2010: STOP SEXUAL APARTHEID

De internasjonale menneskerettighetene slår fast at alle mennesker har rett til beskyttelse fra diskriminering. Men verdenssamfunnet har ikke arbeidet nok med å sikre at menneskerettighetene også beskytter mot diskriminering basert på seksuell orientering og kjønnsidentitet.

Norge la frem en erklæring om seksuell orientering og kjønnsidentitet, støttet av 54 land, til FNs menneskerettighetsråd i 2006. I desember 2008 ble det for første gang holdt et innlegg om seksuell orientering og kjønnsidentitet i FNs generalforsamling. Denne støttes av 66 land. LHBT er et veldig kontroversielt tema å jobbe med politisk både nasjonalt og internasjonalt.

I 80 land i verden er homoseksualitet ulovlig, og i 7 land er det dødsstraff for homosseksuelle handlinger (per i dag, 2010). Verdenserklæringen for menneskerettigheter forbyr alle slags former for diskriminering, likevel blir homofile diskriminert mange steder i verden. Erklæringen som ble fremmet for FNs generalforsamling i 2008 fordømmer vold, trakassering, diskriminering, utestengelse, stigmatisering og fordømming basert på seksuell orientering og kjønnsidentitet.

Historisk kontekst - Afrika

Vestlige kolonimakter og kristne misjonærer brakte med seg lovgivning og negative holdninger mot homofili til mange afrikanske land på 18- og 1900–tallet som fortsatt henger igjen[1]. Samtidig viser historisk/antropologiske studier og dokumentasjon av praksiser i for eksempel gruvesamfunnene i Sør-Afrika, at ulike homofile praksiser lenge har vært til stede i mange samfunn[2]. I dag er det mange organisasjoner i Afrika som jobber for LHBT rettigheter med et nettverk av aktivister som jobber på ulike måter. Likevel er det vanskelig for disse organisasjonene å bli hørt fordi de arbeider på "ytterkanten" av samfunnet og opplever stor motstand i arbeidet sitt. Foruten Sør-Afrika, som har en rekke veletablerte og anerkjente organisasjoner, er det få organisasjoner som har stor tyngde i arbeidet og få generelle rettighetsorganisasjoner som har inkorporert LHBT spørsmål i arbeidet sitt.

Sør-Afrika er et av få land i Afrika som gir LHBT samme rettigheter som heterofile i lovverket, og i 2006 innførte de, som et av få land i verden, likestilt ekteskapslovgivning. Men dessverre har dette ikke hjulpet nevneverdig på situasjonen for skeiv ungdom i Sør-Afrika. Fordommer og diskriminering kan ikke endres bare ved å få en god lovgivning på plass. Svarte lesbiske kvinner er spesielt utsatt, og det har de siste årene vært stadig flere tilfeller av såkalt "corrective rape", der lesbiske jenter og kvinner voldtas av en eller flere menn for å straffe og "omvende" dem til å bli heterofile. I 2008 kom en rapport fra Sør-Afrikas Human Right Commission som uttrykker bekymring for at de såkalte "korrigerende voldtektene" er i økende omfang også i skoler over hele landet[3]. I stor grad går overgriperne fri og får i tillegg bred støtte i samfunnet. Mange sørafrikanere gir uttalt støtte til at lesbiske kvinner bryter med det "naturlige", og at voldtekt både vil være en "lærepenge" for dem og få dem til å innse at de egentlig ønsker seg en mann. De siste årene har det også vært mange hatdrap på åpent lesbiske jenter og kvinner, og både politi og rettsvesenet kritiseres for å ikke prioritere disse sakene.

Dagens sørafrikanske myndigheter viser dessverre liten vilje til å følge opp landets progressive lovverk i praksis. I 2009 valgte landet ny president og regjering. ANC[4] vant som forventet og partiets leder, Jacob Zuma, ble president. Zuma har ved flere anledninger vist sterkt homofobe og kvinnenedsettende holdninger, og har uttalt seg svært diskriminerende om homofile. Både LHBT-organisasjoner og kvinneorganisasjoner er derfor bekymret over hvordan presidentens holdninger kan påvirke deres rettigheter.

