Hopp til hovedinnhold

SAIH

Nyhet

El Alto, byen min!

Jeg har gitt meg selv i stiloppgave å skrive om byen min, og byen min i øyeblikket er El Alto. Det hadde nok vært lettere å skrive om Oslo eller Gøteborg, der jeg ville føle meg mer hjemme både kulturelt, språklig og sosialt. Men jeg våger meg likevel utpå for å skrive hva jeg ser i denne storbyen som vokser og vokser ut over den enorme høgsletta, nærmere 4000 meter over havet. I dag har El Alto 800.000 innbyggere. I morgen, når dagen er over har folketallet økt til 800.200. Jeg var her første gang for ti år siden, og da jeg vendte tilbake i 1997 hadde den forvokste landsbyen forvandlet seg til en storby. El Alto, den raskest voksende byen i Latin-Amerika, ja kanskje på hele kontinentet (selv om noen vil påstå at det er Las Vegas), er en helt ny type by. En by som vokser fram fordi mange mennesker i løpet av kort tid har bestemt seg for at her vil de bo, uten at byplanleggerne har tenkt det samme.

For et par år siden møtte jeg en representant for arkitektforeningen i La Paz, og han spurte om vi var interessert i å støtte et prosjekt for å lage en byplan for El Alto. Jeg fikk en følelse av at dette har jeg opplevd før. Jeg tenkte det samme som da en person kom inn på ambassaden i Managua, Nicaragua for å be om tilsvarende støtte, at dette er en komplett umulig oppgave. Den gang gjaldt det byplan for Managua. Er det mulig å legge planer for byer som lever sitt eget liv? Noen ganger har jeg vel til og med tenkt; om det er nok å kalle et sted en by bare fordi det bor en hel masse mennesker på ett og samme sted. Jeg er nemlig så tradisjonell at jeg har bestemte oppfatninger om hvordan en by burde se ut, og det er definitivt ikke hverken Managua eller El Alto, og heller ikke Miami, Houston eller Stord for den saks skyld. En by skal ha et pulserende sentrum preget av historie (helst mer enn 100 år). Det kan godt være en by med fattigkvarter, og den kan godt være bygget på alt annet en rikdom. Men noen strålende monumenter og bygninger vil man i følge min oppfatning alltid finne, enten fra en fordums storhetstid eller som et resultat av noen kåte samtidsborgermestre, som har hatt behov for å signere sin egen innsats, eller like ofte sin ikke-innsats. I Managua har det resultert i noen vanvittige rundkjøringer med noen billige monumenter som ikke akkurat øker byfølelsen. Ja , kanskje bortsett fra rundkjøringen med Mellom-Amerikas største vannfontene - i neonlys - de gangene kommunen har råd til å lyssette det rennende vannet. Ellers blir fontenen mest brukt som servicested for de mange sexarbeiderne som frekventerer området. Det er mye renhet i rennende vann .

Managua har sine grunner til å ikke oppfylle mine bykriterier på grunn av et jordskjelv som ødela alle disse typiske kjennetegnene. Krigen etter diktator Somozas fall gjorde ikke tilstanden bedre, og i ettertid har byen måtte lide under en "miamiserings-prosess" som heller ikke oppfyller mine kriterier.

Vel, El Alto. Jeg har funnet ut at jeg ikke har noen grunn til å dømme denne byen for sin korte og uglamorøse historie. Ei heller for borgermestrene som ikke har bygget sine egne monumenter. El Alto har kanskje mer enn nok med en tysk prest som har strødd sine byggverk over halve høgsletta. Overalt finnes nye kirker i strålende farger, i sterkt kontrast til resten av de mursteins- eller jordfarga byggene som ellers preger byen. Det er neppe den tyske samtidsarkitekturen som har fått dominere byggingen av kirkene. Jeg tar en kikk over byen fra leiligheten min og konstaterer at de religiøse byggverkene er ført i hva jeg vil kalle en kristenmuslimsk stil, noen med pyramidale tendenser. Pyramideetterligningene er nok et resultat av pyramidegenet, som i følge en annen arkitekt jeg har møtt, ligger latent i en hver aymaraindianer. Dette er empiri som i ettertid er støttet av en kjent norsk pyramideekspert ved universitetet i Trondheim. Ja, hvilken ekspertise har ikke vi nordmenn.

