Høyere utdannings rolle i fattigdomsreduksjon og velstandsøkning

Av Mamphela Ramphele (2003)

Misoppfatninger rundt hvor viktig høyere utdanning er for en reell bærekraftig utvikling har overlevd altfor lenge. Ikke ett moderne land har blitt velstående uten å ha hatt et sterkt høyere utdanningssystem. Til tross for dette lurer noen på hvorvidt fattigere land kan ”ha råd til” å investere i høyere utdanning. Det er imidlertid manglende investering i høyere utdanning – innenfor en helhetlig tilnærming til god utdanning på alle nivåer – som fortsetter å hemme vår innsats for fattigdomsbekjempelse. Vi bør være klare og utvetydige i begrunnelsene for hvorfor fattigdom ikke kan overvinnes uten de godene som kommer med høyere utdanning mens vi fortsetter arbeidet med å bygge stabile, høykvalitets høyere utdanningssystem i alle land.

Denne artikkelen vil fokusere på de viktigste aspektene ved den rollen høyere utdanning har når det gjelder både fattigdomsreduksjon og velstandsøkning. Artikkelen er i hovedsak rettet mot de ikke allerede omvendte, både i og utenfor det globale donorsamfunnet, inkludert Verdensbanken.

Det er nødvendig å begynne med å stille et grunnleggende spørsmål: Hvilken utviklingsteori er det som styrer valget om hvilken strategi man velger for fattigdomsreduksjon? Ligger fokuset bare på fattigdomsreduksjon, eller fokuserer man også på velstandsøkning?

Det er med bakgrunn i et slikt utdypet fokus, som inkluderer velstandsøkning, at denne artikkelen vil se nærmere på høyere utdannings merverdi for utvikling når det gjelder følgende:

- Kapasitetsstyrking – på individ, institusjons og samfunnsnivå

- Vitenskap og teknologi – i forhold til nødvendig kunnskap for håndtering av problemer innen blant annet helse, matvaresikkerhet og bærekraftig bruk av naturressurs - Kunnskapsøkonomi – for å integrere kunnskapsproduksjon, -anvendelse og –spredning

- Produktivitet – og dets koblinger til velstand

Artikkelen vil også se nærmere på den rollen giverne kan spille gjennom omgjøring av bunden bistand, harmonisering og koordinering av prosedyrer, samt gjennom samordning av politikken og den overordnede tilnærmingen til bistand. Dersom disse faktorene bringes sammen på en strategisk måte kan det føre til drastiske forbedringer innen tilgjengelighet og kvalitet på høyere utdanning i utviklingsland.

Komplekse problemer krever komplekse løsninger

Min egen institusjon, Verdensbanken, sitter dessverre med noe av skylden for å ha bevart de lite hjelpsomme holdningene til høyere utdannings rolle i utvikling. Gjennom mesteparten av 1990-tallet var Verdensbanken ansett som en fiende av høyere utdanning. Dette var begynnelsen på en stor og riktig begeistring for viktigheten av grunnutdanning. Dessverre førte noe av denne begeistringen til en nesten ideologisk antipati mot høyere utdanning. Denne antipatien ble støttet opp av begrepsmessig ufullstendige analyser og korttidsfokusert forskning. Siden da har vi lært at vi må respektere kompleksiteten og dynamikken i utviklingsproblemene.

Etter fem tiår med utviklingserfaring, vedtok Verdensbanken sitt første strategiske rammeverk i 2001. Dette rammeverket baserer seg på to hovedpilarer: Fremming av et positivt klima for investering i rettferdig vekst, og fremming av investering i menneskelige ressurser for å styrke en reell deltakelse i egen utvikling.

Dersom vi ikke anerkjenner kompleksiteten i problemene vi jobber med, vil vi komme fram til svar som synes tydelige begrepsmessig, men som svikter i praksis. Når disse svikter, viderefører eller skaper de vanligvis flere problemer.

Et eksempel er avkastningsanalyser som viser en tydelig korrelasjon mellom inngående investeringer og påfølgende inntektsstrømmer. Ved å legge til side problemer knyttet til robuste data, tilskrivelse og kausalitetsretning, sitter vi igjen med et bilde av hvilke investeringer som genererer den største avkastningen, tilpasset den tid det tar for godene å materialisere seg. Grunnleggende utviklingsteori har fortalt oss at når avkastningen i et prosjekt overgår et konkurrerende alternativ, så ville det rasjonelle valget være å bruke all tilgjengelig kapital på det prosjektet som gir høyest avkastning. Økonomer hadde tiltro til at lovene om tilgang og etterspørsel ville redusere avkastningen på den marginale investeringsenheten. Som et resultat av at all avkastning møtes gjennom denne reduksjonen, ville tilgang og etterspørsel nå en likevekt ved et punkt hvor kapitalen var ”optimalt allokert”.

