Forsvar av demokrati kan ikke utsettes til bedre tider

Denne artikkelen stod først på trykk i Bergens Tidene.

Gruvearbeidere brukte lenge kanarifugler som livreddende varslere i gruvene. Ble det for lite luft, døde kanarifuglen først, og det illevarslende tegnet ga arbeiderne tid til å komme seg ut i tide.

Til sammenlikning er dagens trakassering, fengsling og forsvinning av menneskerettighetsforsvarerne et kritisk tegn på demokratier som dør. Vi må gi livreddende førstehjelp til demokratiet. Luft og trygghet for demokratiets forsvarere må aldri bli en salderingspost.

I revidert nasjonalbudsjett for 2022 ble det foreslått et kutt på 27 prosent til menneskerettighetsarbeid. Kuttene ville rammet både FNs høykommissær for menneskerettigheter, norske og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner, og ikke minst våre samarbeidspartnere i land hvor folk trues, fengsles og drepes for å kjempe for sine rettigheter. Heldigvis ble kuttene reversert i forhandlingene mellom SV og regjeringspartiene.

Nå står statsbudsjett 2023 for døren, og vi vil allerede nå oppfordre politikere fra alle partier til å vise i praksis at vi også her i Norge forstår at forsvar av demokratier ikke kan utsettes til «bedre tider». Da vil det være for sent.

Trenden er dessverre tydelig. Mens vi i mange tiår så en fremvekst av demokratier, går det nå motsatt vei. I stadig flere land fester antidemokratiske krefter grepet.

Den svenske forskningsinstitusjonen V-Dem som forsker på demokrati, skriver i sin 2022-rapport om demokratiets stilling i verden at de siste 30 årene med demokratisk fremgang i verden nå er utslettet. Nivået på demokrati for den gjennomsnittlige globale borger er nå nede på 1989-nivå, altså nivået fra før muren i Berlin falt.

I samme rapport viser V-dem til at diktaturer er på fremmarsj og at 70 prosent av verdens befolkning, hele 5,4 milliarder mennesker, lever i et diktatur. Organisasjonen Civicus, som jobber med sivilsamfunnets rolle globalt, viser til at kun 3,1 prosent av jordens befolkning nå bor i land som defineres som «åpne», og trenden er nedadgående.

Covid-pandemien har også gitt autoritære ledere en gyllen unnskyldning til å stramme inn på viktige menneskerettigheter som ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og forsamlingsfrihet. Allerede i februar 2021 slo Human Rights Watch fast at minst 83 regjeringer verden over hadde brukt pandemien til å rettferdiggjøre innstramminger.

I Thailand, et av nordmenns favoritt-ferieland, har den sittende militærjuntaen i lengre tid jobbet med et lovforslag som, dersom det blir realitet, vil stramme inn vilkårene for organisasjonslivet og gjøre det vanskeligere og farligere å jobbe for menneskerettigheter.

I India, et viktig samarbeidsland for Norge når det gjelder næringsliv, har regjeringen over lengre tid gjort det vanskelig for menneskerettighetsorganisasjoner å jobbe, blant annet gjennom en innstramming av reglene for å motta internasjonal pengestøtte.

Zimbabwe er nok et eksempel på et land hvor «law-fare» – krigføring gjennom lovverk – effektivt brukes for å kvele alt av opposisjon og fritt organisasjonsliv før valget neste år.

I Colombia, et land der Norge er sterkt investert og gir store midler til organisasjoner som jobber med menneskerettigheter, fred og arbeidet for å bevare regnskogen, ble minst 145 menneskerettighetsforkjempere drept i 2021. Mange av dem på grunn av det arbeidet de gjør for å bevare regnskogen og naturen i sine lokalsamfunn.

I Russland har undertrykkelse av sivilsamfunn og medier vært del av forberedelsene før invasjonen av nabolandet Ukraina. Presset mot gode krefter i landet er blitt enda kraftigere. Menneskerettighetsmiljøets arbeid er farlig og komplisert, men på ingen måte umulig – så sant de fortsatt har vår støtte. Den støtten kan ikke bare være moralsk. Det er i Norges og Europas interesse å sikre deres fortsatte eksistens.

Konsekvensene av denne negative utviklingen kan ikke overdrives. Mindre demokrati betyr mindre mulighet for å finne felles løsninger på eksistensielle trusler som klimakrisen, krig og konflikt.

Mer autoritære regimer øker flyktningstrømmer, ustabilitet og økonomisk sammenbrudd. Når demokratier dør, dør ikke bare frihet og menneskerettigheter for enkeltmennesker, men det internasjonale samarbeidet vi bygger vår verdensorden på.

Våre organisasjoner samarbeider tett med mange av dem som nå kjenner at den demokratiske luften begynner å bli tynn. Vi har modige partnerorganisasjoner i Colombia, Zimbabwe, Myanmar, Belarus, Russland og India, for å nevne noen.

Flere av dem sier at de er lei av å bli kalt nettopp «modige». De er også slitne. De er også redde. De frykter også for at familiene deres skal lide for deres engasjement. De fortjener økt støtte nå. Både for deres egen del og fordi de er i frontlinjen for menneskerettigheter, demokrati og miljø for oss alle.

Vi venter harde budsjettforhandlinger også i år. Når statsbudsjettet legges frem i oktober, skal mange behov veies opp mot hverandre. Men Norge står i en særstilling. Midt i globale krisetider, tjener Norge penger og har en relativt stabil økonomi sammenliknet med andre land. Den rollen må Støre og hans regjering forvalte godt og vise at Norge ikke bare er seg selv nærmest, men tar globalt ansvar.

Det koster ikke milliarder å gi beskyttelse til modige menneskerettighetsforkjempere. Det er ikke dette som velter budsjettet. Det krever vel så mye politisk investering som økonomisk. Men budsjettlinjen er nødvendig – og vi forventer et budsjett som svarer på vår tids demokratikrise.