Jeg har bestemt meg for å bo i El Alto, der jeg også arbeider med forskningen min. For mange av "los alteños" er det viktig å stå fram og si at jeg er "alteño". For mange andre er det viktig å si at jeg ikke er "alteño", spesielt ovenfor "los pazeños"- de som bor i La Paz. Egentlig er El Alto og La Paz én og samme by, men La Paz syntes på et tidspunkt at de hadde nok fattige i sin kommune, og derfor fikk El Alto egen bystatus i 1985. Grensa er klar. I det du beveger deg fra 3800 meter til 3790 befinner du deg i La Paz.

Jeg er selvfølgelig en som aldri skulle ha bodd i El Alto. Jeg skulle, i følge mitt klart ikke-indianske, ikke-latinske utseende, i bestefall ha bodd 800 meter lenger nede i dalen. Eller selvfølgelig skulle jeg ha bodd i et annet land, som for eksempel Norge. Men nå bor jeg nå en gang her og lar meg prege av å være "alteño". Hva betyr så det? Jeg har ikke opplevd nok diskriminering til å være en "skapalteño". For meg er det mye enklere å komme ut av skapet enn for skopusseren som hver dag reiser ned til La Paz fra El Alto for å arbeide. Ingrid, en venn av meg som er bestevenn med skopusserne, forteller meg om hvorfor finlandshetter er en del av arbeidsuniformen. Her gjelder det å skjule identiteten som skopusser ovenfor eventuelle kjensfolk, men kanskje også identiteten som "alteño"? Det siste var det jeg som tenkte, og det er vel neppe så enkelt heller. Her er det så mye som skal skjules og ikke skjules at man til slutt kan ha sine tanker, og likevel er de langt fra sannheten eller i beste fall en sannhet med modifikasjoner. Dette er byene der kulturer, etniske grupper og sosiale lag braser sammen, og opp i alt dette skal de som bor her finne en egen orden for sin egen identitet. Den uttrykkes ganske forskjellig ut i fra hvem man snakker med. Min venn, Boris fra Cochabamba var mer quechuaindianer da jeg traff ham første gang for over fire år siden, enn hva han er i dag. Etterhvert har han kommet ut av skapet som ikke-quechua, men det var først etter at han skjønte at jeg ikke bare var interessert i indiansk kultur. Jeg har etterhvert forstått at etnisk identitet er både politisk, kulturelt og sosialt, mens de sosiale og økonomiske skillene som eksisterer her kan man nesten, men bare nesten, måle. Si meg hvor mange meter over havet boligen din ligger, og jeg skal si deg hvem du er.

Min bolig ligger høyt, men jeg er nok et aldri så lite unntak i El Alto. Nå har jeg bodd her lenge nok til å bli minst like nysgjerrig som alle andre, når en eller annen forvillet turist eller en annen "gringo" vandrer rundt her på egenhånd. Vi er ikke så mange utlendinger i denne storbyen, grunnlagt av aymaraindianere, og jeg går stort sett for å være prest fra et eller annet lugubert, nyreligiøst kirkesamfunn, eller en av de utenlandske, katolske brødrene. Går du med en liten guru i magen kan du fort etablere deg her, der folk søker tilhørighet, tro og ikke minst penger for å overleve. De evangeliske, karismatiske kirkesamfunnene er i sterk vekst på bekostning av folkekirka, den katolske. Min klare oppfatning er at her er mange kjøpt og betalt av rikere utenlandske misjonærer. Kanskje får man ikke samme fotfeste i sitt eget land, og da kan El Alto være et sted for selvrealisering.

Andre utlendinger i El Alto, som ikke er fullt så synlige utseendemessig, er peruanerne. De er kjent for å være upålitelige, og akkurat nå er det diplomatisk krise mellom Bolivia og Peru på grunn av peruanernes notoriske kriminelle atferd i Bolivia. Hvor en eller to peruanere er samlet, der foregår det en kriminell handling. Igjen en sannhet med modifikasjoner. Jeg kjenner opp til flere hyggelige peruanere, som er mye ærligere enn både bømlinger og bergensere, for ikke å snakke om svensker.

Jeg trasker mye rundt i El Alto, og jeg observerer og lærer for det er jo oppgava mi i øyeblikket.

Jeg kan ta på meg de kuriøse brillene, og da ser jeg restauranter som serverer den nye, og i følge lokale matkjennere virkningsfulle retten, "Viagra Criollo". Jeg har ikke prøvd den ennå, og man må vel kanskje vente på det riktige øyeblikket før man inngir seg på slike gastronomiske opplevelser.

