Systueprosjektet i Bolivia

Fra 1963 til slutten av 1970-tallet var Latin-Amerika uteav SAIHs prosjektvirksomhet. Da innlot SAIH seg på etnytt prosjekt som ble et av de lengste og vanskeligste iSAIHs historie. Dette er et eksempel på et prosjekt hvoridealismen er stor i forhold til hva det er realistisk åoppnå. Hovedfeilen var at SAIH ikke ante hvaorganisasjonen bega seg inn i og hvordan et land somBolivia fungerte. I tillegg manglet organisasjonenøkonomikompetanse, teknisk ekspertise og kunnskapom politiske og byråkratiske forhold. Etsamarbeidsforhold mellom SAIH, NORAD og WUS-Danmark oppsto etter hvert, og dette gjorde at SAIHmistet mye av kontrollen over prosjektet. Som etprosjekt å lære noe av er det derfor viktig, og et godteksempel på hvor vanskelig bistanden kan være.Historien begynner i 1978. Da inngikk SAIH en avtalemed WUS-International om å støtte et prosjekt forenker etter gruvearbeidere i Catavi-provinsen. Formåletvar å ruste opp sju systuer og å hjelpe kvinnene somarbeidet der til å få status som egen arbeidskooperasjon.Systuene var avhengige av det statseide gruveselskapetCOMIBOL, som leverte stoffer og ga bestillinger. Nårdet var dårlige tider for COMIBOL, ble det også lite ågjøre for kvinnene. For COMIBOL var systuene enbelastning, et ansvar som var pålagt dem av regjeringen.Det var derfor med stor interesse selskapet ønsketSAIHs støtte velkommen, og lovte å hjelpe til med tososialarbeidere i en overgangsperiode på to år.I første omgang fikk SAIH avslag fra NORAD på sinsøknad om støtte til forprosjektering. Prosjektsøknadenbefant seg fortsatt for mye på idéstadiet, og NORAD baSAIH om klarere planer og mer kontakt med kvinnenesorganisasjon. Planene ble liggende i skuffen en stund, tilEvelyn Gulbrandsen høsten 1979 reiste til Bolivia for åarbeide et par år, og fikk i oppdrag av SAIH å gjøre etforsøk på å følge opp prosjektet. Hun lagde en studieom kvinners levekår og evne til mobilisering i fire ulikegruvesamfunn som SAIH fikk i 1981.Tidlig i 1982 hadde SAIH en ny prosjektsøknad klarsom omfattet finansiering av nye maskiner til sju systuer,et enkelt opplæringsprogram og etablering av en nyorganisasjonsform. De nye maskinene skulle væreindustrielle og gi bedre kvalitet. Systuene skulle gjøresom til kooperativer, både for å sikre uavhengighet og giskattemessige fordeler. I første omgang søkte SAIH omstøtte til en ny forprosjektering og til å starte oppprosjektet med én systue til å begynne med, for å sehvordan det gikk.Denne søkanden ble også avslått fra NORAD. Blantannet manglet SAIH fortsatt en formell mottaker ogdokumentasjon for at symaskinene kunne importerestollfritt. Det var nå blitt høst 1984, og fortsatt låsøknaden om tollfri import av symaskinene hos detbolivianske finansdepartementet. Kvinnene hadde nåhatt store forventninger til prosjektet i tre år, og nærmetseg desperasjon over at prosjektet ikke kom i gang.Kvinnene hadde i mellomtiden organisert systuene i enformell assosiasjon, og Bjørn Johannesen i NORADsom hadde vært i Bolivia og besøkt systuene var veldigpositiv til prosjektet. Men høsten gikk og alt så likehåpløst ut. Sentralstyret vedtok å overlate prosjektet tilen mer ressurssterk organisasjon, fordi prosjektet rett ogslett ble for komplisert og omfattende.SAIH tok kontakt med WUS-Danmark for å få hjelp,og en ny søknad ble sendt NORAD. Denne ble nåendelig innvilget i juli 1985 med vel 2,7 millionerkroner. Prosjektet og innsamlede midler frainnsamlingsaksjoner høsten før, ble overført til WUS-Danmark.Samarbeidsforholdet ble slik at SAIH skulle betale egenandelen til prosjektet, bevilgningene fraNORAD skulle kanaliseres gjennom SAIH, og allkontakt mellom WUS-Danmark og NORAD skulle gågjennom SAIH. WUS tok på seg mye avprosjektoppfølgingen, og ansatte en koordinator tildette.Vel et år senere, i august 1986, kunne endeligsymaskinene importeres. Men fortsatt manglet kvinnenejuridisk status for systuene, og ifølge pålitelige kilder låpapirene på presidentens skrivebord uten underskrift,etter at de i tre år hadde de vært gjennom ulike kontorer.I desember samme år gikk de juridiske papireneigjennom og systuene kunne operere på markedet somandre bedrifter; gjennom å få kreditter, forsikringer ogannet som trengtes.Likevel lå det mange hindringer i veien for å kommevidere med prosjektet. Bolivia opplevde en kritiskøkonomisk tilbakegang og COMIBOL måtte stengemange av gruvene med den følge at bedriftensforpliktelser overfor systuene, som å kjøpe kolleksjon avarbeids- og skoletøy, gi gratis elektrisitet, råvarer ogteknisk assistanse, ikke lenger ble opprettholdt.Dessuten var det vanskelig å få de nye