2002: VEST-SAHARA - AFRIKAS SISTE KOLONI

SAIHs kampanje i 2002 satte fokus på Vest-Sahara. Her er litt bakgrunnsinformasjon som ble skrevet til kampanjen den gang:

Retten til folkeavstemning
Helt fra 1960 har FN slått fast at Vest-Saharas framtid skal avgjøres gjennom en folkeavstemning. Vest-Sahara var på denne tiden en spansk koloni. I 1973 innledet saharawiene, det vest-sahariske folk, militær motstand mot kolonimakten. Spania innså raskt at de var i ferd med å miste sin tynt befolkede koloni, og innledet avkolonialiseringsprosessen ved å avholde en folketelling i landet. Folketellingen viste at befolkningen talte 73.479 saharawier.

På 70-tallet begynte Marokko og Mauritania for første gang offentlig å gjøre krav på territoriet. FNs internasjonale domstol avviste imidlertid kravet i oktober 1975. Til tross for dette, rykket Marokko og Mauritania inn i Vest-Sahara to uker senere. Da landets største byer ble bombet med napalm og klasebomber, flyktet flertallet av befolkningen til den algierske grensen. Fra leirene i Algerie ble en republikk utropt, og saharawiene førte sin motstandskamp herfra, gjennom motstandsbevegelsen Frente Polisario. Den effektive vest-sahariske geriljakrigen mot Mauritania førte til en fredsavtale mellom de to i 1979. Krigen mellom Marokko og Vest-Sahara varte derimot fram til 1991, da FN meglet fram en våpenhvileavtale. Avtalen innebar at saharawiene endelig skulle få avholde folkeavstemningen som de hadde blitt lovet i over 30 år. Avstemningen var planlagt å avholdes på høsten 1992, og skulle forberedes av FN. Marokko har imidlertid hindret og trenert FNs arbeid helt siden. De siste årene har den marokkanske kongen prinsipielt avslått ideen om folkeavstemning.

I dag har 80 stater anerkjent Den Saharawiske Arabiske Demokratiske Republikk, og staten er et fullverdig medlem av den Afrikanske Union (AU). Vest-Saharas president ble i fjor valgt til visepresident av unionen. Afrikas aksept av Vest-Sahara er hovedgrunnen til at Marokko er det eneste afrikanske land som ikke er medlem av AU.

Brudd på menneskerettighetene
Siden 1976 har 165.000 saharawier bodd i flyktningleirene i Algerie. I prosentandel i forhold til den totale befolkningen, er de vest-sahariske flyktningeleirene de største i verden. Bare 50.000 saharawier bor fremdeles inne på okkupert område. De to delene av befolkningen har knapt noe kontakt, da de er fysisk atskilt fra hverandre, av en 2.000 kilometer lang mur. Den er 2 meter høy, bevoktet av 200.000 marokkanske soldater, et av verdens største minefelt og utstyrt med høyteknologisk radarovervåkning. Telefonforbindelsene til okkupert område avlyttes, og post åpnes. Saharawier på okkupert område unngår å komme i kontakt med utlendinger, av frykt for forfølgelse fra marokkansk politi.

Over 1% av den saharawiske befolkning er pr. i dag forsvunnet. En av de viktigste forkjemperne for frigivelse av forsvunne, er den tidligere samvittighetsfangen Sidi Mohammed Daddach. Daddach, som ble løslatt i november 2001, hadde sittet 24 år i marokkanske fengsler, hvorav 14 år på dødscelle, og 2 år i celle uten lys. I november 2002 mottok han Raftoprisen i Bergen for sitt arbeid. Daddach møtte i Norge sin mor for første gang på 27 år, som til vanlig bor i flyktningeleirene i Algerie. Daddach har blitt et symbol på motstanden og den fredelige kampen for en rettferdig folkeavstemning.

Marokko har alltid hevdet å ikke holde "forsvunne" saharawier. I 1991 frigjorde imidlertid Marokko omtrent 300 saharawier som de alltid har nektet å ha hatt i sin varetekt. Disse har i etterkant fått forbud mot å forlate sitt hjemsted, og mot å snakke med utlendinger. Det foregår en utstrakt bruk av tortur mot saharawier. Det er med denne bakgrunn at det for øyeblikket pågår en internasjonal kampanje for å få Marokko til å frigi ytterligere savnede personer. Overgrepene fra den marokkanske stat, rammer også marokkanere: i fjor ble det rapportert om 7 forsvunne marokkanere. Vest-Sahara, på sin side, holder fremdeles 1260 marokkanske krigsfanger, tatt i kamper fram til våpenhvilen trådte i kraft i 1991.

Marokkos sterke allierte
Etter at FN meglet fram avtalen i 1991, har de vist liten styrke i å gjennomføre folkeavstemningen. Marokko har gode allierte både i FNs sikkerhetsråd og i EU. Det største hinderet for fremgang har alltid vært Frankrike, Marokkos gamle allierte. Frankrike har lange historiske bånd til Marokko, og det foregår utstrakt handel mellom de to landene. Frankrike eksporterer våpen til Marokko. Ledende personer i fransk politikk, næringsliv og presse har endog vokst opp eller studert i Marokko. President Chirac kaller området provoserende nok for "Marokkos sørlige provinser".
Også USA er alliert av Marokko. USA har militærbaser i landet, som er et av de få "vestligorienterte" araberstatene. Lenge var Marokko en viktig megler i dialogen mellom Israel og Palestina. Denne funksjonen spiller ikke lenger Marokko.

