Finansrettferdighet etter Panama Papers

Finansrettferdighet etter Panama Papers

I vår publiserte en rekke aviser i mange forskjellige land avsløringer de hadde gjort etter å ha bearbeidet en gedigen dokumentlekkasje. 11 millioner dokumenter avslørte hvordan store banker og advokatfirmaer selger hemmelighold til forskjellige enkeltpersoner og selskaper som vil plassere penger i utenlandske skatteparadiser. Dette er Panama Papers-saken, du har sikkert hørt om den. I lys av denne avsløring kan man stille spørsmålet: Hva er konsekvensen av slik hemmeligholdelse? SAIH og Attack Blindern arrangerte et spennende verdensseminar om etikken rundt skatteparadis.

Peter Henriksen Ringstad fra Tax Justice Network var den som først fikk ordet. Global skatterettferdighet kan vanskelig oppnås med finansiell hemmeligholdelse, mener han.

Dette er et problem av stor størrelse. Det er vanskelig å tallfeste akkurat hvor mye det er snakk om uten data, så man må gjøre et anslag ved bruk av estimater. Mellom 10-40 ganger oljefondet er det beløpet som er å finne i forskjellige skatteparadis, i følge estimatene. Dette taper utviklingsland svært mye på.

Finansielt hemmelighold gir grunnlag for skadelige handlinger. Når man eier og opererer et selskap som ikke er knyttet til en persons id, kan man i verste fall drive korrupsjon, hvitvasking og finanssvindel. Hemmelige selskap kan komme rundt våpensanksjoner. Hemmeligholdelse skaper også ineffektivitet i markedet.

I den senere tid, etter Panama Papers-skandalen, er den største endringen en normendring. Før ble skatteparadis ansett for å være en stor del av verdensøkonomien ved at de tilbød lave skatter. I dag har man en mer allmenn forståelse om behovet for endring.

 

Truls Wickholm, fra Arbeiderpartiet og representant i Stortingets finanskomité var den neste debattanten. Han mener man kan bruke skatteparadis for å omgå regler. Systemet med flytting av penger er lovlig, men det muliggjør også kriminell aktivitet. Det systemet man kan bruke for å slippe å betale skatt, er det samme systemet som våpenhandlere og menneskesmuglere kan bruke.

Dette systemet fører også til disfavør for Norge med urettferdig konkurranse. En endring av dette handler også om å skape bedre og mer rettferdige markeder.

Selv om det ikke er ulovlig, er det greit?

Det er avgjørende å vite hvem som er eierne av et selskap, siden dette kan forhindre internprising og uriktig prising. Stortinget arbeider nå med å utvikle land-for-land-rapportering, skattelover for multinasjonale selskaper som sikter på åpenhet om transaksjoner mellom konsernselskaper.

Det er viktig med et sivilsamfunn og presse som har tid og ressurser til å stille spørsmål som ligningsmyndigheten kanskje ikke har mulighet til, skyter ordstyrer Sigurd Bjørnestad fra Aftenpostens Panama Papers inn. Man må skille mellom skatteunndragelse og skatteplanlegging.

Den siste debattanten er Michael Tetzschner fra Høyre og nestleder i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. Rettferdighet er temaet, og man forventer like konkurransevilkår i det internasjonale markedet. Det avgjørende er å ha et velutviklet demokrati og en offentlighet som tar tak når ting ikke går som det skal. Tidligere var det få multinasjonale selskaper, men med moderne teknologi og globalisering er det mulig å ha mange. Der det er økonomiske aktører, skal det også være skattelegging. Opplysningsplikten til selskaper er her viktig. Fra et konkurransemessig syn ønsker man ikke å belønne de som ikke har produsert et resultat, men får profitt fordi de unnlater å betale skatt.

Et av debattens spørsmål handler om hvorvidt land-for-land-rapportering bør være offentlig eller ikke. Rapporten skal inneholde opplysninger om foretakets globale fordeling av bl. a. inntekter, skatter, fysiske eiendeler og ansatte. Dette blir sendt til skattemyndighetene i Norge, og vil ved automatisk informasjonsutveksling bli sendt videre til de landene hvor selskapet har konsernselskap.

Stortinget har enda ikke besluttet om denne rapporteringen skal være offentlig eller ikke. Ringstad skyter inn at denne ideen ble dannet av Richard Murphy i 2003, og at utgangspunktet for ideen var at innholdet fra rapportene skulle være offentlige. Land-for-land-rapportering blir et sterkere verktøy hvis man offentliggjør informasjonen man får. Det er ikke mye informasjon rapporteringen ber om; hvor mye omsetninger selskapet har, skatt og kunder. Kort sagt overordnede tall om generell distribuering. Sammenlignet med den informasjonen privatpersoner gir til Facebook, så er det mye mer informasjon enn et selskap vil gi med land-for-land-rapportering.

Det er enighet om at offentlighet ikke er helt feil, men tør Norge være først ute med dette? Kanskje Norge kan stå som en av de første til å lage regler om offentlig land-for-land-rapportering, slik at verden kan følge etter. Kapitalflukt er kanskje lovlig, men oppfattes som uryddig. Dette kan være en måte å rydde opp på.

Skatteparadis er også et emne ordstyreren tar opp. Man må skjønne hvordan skatteparadiser blir til, mener debattantene. Med en globalisert bransje og selvstendig jurisdiksjoner kan små øyer tiltrekke kapital, kunder og arbeidsplasser. De små øyene som har lovgivning som tilbyr mindre skatt enn andre, danner virksomheter med de største finansmaktene i verden. Det er interessant å se at selskaper har så stor nytte av dette.

Det er viktig med et internasjonalt åpent og rettferdig finansmarked. Dette vil hjelpe utviklingsland og styrke forskjellige velferdssamfunn. Selskap vil bli følsomme for press fra offentligheten, og en vilje til endring vil være bra, avslutter Wickholm. 


- Dharshika Christopher