«Fuck the military coup»

Så har det altså skjedd. Det første dødsfallet fra protestene i Myanmar ble bekreftet fredag 19. februar. Mya Thwe Thwe Khaing rakk å bli 20 år gammel. Den siste bursdagen tilbragte hun på sykehuset, etter at hun ble skutt i hodet av et politi som burde ha vært der for å beskytte henne. Lørdag 20. februar ble to unge menn skutt og drept i Mandalay.

Militæret i Myanmar tok makten ved kupp den 1. februar. Folkevalgte og aktivister ble arrestert i stor skala, inkludert statsleder og fredsprisvinner Aung San Suu Kyi. Hennes parti NLD vant fjorårets valg med det som har blitt beskrevet som et valgskred. «Militærpartiet» USDP satt igjen med langt færre representanter enn de hadde håpet. Det falt åpenbart ikke i god jord.

Fra første øyeblikk har befolkningen vist sin motstand mot kuppet. Unge aktivister, studenter, sivilsamfunn og forskjellige yrkesgrupper har tatt til gatene hver eneste dag. Protestene tar mange former. Alt fra koreografert dans akkompagnert av Michael Jacksons «They don’t care about us», til demonstrasjonstog med helsepersonell og brannmenn i full uniform, til banking med kopper og kar hver kveld kl. 20.00. Alt springer ut av et desperat behov for å bli sett og hørt, både av kuppmakerne og det internasjonale samfunnet.

Demonstranter møtes med batonger, kuler, vannkanoner og enda flere arrestasjoner. Nå er en ny cyberlov på bordet. Den vil gjøre det lett for militæret å spore seg frem til enkeltpersoner som ytrer seg mot dem. Telenor, som har 16 millioner kunder i landet, er tydelige på at loven strider med menneskerettighetene. Det er ikke åpenbart at det argumentet vil veie så tungt hos militærstyret.

I demonstrasjonene er studentene og unge aktivister i front – i tråd med studentenes sterke tradisjon for å protestere mot militærjuntaen i landet. Militæret har tidligere lagt mye innsats i å slå hardt ned på organisert studentaktivisme. Campus er tidligere blitt tvangsflyttet ut av bysentrum, universiteter ble geografisk splittet opp, som ledd i å forhindre protester og studentorganisering. At de nå likevel evner å organisere seg, sier mye om hva som står på spill i Myanmar. Det sier også mye om kraften som finnes i studentaktivistene.

«You are messing with the wrong generation». «I don’t want dictatorship. I just want boyfriend.» «I should be at home watching series, but I’m here for this shit. Fuck military coup.» De mange kreative slagordene demonstrantene har presentert, har bidratt til internasjonal oppmerksomhet. De som er unge nå, har vokst opp i et Myanmar som år for år ble materielt sett rikere. De har sett sine foreldre stemme i valg, og i november i fjor fikk mange av dem muligheten til å stemme selv. De har lest frie aviser og har kunnet ytre seg. For dem er ikke det som skjer nå «mer av det gamle», men noe helt nytt.

Selv om et fullverdig fritt demokrati var et stykke unna, har dagens unge i Myanmar opplevd at landet deres var nettopp det; deres. Mange av de som står foran i demonstrasjonstogene hadde kanskje sett for seg å bli politikere eller journalister, eller at det i det minste var en mulighet. Nå frykter de for egen fremtid, og som de selv sier: de har alt og ingenting å tape.

«We were just about to fly and you cut our feathers» er et annet slagord observert på plakatene. Generalene selv vil sende sine egne sønner og døtre på dyre privatskoler i utlandet, mens utdanningstilbudet innenlands ligger an til å bli rasert dersom militæret blir sittende ved roret. Det er ikke bare i politiske valg dagens unge nå frykter å miste sin stemme. Det er også i sine livsvalg.

De første dagene og timene etter kuppet var alt uoversiktlig og kaotisk i Myanmar. Norske myndigheter var tydelige og raske i sin respons. Stat-til-stat-samarbeidet, som innebærer en betydelig pengeoverføring til myndighetene, er stanset. Nå har det gått tre uker og den folkevalgte regjeringen er ikke løslatt. Enda flere er fengslet. Militæret ønsker å konsolidere makten sin og skape en ny normal. Det internasjonale samfunnet må ikke la dette skje.

Folket har de siste ukene vist verden at de ikke vil akseptere å få sin frihet tatt fra seg igjen. De har skapt et mulighetsrom som nå må brukes for alt det er verdt. Norske myndigheter må jobbe bilateralt og multilateralt for å hindre at militæret får fotfeste på sikt.

Sivilsamfunnet og demokratiske krefter i Myanmar, må støttes og vernes om. I frontlinja står unge mennesker som heller ville vært på skolen, universitetet, eller gjort hva som helst annet. Det er deres fremtid det står om. Vi må snu skuta nå, før generalene på nytt fester grepet.