- Slutt å henrette våre venner

To år etter militærkuppet ser det bekmørkt ut for unge mennesker i Myanmar som drømmer om demokrati og frihet.

En kortere versjon av denne artikkelen stod først på trykk i Klassekampen, 3. februar.

Syv unge menn. Syv studenter. Han ene har briller. En har hull i ørene. En poserer med skinnjakke på. En annen ligger an til å bli husket av ettertiden i form av et bilde hvor det ser ut som om han raskt har dratt munnbindet ned for å ta en selfie – et muligens siste ubekymret øyeblikk i et så altfor ungt liv.

Det kunne vært bilder av tilfeldige ungdommer. Men akkurat disse syv unge mennene er dømt til døden i Myanmar. Bildene av dem sirkuleres over hele verden. Underskriftskampanjer og støttemarkeringer florerer. «Stopp å henrette våre venner», skriver folk i håndflatene sine før de tar til gatene og til sosiale medier i solidaritet.

I Myanmar har de store, kreative protestene vi så for to år siden stilnet. Studentaktivister og andre menneskerettighetsforsvarere flykter og frykter for sine liv.

Kveler motstand

Det som utgjør de sju unge mennenes forbrytelse, er at de har forsøkt å protestere mot den brutale militærjuntaens herjinger. I en rettssak som ikke var i nærheten av å møte internasjonale standarder, møtte de alvorlige anklager som etter all sannsynlighet er fabrikkert.

Men dommen er i aller høyeste grad ekte. Da fire aktivister ble hengt i Insein fengselet i Yangon i fjor sommer, var det 30 år siden det sist hadde skjedd i landet. Og deretter kunne alt åpenbart skje. Militærdiktaturet kveler motstand – både i ordets rette forstand og i form av frykten som brer seg.

SAIH jobber tett med flere organisasjoner i og fra Myanmar. Sammen med aktører innen høyere utdanning forsøker vi å bidra til at den sektoren skal fortsette å eksistere – om ikke annet så på nett. Vi støtter blant annet initiativer startet opp av progressive studenter og akademikere som tilbyr nettbaserte studier i ulike fag, slik at studenter skal få en form for utdanningstilbud.

Begge deler er viktig for å sikre at sivilsamfunnet står rusta som best de kan for å bidra til en fredelig og demokratisk fremtid for Myanmar. For en dag må det åpne seg en annen retning enn den landet er inne i nå. Og det er de unge som blir landets fremtidige ledere.

Falske håp – og ett ekte

Når det på nyåret løslates 7000 fanger fra fengslene i Myanmar kjenner vi som følger dette landet hjertene våre banke. Og nok en gang skal vi bli skuffet. De syv unge mennene er fortsatt bak lås og slå – dømt til døden ved henging. De føyer seg inn i en rekke av totalt 130 personer som har mottatt dødsdom fra militærjuntaen.

Hvem disse 7000 som løslates er, er uvisst.

Ifølge våre kilder er et fåtall av dem studenter og andre som har engasjert seg i fredelige protester mot juntaen, mens flertallet er personer som var fengslet for kriminelle handlinger som drap, voldtekt og tyveri. Når de løslates er det kanskje først og fremst som brikker i juntaens propaganda-apparat – fordi det utad kan se ut som om juntaen gjør noe godt.

Så er også propaganda-mestere som Russland og Kina blant Myanmars viktigste allierte. I en slik kontekst synes mye håpløst. Men det er fortsatt mange uprøvde taktikker å ty til for det internasjonale samfunnet. Enn så lenge er det mer ord enn handling å spore.

Det er på høy tid at det internasjonale samfunnet samler seg om Myanmars demokratibevegelse og mot militærdiktaturet.

Norge var på 90-tallet en tydelig og sterk støttespiller for demokratibevegelsen. Det er på tide at Norge igjen viser en like tydelig støtte til dagens demokratibevegelse, og bidrar med nødvendige ressurser, både politisk og økonomisk.

De syv unge mennenes historie er på ingen måte unik. Vi må kjenne deres ansikter. Si deres navn. Bidra til at verdens øyne ser deres vei.

Ko Khant Zin Win. Ko Thura Maung Maung. Ko Zaw Lin Naing. Ko Thiha Htet Zaw. Ko Hein Htet, Ko Thet Paing Oo, Ko Khant Linn.