Her om dagen ble jeg for øvrig angrepet av to sinte kalkuner som bor i golvparkettbutikken i nabokvartalet. Nå har jeg lært meg å gå i ring når vaktkalkunene er ute og passer butikken. El Alto har et eiendommelig dyreliv til by å være. Her spankulerer lamaer langs avenyen, og mang en bakgård er innredet for dyrehold fullt på høyde med et hvert gårdsbruk.

Arkitekturen i El Alto er et kapittel for seg. Man har latt seg inspirere av alt fra sveitserstil til arabiske kupler ispedd byggestilen fra den bolivianske landsbygda, og de ulike inspirasjonene gir gjerne utslag i byggingen av et og samme hus. Estetikken fortoner seg noe underlig for en konservativ nordmann, og spesielt når jeg betrakter en del av nybyggene som spretter opp. Prangende, fargerike fasader med innslag av farga glass, men tar man en titt bak fasaden er det like fullt et adobe- eller mursteinshus. Anne Gunn, som inntil nylig har vært en av de heller få fastboende norske med tilholdssted høglandet, har gitt byggestilen det treffende navnet, adobe-hightec.

El Alto må være en av de få storbyer som har flyplass midt i bykjerna. Jeg bor noen få kvartaler fra området, og de militære flya, som også fungerer som rutefly, har avgang fra samme gate der jeg bor. Jeg våkner som regel av American Airlines fra Miami i sekstida og spiser lunsj sammen med Varig som ankommer fra Saõ Paulo. Heldigvis er ikke flytrafikken påtrengende, og de mange flyvraka som pynter opp området forteller oss at her vraker man også fly. Det gir meg en slags trygghet, spesielt med tanke på eventuelle innenlandsreiser.

Jeg kan ta på meg de håpløse brillene og da ser jeg alt som ikke fungerer. Jeg har allerede lageret fullt av billig skrot. Spruteflasker, som spruter alle andre steder enn der jeg vil den skal sprute. Da jeg gikk for å klage mente selgeren at det var jeg som sprutet feil, og jeg kjøpte selvfølgelig en ny som ikke en gang spruter. Aymaraer er gode selgere, men en dame som ville selge meg sko størrelse 46 (hvem i all verden bruker 46 i sko i dette landet), klarte ikke engang å lure meg. Det får da være grenser, selv om jeg skulle få avispapir på kjøpet.

Kontorutstyret mitt består av en hullmaskin der bare ett hull virker og stiftemaskin som jeg skal anbefale til ungdomsbandene jeg jobber med. Den skyter nemlig stifter. Jeg har 10 engangslightere som holder hva de lover, de virker bare én gang, og det er når dama i kiosken skal vise meg at den virker. Jeg har gått til innkjøp av en stråleomn, chilensk merke, som i følge den ivrige selgeren har en vifte som kaster varmluft rundt i rommet. Problemet er at kastene bare har en radius på 50 cm. Til kjøkkenet har jeg kjøpt meg en gassovn. Den første uka var jeg redd for å ta meg en røyk inne, før jeg var sikker på at all gasslekkasje var tettet. Slik kunne jeg forsette å lage en liste, og jeg bruker mye tid på praktiske gjøremål for å få livet mitt til å fungere med et slags basisutstyr, vel og merke hva jeg oppfatter som basis. I Bolivia kan man kjøpe billig en masse ting, som nesten fungerer.

Jeg har lenge prøvd å knekke koden om hvordan man skal lage avtaler. Tidligere erfaringer har lært meg at tålmodighet er en dyd, og jeg innrømmer at jeg selv, etter noen år i Latin-Amerika er påvirket av at tid er relativ. Jeg har likevel møtt på et nytt fenomen her, som jeg fikk forklart på følgende måte: "Når aymaraer tenker framtid, tenker de som du vil tenke når det handler om fortid, og når aymaraer tenker fortid tenker de som når du tenker framtid." Dette er filosofi på høyt plan, og jeg lover å studere fenomenet nærmere for framtidige brev.

Jeg kan ta på meg de triste brillene og da ser jeg at El Alto er den fattigste byen i Sør-Amerikas fattigste land. En stor del av befolkningen har ikke innlagt vann og bor under svært kummerlige forhold. Mange flytter til El Alto og setter opp sitt lille adobehus, og så får annen infrastruktur eventuelt komme etter hvert. Arbeidsløsheten er stor, selv om eksdiktator og nåværende president, Hugo Banzer skryter av alle de nye prosjektene som skal skape arbeidsplasser. Det er en gjengs oppfatning at kriminaliteten er sterkt økende, men jeg har i det siste truffet flere som sier at det var verre før. Noen mener at El Alto, på grunn av alle problemene, er en udetonert bombe som før eller senere vil gå i lufta. Hvordan det konkret vil komme til utrykk har jeg ennå ikke klart for meg. Jeg liker best å ta på meg de optimistiske brillene, og da ser jeg at dette er en levende by med et spennende kulturliv der by og land møtes og tradisjoner vedlikeholdes. Det finnes en sterkt solidaritet blant folk, spesielt hvis man er innflytter fra samme provins. "Los alteños" er godt organisert og et oppegående folk som vet å protestere mot skjevhetene i samfunnet. For tiden går det ikke en uke uten at tusenvis av mennesker marsjerer forbi huset mitt med krav om at regjering eller byråd skal ordne opp i de mange problemene som finnes.

