene bør brukes smart, men mener ikke at det hemmer situasjonen.

Siden 1990-tallet har det blitt mye penger i arbeidet med Palestina, innleder Jørgen Jensehaugen, nærmere 9 milliarder siden 1993. Etter Oslo-avtalen av 1993 har Norge og andre land ønsket en prosess mot fred i den langvarige konflikten. Det som da virket som en endelig løsning, er nå en kilde til mismot og kritikk. Det er ikke Norges ansvar at freden ikke har holdt, og ikke Norges ansvar å finne en løsning. Men når Norge har deltatt så aktivt i prosessen, er det ikke forsvarlig å trekke seg ut for fort og uten en strategi, bordet fanger.

Jensehaugen stiller det interessante og svært intrikate spørsmålet om norske bevilgninger i Palestina: "Hva er smertegrensen, og hva gjør man hvis grensen er nådd?" Hvor mye må skje før man kan innrømme at avtalen ikke fungerer? Mange vanskelige spørsmål dukker opp i kjølevannet av dette spørsmålet. Det kan ikke nektes for at norske kroner gjør at den israelske okkupasjonen blir billigere, fordi Israel slipper å betale mange ugifter i den okkuperte staten. Skal Norge stanse bevilgningene? Skal Israel og Palestina slå sammen til en stat, eller er to stater løsningen? Hva hvis ingen av delene kan løse problemet?

Jensehaugen presiserte at det er en forskjell på hva som er prinsipielt riktig og hva som er det beste for de som bor på de okkuperte områdene. Konsekvensene av å stanse bistand fra AHLC (giverlandsgruppen for palestinerne) kan mest sannsynlig føre til en svært vanskelig situasjon for den palestinske befolkningen på kort sikt, og gjøre en vond situasjon verre.

Anna Lund Bjørnsen, panelets siste debattant, ønsket en ny strategi. Troen på en uavhengig palestinsk stat er lengre unna enn det har vært på lenge. Den åpenbare grunnen er israelsk okkupasjon. Gjennom norsk støtte slipper Israel unna sine plikter som okkupant. Så lenge Norge er medlem av giverlandsgruppa er det lite som kan gjøres. Børge Brende har selv sagt at Norges lederskap i AHLC umuliggjør andre virkemidler. Vi bør arbeide for BDS (boikott, deinvesteringer og sanksjoner). Med en boikott, merking av bosettevarer og mindre turisme vil glansbildet av Israel som en fungerende vestlig stat blekne. Det må legges press på Israel for å muliggjøre en reell utvikling i området.

Det var enighet mellom debattantene at det ikke foreligger noen tydelige signaler som går inn for en "enstats-løsning". Men selv om ønsket om to selvstendige stater har vært målet til nå, er viljen og håpet om det fjernt. Den palestinske befolkningen har lite tiltro til PNA og det sivile samfunnet er ikke så bra. Realiteten er at de norske kronene har gjort mye bra i de okkuperte områdene vektlegger Wennesland.

To-stat, en-stat, ikke-løsning, dagens situasjon er beklageligvis en ikke-løsning. En stat som har okkupert et annet territorium og unnlater å ta ansvar for dette, er ikke en gunstig situasjon. Jensehaugen mente at man burde endre karakteren av bistanden fra politiske penger til humanitær bistand. Når pengene er et resultat av politisk samarbeid, vil de være betinget av at samarbeidet fungerer. Ved å endre pengene til humanitære bistand, er det mulig å si at den politiske avtalen har slått feil. På denne måten kan man fortsatt gi penger uten å svikte palestinerne. Wennesland stilte seg mer kritisk til denne tankegangen om AHLCs arbeid, og var noe uenig med Jensehaugens teorier.

Alle de tre debattantene var imidlertid enige om at man ikke kan stanse bistanden. At dagens tilstand er et problem som må settes under debatt, var det heller ingen uenighet om.

Dette var kun et kort sammendrag av en ytterst spennende debatt.

- Dharshika Christopher

Dette var det første av seks seminarer, her de neste fem:

8. februar: Fra global ulikhet til global rettferdighet
1. mars: Migrasjon og vold i Mellom-Amerika
8. mars: Feminism in the North and in the South: Differences and Similarities
15. mars: Investments without yield - Norwegian aid to comercial plantations in Tanzania
5. april: How can UiO students contribute to global partnerships?