Chile: Pinochets sinte barnebarn

(image) Studentdemonstrant may 2011. foto: Creative commons http://flic.kr/p/9GXjdJ

Mens man i Norge debatterer elite-klasser, private skoletilbud og ulike former for evaluering av elevene som kan skille ut de beste på et tidlig tidspunkt, har chilenske skoleelever og studenter i over tre måneder aksjonert mot et utdanningssystem hvor det meste kan måles i penger og karakterer. Selv om det norske systemet ennå ligger langt unna den chilenske markedsorienterte modellen er det mye vi kan lære av erfaringene fra Chile.

Mobiliseringen i Chile begynte i mai ett av universitetene i hovedstaden Santiago ble okkupert av studenter i protest mot en vedtektsendring som ville gjøre driften enda mer kommersiell. En viktig utløsende faktor var også den daværende utdanningsministeren Joaquín Lavins forslag om økte offentlige bevilgninger til private universiteter. Flere andre universiteter sluttet seg til protestene, og det ble kalt til generelle demonstrasjoner i forkant av president Sebastian Piñeras årlige tale til kongressen 21. Mai. Siden har bevegelsen blitt landsomfattende og ført til det største sosiale opprøret siden gjeninnføringen av demokrati i 1990: det har vært flere demonstrasjoner med hundretusenvis av deltakere, to generelle utdanningsstreiker og en to-dagers generalstreik. Flere skoler og universiteter har vært stengt siden opptøyene startet. Studentene har fått støtte av elever i den videregående skolen, men også av en rekke fagorganisasjoner. De i utgangspunktet fredelige aksjonene er blitt møtt med betydelig maktbruk og har resultert en rekke skadde demonstranter og politi, og store ødeleggelser. Det toppet seg den 25. august da en 16 år gammel demonstrant ble skutt og drept av politiet, mens mange andre ble utsatt for arrestasjoner av en brutalitet man ikke har sett siden diktaturets fall.

Regjeringen har i perioden utarbeidet to forslag for å komme studentene i møte. De har fokusert på økte statlige bevilgninger til offentlig utdanning, styrking stipendprogrammer, og styrkning av kontroll med private universiteter for å hindre at de blir rene butikker. Frem til slutten av august avviste imidlertid studentene alle tilbudene, med argumentet om at de ikke er interessert i mer penger eller småjusteringer av systemet. De er interessert i en grunnleggende endring av utdanningssystemet som vil gi lik rett til utdanning uavhengig av inntekt, og overføring av ansvaret til staten for å finansiere og drive utdanning. De protesterer mot den doble privatiseringen av utdanningen som har gjort det til en oppgave for private aktører å drive skoler og universiteter, og som har gjort det til et privat anliggende å finansiere utdanning i et land hvor studentene selv betaler 75 prosent av utgiftene til utdanning.

For å forstå studentenes og skoleelevenes krav og ubøyelighet må man se på historien til dagens utdanningssystem. Det ble etablert i 1980 under General Augusto Pinochets diktatur. Han desentraliserte grunn- og videregående opplæring som ble kommunenes ansvar finansielt og administrativt, og delte inn i tre typer skoler: offentlige, private og subsidierte private skoler. Høyere utdanning fikk redusert bevilgningene til en femtedel av det de hadde vært, man desentraliserte store universiteter og åpnet for private universiteter, som siden vokste opp som paddehatter. Hensikten med reformen var å redusere kostnader, la markedet i økende grad styre utdanningssektoren, og å hindre at spesielt universiteter ble arnested for politisk opposisjon. Derfor ble også studenter utelukket fra alle universitetenes styrende organer.

Siden demokratiets gjeninnføring i Chile i 1990 har Chile ofte blitt fremstilt som den latinamerikanske suksesshistorien. Man har hatt en betydelig økonomisk vekst, og har nå Latin-Amerikas høyeste inntekt per innbygger, og laveste fattigdom: mens 40 prosent av befolkningen ble regnet som fattige i 1990 hadde tallet falt ti 15 i 2009. Etter en økning i forbindelse med finanskrisen er arbeidsledigheten nå nede på 7 prosent. Sentrum-venstre koalisjonen som styrte landet fra 1990-2010 (Concertación) satset på en gradvis oppmykning snarere enn en grunnleggende endring av den ny-liberale økonomiske modellen som var innført under diktaturet, og det gjaldt også for utdanningssektoren. Mens strukturen fra Pinochets tid lå fast ble bevilgningene til grunn- og videregående opplæring økt slik at alle fikk tilbud om gratis 14 års skolegang, man innførte ulike stipend-og låneordninger og styrket på flere områder den offentlige reguleringen av private institusjoner. Flere av disse endringene kom etter at elever i den videregående skolen organiserte omfattende protester i 2006 i det som ble kalt «pingivin revolusjonen» etter elevenes skoleuniformer. Resultatmessig har man også innenfor utdanning gjort det bra sammenliknet med resten av de latinamerikanske landene. Både når det gjelder dekningsgrad og kvalitet ligger Chile stort sett på topp eller bare slått av Uruguay og Argentina. Så hva er det studentene klager på?