På 1980-tallet brukte en velkjent utdanningsforsker fra Verdensbanken denne metoden, og fant at den høyeste avkastningen var på grunnutdanning. Videregående skolegang ga middels avkastning, og den laveste avkastningen var på høyere utdanning. I følge hans egne innrømmelser skyldtes den høye avkastningen på grunnutdanning ”samhandlingen mellom de lave kostnader ved grunnutdanning (sammenlignet med andre nivåer) og den betydelige produktivitetsforskjellen mellom analfabeter og de som har fullført grunnskolen”[1]. Andre utdanningsnivåer krever større investeringer, og til tross for at deres avkastning var større i absolutte termer så fant denne spesifikke forskningen at den var mindre, fordi man så på den prosentvise nåverdien av investert kapital.

Denne metoden kan lede en til å konkludere med at utbredte lavkostnadsinvesteringer er hovedløsningen for utdanningspolitikk i utviklingsland. Dersom det er et stort gap mellom produktiviteten til en jordbruker som ikke kan lese og skrive og en som har skolegang, er selvsagt utgangspunktet å tilby utdanning for å minske dette gapet. Men målet må være større enn bare å utnytte den høye prosentvise avkastningen på en liten investering. Vi må ta i betraktning de prosessene som ligger bak godene, og hvordan disse fører til velstand eller stagnering i det lange løp.

Avkastning på utdanning måler hvordan utdanningen er verdsatt i forhold til alt tilgjengelig arbeid og lønnsbetalende aktiviteter innen en økonomi. Problemet er at målingen kun skjer ved ett spesifikt tidspunkt[2]. Slike analyser av innsats og resultater forteller ingenting om hvordan nye muligheter skapes innen en økonomi. Dersom vi bare kjenner korrelasjonen men ikke kausalitetskjeden, og vi ser på samfunn på ett enkelt tidspunkt og ikke over tid, vil utregningen på denne bakgrunnen fortelle oss at det mest lønnsomme vil være å redusere gapet mellom analfabeten og den funksjonelle analfabeten.

Investering i menneskelige ressurser

En kan imidlertid ikke unngå å stille spørsmålstegn ved om denne måten å tenke på ikke fører til en politikk som viderefører den smertefulle stagneringen vi har sett i mange fattige land, spesielt innen områder som jordbruksproduksjon i Afrika sør for Sahara. Mer dynamiske analyser har vist oss hvorfor utdannede jordbrukere får større jordbruksavkastning og bedre helseresultater. Effektiv bruk av jordbruksteknologi, spesielt gjødsel, og noen medisiner, viste seg å kreve evne til å prosessere instruksjoner fra skriftlige tekster og trekke fordel av relevante forhåndskunnskaper om jordbrukskjemi og menneskelig biologi[3].

Noen av disse jordbrukerne dro altså nytte av den åpenheten for adferdsendring som kommer med skolegang. Med piller og gjødsel kunne de unngå de feilene som analfabetene gjorde, som kunne påføre seg helseskade eller i hvert fall miste inntekten sin fordi de ikke kunne dra nytte av skriftlige instruksjoner. Jeg spør meg selv et enkelt spørsmål: Hvorfor stoppe her? Hvorfor nøye seg med den mest grunnleggende teknologikunnskapen når den virkelige fortjenesten først kommer senere? Skolegang styrer individer inn på den veien som fører til fleksibilitet og tilpasning når de står foran stadig mer komplekse problemer. Det høye forbruksnivået i velstående land skyldes at de har løst en rekke problemer gjennom en sosial organisering som oppmuntrer til differensiering av ferdigheter. Velstående land har også mer tilpasningsdyktige mennesker og institusjoner som kan dra nytte av ekspertisens goder. Tertiærutdanning holder denne maskinen i gang gjennom uavbrutt opplæring på høyt nivå.

Høyere utdanning og fattigdom henger sammen fordi moderne samfunn kan bli eller forbli materielt velstående dersom de er styrt av en gruppe individer som har den rette blandingen av sofistikert teknisk og organisasjonsmessig ekspertise. Denne ekspertisen, og mange av de adferdsmessige attributtene som følger med den, oppnås og videreføres best gjennom moderne tertiære utdanningsinstitusjoner.

Det vi har lært av de siste fem tiårene med utviklingshjelp er hvor viktig kompetansebygging er for å fremme bærekraftig utvikling. Sentralt i kompetansebyggingen ligger styrking av intellektuell kapasitet til å analysere nasjonale utviklingsutfordringer, formulere politiske valg for å ta seg av disse, mobilisere ressurser for å implementere planer innenfor de politiske valgene som blir tatt, monitorere og evaluere utøvelsen, og å dra nyttige erfaringer for å kunne forbedre gjennomføringen, inkludert en revidering av politiske valg. Kompetansebygging har tre elementer: Individuelt, institusjonelt og samfunnsmessig. På det individuelle planet kommer kompetansebygging som resultat av generell utdanning, som igjen etablerer kritisk tenkning. Kompetansebygging blir også fremmet av profesjonell opplæring og erfaring for individene. På institusjonsnivå bidrar kompetansebygging til å styrke offentlige, private og sivile samfunnsinstitusjoner. Og på samfunnsnivå styrker kompetansebygging innbyggerne, spesielt de som er inspirert av en vitenskapelig kultur. Styrkede borgere trygger demokratiet og sikrer godt styresett. Disse tre nivåene blir internt forsterket. Arven fra apartheid i Sør-Afrika er et godt eksempel på en sosial organisering som nektet flesteparten av innbyggerne det høye utdanningsnivået og det møtet med velfungerende institusjoner som er helt essensielt for å drive en moderne demokratisk stat. Kompetansebygging er et langsiktig program med høyere utdanning som kjerne.

