Feltarbeid i Nicaragua

Det kulturelle mangfoldet på Nicaraguas atlanterhavskyst viser seg allerede i taxien fra flyplassen når jeg kommer til Bluefields første gang. Sjåføren er kreol (etterkommer etter de afrikanske slavene som strømmet til kysten fra de karibiske øyene), og snakker til mitt utrente øre på et uforståelig engelsk som jeg etter litt identifiserer som noe jeg har hørt på Bob Marley plater. Musikken i bilen er av samme slaget om enn noe modernisert; heftige soca ragge rytmer på et musikkanlegg som ethvert diskotek ville vært stolt av. Til kameraten sin snakker sjåføren spansk; kameraten er mestis (etterkommer av spanjolenes blanding med indianere) og snakker bare spansk.

De to største gruppene kreoler og mestiser setter sitt preg på Bluefields. Kreolene er lettest å få øye på, med sin afro-karibiske stil med tydelige amerikanske innslag (unntatt de eldre som er sterkt britisk inspirert). Mestisene står i kontrast med sin mer konservative, diskrete fremtoning. Kreolenes engelspråklige karibiske raggaeinspirerte musikk og hang til eldre amerikansk sentimental country er også ganske ulik mestisenes latinamerikanske spanskspråklige musikk.

Men ganske fort oppdager jeg at skillelinjene ikke er så klare eller viktige. De fleste har venner av ulike etnisiteter, og i følge gutta deler ikke sidene i slåsskamper seg etter etnisitet men – ikke så overraskende egentlig – rett og slett etter vennegrupper. En mestisvenninne av meg går på kreolmusikk-diskoteket Four Brothers (Quatros Hermanos blant spansktalende) uten at det er så rart. Dansestilen hennes gjøre at hun spøkefullt kalles for en reinkarnert neger. Forøvrig en dansestil som etter min mening er god nok grunn alene til å besøke Bluefields. Four Brothers er faktisk nærmest verdenskjent, ifølge traveller-venner jeg traff på Stillehavskysten av Nicaragua.

Kultur viser seg på mange forskjellige måter, og er spennende å observere. Mange studier er gjort om kreol kulturen, og sikkert like mange for gruppene miskito, mayagna, rama og garifuna. Men få studerer mestis kulturen på atlanterhavskysten, eller den sammensatte fellesnevneren costeña kulturen som skiller dem fra folk på stillehavskysten. Kanskje er det ikke mulig å identifisere en klar costeña identitet heller, selv om mange her snakker om den. Men det ville vært artig om noen prøvde.

Jeg er her for å studere grunnlag og muligheter for bærekraftig næringsutvikling, og reiser derfor litt rundt i regionen. Det er liten tvil om regionen, på størrelse med Danmark, har store naturressurser. Mange lokale har også kunnskapen om hvordan man kan utvikle ressursene uten å forringe naturmiljøet. De kjenner regnskogen, hvordan bedrete driftsformer kan øke avlingene, og hvordan flere planteslag både kan bedre ernæring og inntektsgrunnlaget. Og de kjenner havet, hvor hummeren og enkelte fiskeslag er overfisket, mens andre knapt nok utnyttes. Hele regionen gir en følelse av edens hage (om man holder seg unna de store områdene med nedhugget regnskog), som ligger klar for en forsiktig men verdifull økoturisme.

Men, som i så mange andre fattige land står ikke levestandard i forhold til ressursgrunnlaget. Mange er fattige, og antallet øker daglig med den store tilflyttingen fra stillehavskysten. Mye mangler før kunnskap om ressursene omsettes til bedrete levevilkår for folk flest. Nesten uten unntak forteller folk meg om en hverdag som blir litt hardere hver dag som går. Dette kan vi lese av på bytteforholdet mellom US dollar og Nicaraguas cordobas. Sist jeg var i Nicaragua, i desember i 2001, fikk jeg 12 cordobas for 1 US dollar. Når jeg reiste hjem i august fikk jeg 14,3. Jeg får mer for mine penger, men alle varer som er avhengig av $ stiger i et land hvor lønningene på ingen måte holder tritt med inflasjonen. Det gjør dype innhugg i anstrengte økonomier når strømprisen er blitt doblet de siste 6 månedene.

Når man reiser rundt i regionen finner man noen lokale sentre på et par tusen innbyggere, men det er små landsbyer med noen hundre sjeler som dominerer langs vannveiene og ferskvannslagunene. "Transport is serious business here", forteller Kennet meg, når folk stimler om båten hans for å haike hjem. Reising i regionen er en opplevelse, på godt og vondt. Båt er viktig i en region som kun har én fungerende veiforbindelse til Stillehavskysten – og den går ikke til regionshovedstaden Bluefields, da må du ta veien til Rama og så båt i 60 minutter til Bluefields. En tur som koster 120 C, eller 1,5 gang arbeiders dagslønn og ca 10 ganger mer enn tilsvarende busstrekning på Stillehavskysten. (Dyr transport gjør også at omtrent alt (unntatt øl, av en merkelig grunn) er dyrere enn i Managua,og et viktig konkurransefortrinn for lokale bedrifter er å ha venner eller familie i Managua som kan skaffe gjøre innkjøp for bedriften). Båtene har en slags rutetid, men går ikke før den er fylt opp med passasjerer. Når ventetiden, som kan gå opp mot 2-3 timer er over, begynner det virkelig spennende: Kommer det til å regne?? Båtene som frakter opp til 25 personer er nemlig åpne plastbåter på rundt 20 fot med utenbordsmoterer på opptil 200 hk. Når det begyner å regne – og det gjør det ofte her i regnskogen – ropes det plástica, og svart plast dras over passasjerene som da stort sett holdes tørre. Jeg kan garantere at det ikke er spesielt behagelig å sitte innpakket i en søppelsekk i 20-25 knops fart. Ikke ser du så mye heller, og du går glipp av en nydelig utsikt gjennom, i hvert fall delvis, nærmest uberørt regnskog (igjen, så lenge du holder deg unna områdene preget av hodeløs tømmerhugst). Jeg glemmer aldri den belgiske turisten sitt forskremte uttrykk før avgang fra Bluefields, nesten pakket helt inn i plast, bekymret tittende ned på 5 cm fribord som skilte henne fra det brune vannet.

Mye blir annerledes når du kommer ut fra "storbyen" Bluefields, og enda hyggeligere. Det var i Pearl Lagoon jeg lærte å hilse på kreolsk. Alrait, man er lov og forventet også av en gringo (som hvit utlending slipper vi ikke unna betegnelsen opprinnelig ment for nord-amerikanere). Den store kulturassimilasjonen nærmer seg når du som det naturligste av verden besvarer how you doin, man med et avslappet rait hiir, man. Håndtrykkene må du nesten lære på stedet... Om du vil er det lett å bli kjent med folk. Spesielt kanskje som norsk, og forklaringen på det er like enkel som uventet. Mange herfra arbeidspendler til den karibiske cruisetrafikkenm hvor Norge som kjent er stor. Mange nicaraguanere jobber med nordmenn, eller har til og med vært i Norge. Ha med et kart med Norge og noen postkort så har du masse å snakke om. Noen viking nøkkelknipper eller Norges krus er også bra å ha som gave om du opplever som meg: Kvelden før jeg dro fra Pearl Lagoon ble jeg oppsøkt av rundt 60 år gamle Chrystle med tre småkaker fra bakeriet hennes, med ønske om hell og lykke på reisen og måtte jeg beholde min gode helse og velkommen tilbake igjen, etterfulgt av en god klem.

Jeg drar helt sikkert tilbake...