symaskineneinstallert. Noen av systuene var for små for de storeindustrielle maskinene. COMIBOL, som hadde lovet ådekke utgifter til transport, hadde ikke lenger midler tildette, og uforutsette utgifter til forsikringer fantes detheller ikke dekning til noen steder. Prosjektets bilhavarerte og det tok fem måneder å få den reparert.Uten bil var det umulig å ta seg fram til deavsidesliggende landsbyene, og på grunn av stadigestreiker fantes det ikke offentlige transportmidler tilrådighet.Noe var likevel positivt oppi det hele. En del avopplæringskursene ved systuene kom i gang ogkvinnene lærte å tegne mønstre, sy etter mål, regne og syalle slags modeller fra barnetøy og arbeidstøy tilbrudekjoler. Men problemene fortsatte like fullt. Pågrunn av de økonomiske forholdene søkte SAIH om enekstrabevilgning fra NORAD tidlig i 1987 for å kommevidere med prosjektet. NORAD brukte åtte måneder påå behandle søknaden og dette skapte store vanskeligheterog delvis oppbrudd i systuene. WUS-Danmark varfrustrert.Nesten hele 1987 hadde da gått uten at noe varskjedd, og koordinatorene var i ferd med å si opp. DaNORAD gjennom et møte med SAIH skjønte alvoret isituasjonen, ble søknaden behandlet som en hastesak ogNORAD lovte å se til at prosjektet fikk midler nok til ånå de målene som var satt.De neste årene kom noen av systuene i gang medproduksjon, men forsinkelser i levering og installering avindustrielle symaskiner i resten av systuene og mangel påkunnskap og kapasitet hos kvinnene, preget de nesteårene av prosjektet. I årsskiftet 1988-89 sluttet WUS'koordinator, og hele administrasjonen ble overtatt avprosjektorganisasjonen Centro de Promoción de Proyectospara el Desarollo Económico y Social (CEPRODES). For1990 var planen å satse ekstra på undervisning ogorganisering for å få produksjonen opp på ettilfredsstillende nivå. Etter prosjektplanen skullesystuene dette året overdras til medlemmene, og det villekreve klare definisjoner på hva dette ville innebære forkvinnene å klare utviklingen av systuen videre på egenhånd. Tross alle problemene hittil var det optimisme forbedriften, fordi mulighetene for å få avsetning påproduktene ble ansett som gunstige. Som en av Boliviasfå og kanskje eneste kollektivt eid og kvinnedrevnebedrift, var det i alle fall noe interesse blant andrebedrifter og institusjoner for å kjøpe produktene.I en evaluering av prosjektet som ble foretatt i 1991, bledet framholdt at prosjektets opprinnelige utforming ogstrategi var god, men at det etter 1986, da de fleste avgruvene ble stengt, burde ha blitt satset enda sterkere påproduksjon. Det hadde ifølge evalueringen manglet engod prioritering, og siden prosjektets mål syntes å havært urealistisk i forhold til tidsrammen, ble dette ekstrauheldig. Partnerorganisasjonen CEPRODES fikkkritikk for å ha reagert for sent på utfordringene. Denlille organisasjonen hadde rett og slett ikke hatt kapasitettil å følge opp et såpass stort prosjekt over et så stortgeografisk område, og hadde dessuten handletautorativt og ikke evnet å holde en god kommunikasjonmed kvinnene i systuene.Noe var likevel oppnådd for de ca 5.7 millionerkronene prosjektet hadde mottatt i løpet av årene.Systuene sto klare til å produsere, medlemmene haddeoppnådd et bedre teknisk nivå og det manglet kun småforbedringer for at produktene kunne selges påmarkedet. Det ble anbefalt å støtte prosjektet i to år tilfor at det som allerede var investert i prosjektet skullekomme til nytte. SAIH måtte likevel informere WUS-Danmarkog CEPRODES at det ikke var aktuelt åfortsette støtten til prosjektet, dels fordi det lå utenforSAIHs prioriterte område, dels fordi det ble ansett somumulig å få mer støtte fra NORAD til prosjektet. Detdanske bistandskontoret DANIDA var ikke interessert iå ta over et prosjekt som hadde gått så lenge. WUS-Danmarkhadde ansvaret og måtte sørge for at så myesom mulig av midlene som var igjen skulle investeres iarbeidskapital.Høsten 1993 leverte SAIH sluttrapport forsystueprosjektet til NORAD. Fortsatt eksisterte det tresystuer, men ingen av dem var blitt økonomisk elleradministrativt selvbærende. Hadde prosjektet rett ogslett vært for ambisiøst? Alle forsinkelsene ogproblemene som oppsto underveis kan tyde på det.Målsettingen om at kvinnene skulle kunne drivesystuene som småindustri var muligens urealistisk. Itillegg hadde det oppstått en ugunstig samarbeidsmodellmed WUS-Danmark som administrator og SAIH sombidragsyter. SAIH hadde relativt lite kontroll overprosjektet, og siden WUS-Danmark så lenge var positivtil prosjektet, tok det en stund før SAIH begynte åvurdere det annerledes.

Nina Drolsum Krogvold, SAIH boken.