Når mennesker i El Alto møter meg, tar de stort sett på seg de vennlige brillene. Her om dagen klarte jeg, i mitt eget lille virvar, å miste lommeboka på gata. Da jeg kom tilbake noen timer senere engasjerte hele kvartalet seg for å oppspore det jeg hadde mistet, og sannelig fikk jeg den ikke tilbake intakt. Det skjer ikke i en hvilken som helst storby. Jeg treffer mine "farlige" bander "Los Jodis" og "Los Terribles", og de er nok farlige for noen, men det ser ut som at de har tenkt å ta vel imot "gringoen" som driver rundt i gatene. På torsdag skal jeg lage fårikål til ungdommene fra "Los Jodis" - på en basketballbane, og fredag har jeg avtale med "Los Terribles" om å se bandefilmen "Sangre por Sangre"- blod mot blod. I følge dem dreier det seg om basiskunnskap for å kunne forstå bandevirksomheten. Jeg tror at mine stuntinnslag som solosanger av "Ja vi elsker" og framføring av diverse vitser de ikke forstår (skulle så gjerne hatt søstera mi her som er mye bedre på vitser) , samt fårikål gjør at jeg slipper å gjennomgå alle de andre opptaksprøvene for å bli medlem av bandene.

Det er hyggelig å spasere i El Alto. Mange vil slå av en prat, og i nabolaget har jeg mitt lille nettverk som består av dama i underetasjen som selger parkett, og ikke minst familien som eier dagligvareforretningen. Mor styrer butikken med fast hånd og har også tatt tak i situasjonen når sønner og døtre kaller meg Don Chesper. "Han er da ingen Don, han er "El Joven" - ungdommen", og jeg beveger meg ut med litt lettere skritt enn da jeg kom inn for å kjøpe toalettpapir og låne telefonen. Telefonsamtalene mine i butikken blir behørig overvåket, og etterhvert er mor ganske a jour med hva jeg holder på med både i mitt sosiale og laborale liv. Hun har sterke meninger om det meste jeg skulle ha på hjertet, lurer meg for en boliviano (ca. kr. 1,30) i ny og ne men gir igjen ved å orientere meg om gatas ve og vel.

Hver torsdag og søndag er det markedsdag. I følge lokale kjennere har El Alto Latin-Amerikas største gatemarked. Jeg har ikke kunnet motbevise denne påstanden, og jeg har da vært på en del markeder på dette kontinentet. Her får man kjøpt det man ønsker, og det er vel muligens det eneste markedet som selger flydeler. Etter at jeg gikk forbi avdelingen for krykker, måtte jeg spørre min medfølger om man også solgte fotprotester. Svaret var enkelt: Her selges alt. Markedet er så fantastisk at det krever et eget brev.

Jeg er heldig. Jeg har en fin leilighet som fungerer som drivhus om dagen med mange vindu i alle retninger. Det er viktig på et sted der temperaturforskjellene mellom natt og dag ligger på omkring 20 grader. For tiden er nattemperaturen rundt null grader, mens om dagen er det strålende sol med temperaturer som en middels norsk sommer. Temperaturforskjellene mellom El Alto og nedre La Paz, der de rike bor, kan godt være seks til åtte grader

Jeg bor nær knutepunktet for transport til La Paz og har således begge byer innen rekkevidde. Små minibusser står oppstilt, alle med en utroper som pisker inn passasjerene, men her gjelder det å være strategisk. Mang en gang har jeg entret bussen som eneste passasjer med lovnad om at den snart skal gå, men det er jo ikke sant. Bussen går når den er full, men noen må ta det første skrittet for å fylle opp plassene. Jeg har valgt en mellomstrategi der jeg forsøker å finne en plass med mulighet til å strekke ut beina. Det betyr forsetet eller de første setene bak sjåføren, men prisen er at jeg må vente de ekstra minuttene før bussen har de nødvendige 14 passasjerene. Når minibussen er akkurat over halvfull, fylles den opp på et blunk.

