Hva er Open Access på 2 minutter

Situasjonen i dag
Internett har gjort at informasjon spres raskere og med større utbredelse enn noen gang tidligere. Informasjon blir mer delt og kunnskapen et felleseie for hele verden. Men all kunnskap som skapes i dag blir fortsatt ikke delt med alle, men puttet bak høye betalingsmurer. Offentlig finansiert forskning produserer i dag mer forskingsartikler enn noensinne, men nesten alt blir publisert i lukkede tidsskrifter. Artiklene i disse tidsskriftene koster det veldig mye å få tilgang til.

Disse kostnadene kan ikke universitetsbiblioteker i mindre rike stater bære. Studenter og akademikere i disse utviklingslandene får dermed ikke tilgang til den nyeste forskningen. Dermed oppstår det et skille mellom de som har tilgang til forskning og de som ikke har det, med bakgrunn i økonomiske forskjeller. Det mener vi er urettferdig. (image) Størrelsene på landene i kertet er endret etter antall vitenskapelige artikler produsert i 2001. Kilde: worldmapper.org.
Konsekvenser
Ved at studenter og akademikere i hele verden kan delta i den akademiske diskusjonen vil kun gjøre den akademiske verden enda bedre stilt til å løse verdens problemer. Initiativrike og nysgjerrige vitenskapelige talenter blir i dag holdt utenfor verdens kunnskapsbase og diskusjon fordi de er født et sted hvor de ikke har like mye penger som i vestlige land. Ubegrenset tilgang til kunnskapen på internett er noe som vi ofte anser som en selvskreven rettighet, men den er i dag ikke gjeldende for kunnskapen som skapes over hele verden til det beste for menneskeheten.

Dette har også konsekvenser for helsepersonell som ikke får tilgang til den nyeste forskningen som kan gjøre dem i stand til å gi sine pasienter den beste behandlingen. Et eksempel på det er i Malawi hvor helsepersonell i 2006 ikke fikk tilgang til den nyeste forskningen på hiv. Helsepersonell fikk derfor ikke ut informasjon om smittefaren ved hiv-medisinering og amming. Publisering av funn i lukkede tidsskrifter satte liv i fare.

Hvem betaler?
Det er beregnet at det koster norske universitetsbiblioteker rundt 200 millioner skattekroner i året å få tilgang til sine studenter og akademikere. Disse kostnadene utgjør altså en betydelig andel av deres totale utgifter. Og disse utgiftene bare øker og øker. Siden noen av disse journalene inneholder så viktig kunnskap som alle universiteter må ha tilgang til, kan publiseringsselskapene øke prisene veldig mye. Hvis universitetene ikke kjøper den tilgangen vil studentene og akademikerne finne andre universiteter som har tilgang.

Hvem tjener?
De eneste som tjener på dette er de store publiseringsfirmaene som har enorme profitter. De har nemlig lave utgifter og høye inntekter. De produserer ikke forskningen, det gjør forskerne med skattebetalernes penger. De kan bare publisere artiklene i sine journaler og kreve høye priser. Universitetene er helt avhengig av å få denne forskningen til sine studenter og forskere at de er villige til å betale nesten hva som helst. (image) Den røde linjen viser prisøkningen på tiddskrifter i USA fra 1986 til 2010. kilde: ARL Statistics

Politiske løsninger
Den politiske løsningen finnes allerede i dag, Open Access-publisering. I disse tidsskriftene er det ofte gratis å publisere og å lese artiklene. I tillegg er det ingen restriksjoner på bruksretten. Det koster i noen av Open Access tidsskriftene penger å publisere artiklene, men det er gratis å lese dem. Dermed må forskerne søke om midler for å publisere i disse tidsskriftene. I dag publiseres ca. 10-12 prosent av alle norske vitenskapelige artikler i Open Access-tidsskrifter. Mange av de store universitetene har etablert publiseringsfond hvor forskerne kan søke om midler til kostnadene for å publisere i Open Access tidsskrifter. Dette er flott, men bare en begynnelse. Det som trengs er midler fra nasjonalt hold slik at de små lærestedene og forskningssentrene også kan få midler til publisering.