Teresa Canaviri

(image) Bolivias viseminister for kvinner er fortsatt en opprører, og det har ført henne hele veien fra hjembygda Tacagua til å bli Bolivias fremste kvinneforkjemper.

HinderDen lille jenta som forlot hjembygda si med retning La Paz, jaktet på en umulig framtid. I sin q’epi på ryggen hadde hun samlet de få eiendeler hun hadde, sammen med alle tenkelige hindringer. En urfolksjente, alene i verden med ryggen til sin egen kultur på vei inn i en verden der hun kom til å oppleve å bli diskriminert og marginalisert for å være jente, for sitt aymaraspråk, for sin aymarakultur. En jente uten utdanning og noen til å forsørge henne.

Teresa var aymarajenta fra provinsen med null i odds. Den gang som i dag et lett bytte for en storbykultur hvor fortrinnsrett bestemmes av plassen på den sosiale, kulturelle, økonomiske og politiske rangstigen.

Opprører- En herdet arbeidskvinne men også en opprører, er en gjennomgående beskrivelse fra Teresa Canaviris kollegaer på hennes mange arbeidsplasser. Selv snakker hun med stolthet om tiden sin som hushjelp i en byfamilie, en arbeidsgiver som hun knapt hadde direkte kontakt med.

Det var den katolske kirken som tok omsorg for den lille jenta, da hun kom til La Paz. Men søstrene i den katolske ordenen skjønte fort at den lille snakkesalige urokråka ikke var et nonneemne. Hun fikk bo i seminaristenes hus. Teresa var en prøvelse for de unge prestekandidatene, som skjulte sin uferdige vei mot prestegjerningen bak en from fasade.

For seminaristenes potteverksted var den viltre jentungen en ren katastrofe. Blant skrekkslagne noviser og skjøre keramikkrukker virvlet det lille knuseverket Teresita, mens fromme fasader og drømmer om en kjærkommen ekstrainntekt effektivt ble knust i et regn av knuste potteskår. Teresas ugjerninger blir aldri glemt og lever videre som en god anekdote i Bolivias sterke fortellertradisjon.

Stor tillitSom medlem av en ustabil regjering med en rekordstor gjennomtrekk av ministere og viseministere, er Teresa Canaviri en av de få som holder lysten til spilloppmakeri i sjakk. Hennes store tillit i regjeringen og blant kvinneorganisasjoner landet over er nok grunnen til at hun fortsatt leder sitt kvinneviseministerium. I Bolivia er det vanlig at en minister kommer og går med hele sin stab.

Under mitt møte med Teresa Canaviri i viseministeriets høytliggende kontorer ringer telefonen. Bolivias førstedame er svært engasjert i kvinnespørsmål og trenger Teresas gode råd før hun skal representere Bolivia på en latinamerikansk markering av kvinnedagen i Brasil den 8. mars. Telefonsamtalen veksler mellom fag og venninneprat, og den gode tonen vitner om to personer med nære forbindelser. Viseministeren for kvinner og presidentfruen avslutter samtalen, og Teresa forteller meg at presidentens kone er en viktig alliert med et ekte engasjement. De to har blitt enige om å dele representasjonsoppgaver. Mens førstedamen drar på det mindre viktige møtet i Brasil, skal Teresa til New York som leder for Bolivias delegasjon under kvinnekonferansen Beijing +10.

Rasistiske lærereTeresa ble aldri nonne, men den katolske kirken ble likevel hennes skole gjennom radiostasjonen San Gabriel. Teresas nostalgisk blikk vitner om stor takknemlighet til det som skulle bli døråpneren til radioarbeidets fascinerende verden og radioens muligheter som medium for utdanning og folkeopplysning. Hun fant nye utfordring og inspirasjon da hun som radiomedarbeider i kvinneorganisasjonen Gregoria Apaza. Her ble hun del av et arbeidsfellesskap av kreative mennesker med brennende engasjement for sitt arbeid med urfolkskvinner.

- Det var ikke enkelt å studere når jeg samtidig måtte arbeide fulltid, forteller Teresa. Hun kjempet hun seg gjennom videregående skole som kveldselev før hun som fulltidsarbeidende startet på fulltidsstudier i sosialt arbeid ved universitet. Teresas forventninger til sosionomutdanningen ble aldri innfridd.

- Jeg var en oppvigler blant snille byjenter som ikke hadde annet mål enn å få seg en jobb på et sykehus. Ofte opplevde jeg at rasistiske universitetslærere ikke tok meg på alvor fordi jeg var aymara og snakket spansk med aymaraakksent, fortsetter hun.

MedieutdanningEtter tre år hoppet hun av sosionomutdanningen for å melde overgang til faget som lå hennes hjerte nærmest, kommunikasjon og media. Grunnlaget for kjærligheten ble lagt flere år tidligere, da hun arbeidet som medarbeider i ”Radio San Gabriel”. Teresas entusiasme førte henne inn i et eget program for utdanning av profesjonelle radio- og TV-medarbeidere med urfolksspråk som spesialitet.

Teresa Canaviris forkjærlighet for mediearbeid er fortsatt like sterk, men media vil alltid være et middel og et redskap for hennes egentlige mål: Som aymarakvinne fra en av La Paz’ omliggende provinser har hun tatt med seg kampen for urfolkskvinners og -ungdoms rettigheter inn i viseministeriet.