Ny rapport: Fred i sikte?
Siden 1975 har Vest-Sahara vært delvis okkupert av Marokko. FN anerkjenner ikke Marokkos krav på området, og i over 50 år har verdensorganisasjonen forgjeves forsøkt å sikre at Vest-Saharas folk får sin selvstendighet. I 1991 inngikk Marokko og saharawienes representanter, Polisario, en våpenhvile under den forutsetning at FN skulle arrangere en folkeavstemning om territoriets framtid. I dag, 25 år senere har ingen folkeavstemning funnet sted og det er fortsatt ingen varig løsning i sikte.
Hva er bakgrunnen for konflikten og hvorfor har alle fredsforslag feilet? Hva sier internasjonal lov om spørsmålet og hvilken rolle spiller stormaktene? Hvordan kan Norge bidra til en rettferdig fremtid for Vest-Saharas folk? Dette er spørsmål som den nye rapporten Fred i sikte? tar for seg.
Rapporten viser blant annet at:
- Forhandlingene mellom Marokko og Vest-Sahara som har pågått siden våpenhvilen i 1991 har vært en fiasko, i stor grad på grunn av det internasjonale samfunnets manglende evne til å legge press på Marokko.
- For at konflikten skal løses i tråd med folkerettens forpliktelser må det gjennomføres et politisk valg eller en folkeavstemning i Vest-Sahara. Dagens FN-ledede politiske forhandlinger, dersom de skal føre frem, kan ikke alene bestemme utfallet i konflikten.
- Uten folkets samtykke vil en eventuelt fremforhandlet løsning på konflikten bryte med retten til selvbestemmelse.
- Marokkos forhandlingsposisjon er at de ikke vil godta et selvstendig Vest-Sahara som et mulig utfall av en folkeavstemning, kun en autonom region.
- Vest-Saharas selvstyremyndigheter krever at folkeretten må ligge til grunn for forhandlingene, og at selvstendighet må være et mulig alternativ i folkeavstemningen.
- Norge og utenriksminister Børge Brende har vært svært passive i konflikten. Det finnes et betydelig handlingsrom for å kunne tilrettelegge for fremgang i forhandlingene, og/eller å legge press på partene. Dette handlingsrommet kommer blant annet av at Norge har få interesser i regionen, et godt forhold til alle aktører i konflikten og lang erfaring med fredsmekling.
Les mer om Vest-Sahara, her.
På bakgrunn av rapporten krever SAIH at Norge:
- Arbeider aktivt for nye forhandlinger, med utgangspunkt i folkeretten og The Settlement Plan (FNs plan for fred) fra 1991.
Folkeretten er krystall klar – folket i Vest-Sahara har rett til selvbestemmelse. Den beste måten å oppfylle denne rettigheten er gjennom en folkeavstemning. Da FNs plan for fred ble vedtatt i 1991 ble partene enige om å avholde en folkeavstemning. De stemmeberettigede er opptalt. Tiden er moden for å få det gjort.
- Øker det diplomatiske presset mot Marokko og deres alliansepartnere for å få aksept for gjennomføringen av en fri og demokratisk folkeavstemning om uavhengighet, i tråd med folkeretten.
Okkupasjonen av Vest-Sahara må aldri legitimeres, og Marokko må stadig minnes på sine folkerettslige forpliktelser. En fortsettelse av dagens situasjon vil i verste fall kunne sees på som en stilltiende aksept av Marokkos posisjon. Jo lengre tid som går, jo vanskeligere vil det bli å arrangere en folkeavstemning.
- Arbeider aktivt for at FNs fredsbevarende styrker i Vest-Sahara får mandat til å implementere en permanent, uavhengig og upartisk menneskerettighetsovervåkning.
FNs fredsbevarende styrke i Vest-Sahara er den eneste FN-styrken opprettet etter 1972 uten mandat til å implementere en permanent menneskerettighetsovervåkning. Hvert år når mandatet er oppe til behandling i Sikkerhetsrådet bruker Frankrike, som har nære relasjoner til Marokko, sin posisjon til å stoppe en inkludering av en permanent menneskerettighetsovervåkning. Det må legges press på franske myndigheter for at de ikke skal sabotere for menneskerettighetene til det saharawiske folk.