Studentene protesterer for det første mot at utdanningssystemet skaper og reproduserer ulikhet. Som resten av Latin-Amerika er Chile er på verdenstoppen når det gjelder økonomisk og sosial ulikhet. Men i motsetning til i noen av nabolandene viser ulikheten her få tegn til å reduseres. Forskning har gjentatte ganger gitt utdanningssystemet store deler av skylden for det. Ulikhetene begynner tidlig med enorme forskjeller i kvalitet mellom dyre, private grunnskoler og offentlige eller subsidierte skoler. Skolepengene for en elev på en anerkjent privatskole ligger gjerne på rundt 70-80 prosent av det en lærer tjener i den offentlige skolen. Til gjengjeld har elevene fra privatskoler en helt annen mulighet til å komme videre i høyere utdanning. For å gjøre det må man ta en standardisert, landsomfattende test (PSU). Her gjør elevene fra privatskoler systematiske det langt bedre enn elevene fra offentlige skoler. På listen over de 100 videregående skolene med de beste PSU resultatene finnes bare 5 offentlige, og mens gjennomsnitts scoren fra privatskolene (litt over 600 av 880 mulige poeng) gir adgang til de beste universitetene, ligger gjennomsnittet for de offentlige skolene langt unna (rundt 470 de siste årene).

Det finnes stipender for særskilt begavede barn av fattige foreldre som kan gi innpass på private skoler, men for å kvalifisere seg til dem må elevene ikke bare forevise strålende karakterer (elever får karakterer fra første klasse), men også stå på opptaksprøver og ofte også fra ung alder, underlegges psykologiske tester. De private skolene på sin side konkurrerer om at deres elever skal score høyest på PSU, og derfor er det heller ingen nåde der for dårlige elever som kan svekke skolens renommé.

Når elevene når universitetsnivået er de allerede silt. De flinkeste – som i de aller fleste tilfellene kommer fra private grunn og videregående skoler – får plass på de beste offentlige og private universitetene. Resten kan betale seg til en utdannelse om de har mulighet til det. Gjør du det er du også med på å sikre den private formuen til eierne av høyere utdanningsinstitusjoner. På tross av et formelt forbud mot ren kommersiell drift av universitetene er det allment kjent at flere er drevet rent kommersielt, og flere av dagens statsråder har eierinteresser der.

I tillegg til likhetsprinsippet er det offentlighet, demokrati og fellesskap som skoleelevene søker. I dag anses utdanning i Chile i stor grad som en privat investering som man forventer skal gi en avkastning. Det gjør den også ettersom inntektsgapet mellom arbeidstakere med høyere utdanning og de uten utdanning er enormt. Men fokuset på individuell innsats, finansielt og faglig, og individuelt utbytte har gått ut over tanken om en felles skole som skal være med på å forme samfunnsborgere og ikke bare individuelle karrierejegere.

På grunn av de prinsipielle kravene om grunnleggende strukturelle endringer, har studentene og elevene fått stor støtte i befolkningen på tross av uroen som har preget landet de siste månedene. 80 prosent av befolkningen støtter demonstrantene i følge nylige meningsmålinger, og de deler ikke bare studentenes krav for utdanningssektoren, men også krav om tilsvarende strukturelle endringer innenfor mange andre samfunnssfærer, som helse og arbeidsliv.

Populariteten til presidenten Sebastian Piñera har sunket som en stein de siste månedene på grunn av den dårlige håndteringen av protestene. Piñera som ble valgt i fjor kommer fra det moderate høyrepartiet Nasjonal Fornyelse (RN). Hans regjering rommer også det ekstreme høyre (Den Uavhengige Demokratiske Unionen - UDI), som er nasjonalforsamlingens største parti, og som rommer de fleste gamle Pinochet tilhengerne. I juli ble utdanningsminister og tidligere presidentkandidat for UDI Lavin skiftet ut etter hans utspill som hadde trigget protestene, samtidig som det ble avslørt at han selv hadde eierinteresser i private universitet. Etter avsløringer om omfattende politivold, og bekreftelsen på at det var politiet som drepte den 16 år gamle skolegutten Manuel Gutierrez kommer kravet om at også innenriksministeren Rodrigo Hinzpeter må ta sin hatt og gå.

Men det er ikke bare høyresiden som har fått merke folkets vrede. Også concertación-partiene har fått en del av skylden for dagens misere. Den brede sosiale bevegelsen som har dannet seg de siste månedene har gitt hele det politiske establishment en nesestyver. Det kan nå se ut som om deler av den politiske eliten omsider har lært at man bør se på engasjerte ungdommer som en ressurs, ikke stemple dem som «ubrukelige oppviglere» som har vært blant uttrykkene som har vært brukt fra høyresiden. Piñera har nå kalt sammen til en bred dialog om utdanningspolitikk og studentene har gått med på å være med på det på visse betingelser. Om man klarer å få til en virkelig dialog mellom gamle Pinochet tilhengere og frustrerte studenter som har levd med Pinochets arv for lenge gjenstår å se.

Vi utenfor bør lære av situasjonen i Chile at utdanningssystemet har en verdi utover den som kan måles i karakterer, og at fokus på kunnskap må gå sammen med arbeid for å gi elevene en felles kunnskapsplattform. Det er store ulikheter også mellom norske offentlige skoler, men erfaringene fra Chile viser at økt fokus på kunnskapsmåling, fremming av eliteelevene og differensierte, private tilbud neppe er veien å gå for et bedre helhetlig skoletilbud.