Bussturen er fantastisk. Vi kaster oss nedover dalsida mot La Paz med eukalyptusskog på begge sider av vegen, noe som får en til å tenke at dette umulig kan være nesten 4000 over havet. Om kvelden har vi "stjernehimmel" både under og over oss, med en nymåne som ligger som et smil på himmelen. Prøv å finn Karlsvogna om du kan. Det er ikke lett her syd for ekvator. Om ettermiddagen ligger en stor rosa koloss, det hellige fjellet Illimani, i bakgrunnen og vokter på sine undersåtter. Jeg har ingen problemer med å akseptere Illimani som guddommelig der den snøkledde toppen på nesten 6500 meter reiser seg i kveldsola.

Overalt i minibussen henger det skriftlige beskjeder som for eksempel "ikke spytt" eller "ikke skyt sjåføren". "Det er ikke sjåføren sin feil om du ikke tidsnok kommer deg av bussen", leser jeg på et lite skilt over skyvedøra. Folkehelseperspektivet er også ivaretatt. "Una cholita conosida es mejor que una gringa con sida." En kjent cholita (en betegnelse på en boliviansk kvinne for å si det enkelt) er bedre enn en "gringa" med aids.

Jeg synes ofte det går vel fort i svingene nedover mot La Paz. Noen ganger føles det som å sitte i en blikkboks med hjul og uten bremser. Men jeg har ikke registrert et eneste kors langs vegen, og det er vanligvis et tegn på at det ikke har vært ulykker som har medført dødsfall.

Her slutter foreløpig min stiloppgave mens jeg styrter nedover mot La Paz, men jeg har på følelsen av at El Alto fortjener en liten føljetong eller kanskje en såpeopera.

Hilsen Kjetil

Nyheter som engasjerer i kampen for utdanningsrettferdighet

En kvinne iført en svart frakk og et grønt skjerf smiler til kameraet.En kvinne iført en svart frakk og et grønt skjerf smiler til kameraet.

Nyhet

Statsbudsjettet 2025: SAIHs innspill

Norge må øke støtten til menneskerettighetsforkjempere og deres organisasjoner, på deres premisser.

Les nyhet
En knyttneve holder en blyant foran et palestinsk flagg.En knyttneve holder en blyant foran et palestinsk flagg.

Nyhet

Derfor er ­akademisk boikott riktig

Diskusjonen om akademisk boikott av Israel intensiveres nå ved norske universiteter og høyskoler. Stilt ovenfor realitetene i Palestina mener vi at dette ikke-voldelige virkemiddelet ikke bør stå uprøvd.

Les nyhet
Stortinget med tre studentaktivister i bakgrunnen.Stortinget med tre studentaktivister i bakgrunnen.

Nyhet

Regjeringen må gjøre mer for å styrke Students At Risk

I 2022 lovte utenriksministeren å jobbe for å øke synligheten til StAR-ordningen, men så ble det stille. Denne uken fikk vi svar.

Les nyhet
Fem personer betrakter noe som ligger på bakken foran dem. Fem personer betrakter noe som ligger på bakken foran dem.

Nyhet

Kjemper for «den lille freden»

Selv om fredsavtalen i Colombia ble underskrevet i 2016, betyr det ikke at det er fred. SAIHs samarbeidspartnere kjemper hver dag for «den lille freden». Urfolksorganisasjoner, afroetterkommere og studenter er blant de som rammes hardest av konflikten som fortsatt utspiller seg.

Les nyhet
En gruppe studenter rusler over campus på OsloMet. En gruppe studenter rusler over campus på OsloMet.

Nyhet

Hvorfor er det så viktig å engasjere seg?

Student? Da bør du lese videre. Å være frivillig gir deg mange fordeler!

Les nyhet
Fire ungdommer sitter på en gresskledd slette. Fire ungdommer sitter på en gresskledd slette.

Nyhet

Takk for SAIH-tierne!

Husk å betale SAIH-tiere på semesteravgifta. Den gjør nemlig verden til et litt bedre sted.

Les nyhet

Engasjer deg

Oppdag hvordan du kan bidra til SAIHs arbeid.

Hold deg oppdatert – meld deg på nyhetsbrev

En person med munnbind og solbriller. Basert på bakgrunnen skjønner vi at denne personen deltar i en demostrasjonEn person med munnbind og solbriller. Basert på bakgrunnen skjønner vi at denne personen deltar i en demostrasjon
En person som prater inn i en megafonEn person som prater inn i en megafon