I både Zambia og Zimbabwe er sex mellom menn kriminalisert. Straffeloven definerer "sodomi" som naturstridig og uanstendig. Dette gjelder selv om sexen er frivillig og mellom voksne, samtykkende menn. Strafferammen er på opptil 10 til 11 år. Sex mellom kvinner står ikke nevnt i loven, men lesbiske rammes likevel av denne paragrafen. Det er få kjente tilfeller av rettssaker mot homoseksuelle, men lovgivningen skaper frykt blant homofile og lesbiske og gir blant annet politiet en mulighet til å begrunne voldelige reaksjoner mot personer med mistanker om homoseksualitet.

I Zambia er homofobi svært utbredt i alle samfunnslag, og homofili brukes som en krenkelse, trussel og et skjellsord i den politiske debatten. Visepresidenten uttalte i en høringsrunde i parlamentet i 2009 at homoseksualitet skal straffes hardt og at folk må anmelde de som kjenner homofile, samtidig som han proklamerte at "vi vet hvem dere er". Dette skjedde til stor latter og støtte fra mange av parlamentarikerne. Samtidig er der ingen kjente anmeldelser men retorikken skaper frykt og bygger opp under fordommer. Folk, og politikere, argumenterer ofte med at homoseksualitet er galt i henhold til kristendommen og at Zambia er en kristen nasjon. Det blir også ofte satt i sammenheng med overgrep og pedofili. Dette viser at folk flest har liten kunnskap om homoseksualitet og hva det vil si å være homofil, lesbisk, bifil eller transperson. Dette fører til en usynliggjøring av skeive mennesker som gjør at det er lett å møte mennesker i Zambia som hevder at det ikke finnes skeive mennesker i landet. Det er foreløpig kun én interesseorganisasjon som jobber med LHBT- rettigheter i Zambia. På grunn av lovverket kan de ikke registrere seg offentlig men de har et stadig voksende nettverk av medlemmer i hele landet.

I Zimbabwe er all seksuell omgang mellom menn forbudt, og så sent som i 2006 ble lovverket ytterligere strammet inn slik at alle former for tilnærmelser mellom menn, dersom disse kan oppfattes av en "fornuftig" person som uanstendige, nå er ulovlige. Dette gir rom for store skjønnsmessige tolkninger, noe som skaper stor usikkerhet og gjør at beskyldninger om homofili lett kan brukes til å ramme politiske motstandere. Lovverket forbyr ikke kvinner å ha sex med kvinner, men det er blitt rapportert om noen enkeltsaker der lesbiske er arrestert under påstander om uanstendig oppførsel. For skeiv ungdom er det strenge lovverket, og den utbredte homofobien i samfunnet, spesielt kritisk. Presidenten har offentlig uttalt at homoseksuelle er " "Lower than pigs and dogs… Animals in the jungle are better than these people because at least they know that this is a man or a woman... I don't believe they have any rights at all." Dessverre ser han ut til å ha rett i sitt siste poeng: i dag eksisterer det ikke en reell rettsikkerhet for skeiv ungdom i praksis, og de blir utsatt for uvilkårlige arrestasjoner, utpressing og overgrep. Senest i mai 2010 blei to ansatte i den største organisasjonen for LHBT, GALZ (Gay and Lesbians of Zimbabwe), arrestert angivelig for å ha pornografisk litteratur på kontoret. Det blei heldigvis løslat etter noen dager i fengsel. Men situasjonen er veldig spent og vanskelig i forhold til å jobbe med LHBT i Zimbabwe.

Zimbabwe er nå i en prosess med å revidere grunnloven og flere rettighetsorganisasjoner har forsøkt å få inn en paragraf om ikke-diskriminering på bakgrunn av seksuell orientering. Dette har blitt møtt med hard motsand fra myndighetene, der både President Mugabe og statsminister Tsvangirai har uttalt at det kommer ikke på tale å ta dette inn. Mugabe bruker også LHBT som et argument i sin motstand mot vestlig innflytelse og hevder at homofili kommer fra vesten.