I november 2001 inngikk det franske oljeselskapet TotalFinaElf og det amerikanske oljeselskapet Kerr McGee kontrakter med Marokko, som gav selskapene tillatelse til å lete etter olje utenfor kysten av okkupert Vest-Sahara. I etterkant har FN slått fast at all oljeutvinning vil være i strid med internasjonal lov. Til tross for dette, inngikk det norske seismikkselskapet TGS-NOPEC i mai 2002 kontrakter med de to oljeselskapene og Marokko i å kartlegge havbunnen utenfor Vest-Saharas kyst. Det norske selskapet fikk stor kritikk fra presse, norske organisasjoner, selskapets aksjonærer og utenriksminister Jan Petersen for denne innblandingen. Front Polisario har uttrykt at de vil anse en fremtidig oljeutvinning som brudd på våpenhvilen.

Marokko har gjennom hele okkupasjonen utvunnet og eksportert Vest-Saharas naturressurser, til tross for at Marokko ifølge FN ikke er administrativ makt over området. Vest-Sahara har blant de største fosfat- og fiskeforekomstene i verden. Siden 1988 har 800.000 tonn fin sand blitt eksportert til Kanariøyene. Okkupasjonen koster Marokko 3 millioner dollar dagen, og utgjør 20 prosent av et allerede gjeldstynget statsbudsjett. Det er innblanding fra internasjonalt næringsliv på okkupert territorium, som gjør en slik okkupasjon mulig.

Den farlige utviklingen: FN vakler
FN har de siste årene gjort et slett arbeid. FNs spesialutsending til Vest-Sahara, James Baker, er tidligere amerikansk utenriksminister, og har de siste årene kommet med en rekke svært Marokko-vennlige utspill.

I juli i fjor foreslo Baker for FNs Sikkerhetsråd at ALLE mennesker bosatt i Vest-Sahara skulle ha stemmerett i en fremtidig folkeavstemning. Flertallet av innbyggerne i Vest-Sahara er imidlertid i dag marokkanere, etter at Marokko har flyttet flere hundre tusen mennesker inn i området, i brudd med avtalen fra 1991, og til tross for Polisarios protester. I praksis betydde Bakers anbefaling til Sikkerhetsrådet at man dermed skulle se bort fra alle tidligere resolusjoner og avtaler, som hittil har slått fast at det var saharawiene som skulle få stemme. Baker har i etterkant erkjent at det kontroversielle forslaget var utarbeidet av Marokko, som for øvrig var den eneste parten i konflikten som ikke fordømte det. Både Frankrike, USA og Storbritannia arbeidet for at dette forslaget skulle vedtaes. Imidlertid møtte forslaget stor motstand fra de andre landene i Sikkerhetsrådet, og ble til slutt avvist. Baker fikk en ny mulighet til å komme opp med et bedre forslag.

I midten av januar 2003 kom Baker med et nytt forslag. Dette innebærer at det er de som har bodd i territoriet i inntil 25 år, som skal få avgjøre landets fremtidige status. Ettersom det er 27 år siden Marokko okkuperte området, er fremdeles Marokko sikret flertall. Partene ble gitt to måneder på å komme med uttalelser til forslaget. Det er ventet at Marokko vil godta det, og Polisario avslå det.

Det har aldri blitt lagt internasjonalt press på Marokko. De siste årene har Spania og Marokko fått et stadig dårligere forhold, og deler av årsaken er uenighet om Vest-Sahara. Konflikten mellom de to landene skyldes også konflikter om olje- og fiskeressurser, samt om narkotika- og menneskesmugling. Vest-Saharas største allierte er likevel Algerie, som lenge har hatt et problematisk forhold til Marokko. Bortsett fra Spania og Algerie, har det saharawiske folk få internasjonale støttespillere. Deres sterkeste kort er internasjonal rett, som klart slår fast at de har krav på en folkeavstemning. Mens de venter på at det internasjonale samfunn gjennom FN skal arrangere dette, lider befolkningen i flyktningeleirene av feilernæring, da mindre og mindre matvarebistand gis for hvert år. Det er sannsynligvis grenser for hvor lenge befolkningen i flykningeleirene kan vente uten å ta til våpen.

Norsk politikk
Norsk politikk har alltid vært å støtte Sikkerhetsrådet i dets arbeid. SAIH mener at dette ikke er tilstrekkelig. Når de tre sterkeste medlemmene av Sikkerhetsrådet tar stadig klarere side med okkupasjonsmakten i denne saken, er det bare et tidsspørsmål før Sikkerhetsrådet faller ned på en Marokko-vennlig resolusjon. Norge må legge press på Marokko, og kreve at de går med på å gjennomføre folkeavstemning slik den var avtalt mellom de to partene i 1991. Norge må videre kreve fra Frankrike og USA at oljeutvinning ikke skal finne sted, at våpenhandelen skal stoppe og at den politiske støtten til okkupasjonen skal opphøre. I løpet av Norges 2 år i Sikkerhetsrådet stemte Norge overraskende nok imot USA i Vest-Sahara-spørsmålet, og krevde at internasjonal rett skal følges, snarere enn å støtte okkupasjonsmakten. I november 2002 hadde videre utenriksminister Jan Petersen gledelig nok et svært kritisk utspill overfor norsk næringslivsinnblanding i okkupert område. Norsk utenrikstjeneste gjorde dessuten en imponerende jobb for å få Raftoprisvinner Daddach til landet. Disse initiativene er velkomne, men ikke tilstrekkelige. Offisiell norsk politikk består i å "finne en løsning som begge parter kan akseptere". Det er på tide det vises en klarere linje, og stilles større krav, overfor okkupasjonsmakten Marokko og dets allierte.