Verdensbankens grunnleggende strategi for fattigdomsreduksjon anerkjenner behovet for sosial endring gjennom sine to hovedprinsipper: Invester i mennesker og skap et klima for jobber, vekst og velstand. Strategiens langsiktige perspektiv er å hjelpe land ut fra fattigdom og avhengighet til å bli velstående og selvforsynte. Utfordringen er enorm, og man spiller ikke på en jevn bane. Utviklingsland må overkomme ikke bare interne mangler men også eksterne omgivelser som preges av urettferdige handelsregler, immigrasjonslover som åpner for rovdrift på deres menneskelige ressurser, samt minkende ressursoverføringer.

Utviklingsland har imidlertid minst én stor fordel da det store flertallet av verdens ungdommer er bosatt i disse. Lav- og mellominntektsland har ti ganger flere innbyggere i alderskategorien 0-14 år enn det høyinntektsland har[4]. Strategien vil fungere dersom deres talent og energi kan utvikles, kanaliseres og nyttiggjøres innenfor det komplekse systemet som jeg nevnte tidligere. God høyere utdanning trengs her som katalysator.

Tenk over hvordan unge menneskers talent og potensial enten blir utviklet eller forkastet i ulike samfunn. I lavinntektsland står verdiskapningen fra jordbruket for mer enn 24 prosent av BNP og jordbruket sysselsetter over to tredjedeler av arbeidsstyrken. Verdiskapningen fra tjenester utgjør 45 prosent av BNP. I høyinntektsland utgjør verdiskapningen fra jordbruket 2 prosent av BNP og rundt 3,5 prosent av sysselsettingen, mens verdiskapningen fra tjenester står for 79 prosent av BNP. Disse dataene på makronivå viser hva som skjer når kunnskapsrike teknologiløsninger blir implementerte i én type samfunn og ikke i andre. Fattige mennesker kjenner effektene av dette på kroppen hver eneste dag. I Afrika er den gjennomsnittlige jordbruksproduksjonen rundt ett tonn per hektar. Avkastningen er sannsynligvis omtrent på samme nivå som det jordbrukere historisk var i stand til å produsere før de teknologiske nyvinningene i de siste to århundrene. Som en kontrast har jordbruksavkastningen i Asia steget steilt til rundt tre tonn per hektar[5]. Det er viktig å ha i minne at denne høyere avkastningen blir produsert av færre mennesker, slik at arbeidskraft frigjøres til alternativt bruk.

Utvikling krever en sunn og utdannet befolkning

Når utviklingsagendaen og kunnskapsøkonomi diskuteres, forsvinner noen ganger deres gjensidige betydning for hverandre i andpustne beskrivelser av uendelige nye muligheter. Vi hører om hvordan sysselsettingsstrukturen endres, blidgjort av tilstedeværelsen av risikovillige kapitalister, fiberoptiske teknikere, softwareingeniører, administrasjonsrådgivere, børsanalytikere og webdesignere. Men disse nye formene for sysselsetting utgjør kremen på toppen og ikke selve kaken. Deres nyhet og fascinasjon gjør dem appellerende, men det som tilfører næring ligger under. Fattigere land trenger strukturelle endringer i et helt spekter av jobbsektorer for å skape en sunn befolkning og fjerne hindringene som ligger i veien for velstand.

Vi vet at en sunn befolkning er en nødvendig forutsetning for velstand. Et kunnskapsrikt samfunn støtter en lang og differensiert rekke av helsearbeidere, fra kirurger og spesialister til ulike nivåer av sykepleiere, hjelpepleiere, legeassistenter og fysioterapeuter. Bak disse står det igjen mange lag av genetiske rådgivere, medisiningeniører, farmasøytiske selgere og distributører, spesialister på journalføring av pasienter osv. Alle har tilegnet seg sine spesifikke ferdigheter gjennom en eller annen form for tertiærutdanning.

En utdannet befolkning er tilsvarende viktig for et velstående samfunn. Rike land har lærere, spesialpedagoger, pensumplanleggere, spesialister innen utdanningsteknologi, ulike typer skoleadministratorer, utdanningspsykologer, og alle typer vurderingsspesialister, utdanningsforskere og politiske analytikere. De fleste utviklingsland mangler alt dette bortsett fra grunnskolelærere og administratorer.

En kunne utføre lignende analyser i nesten hvilken som helst økonomisk sektor: Finans, reklame og markedsføring, transport, tekstil, underholdning eller journalistikk. De fleste økonomer vil innrømme at ingen kan beskrive nøyaktig hvordan land går fra å være uniforme og teknologisk fattige til mer differensierte og teknologisk rike. Mange ulike variabler og påvirkninger spiller inn. Men vi vet mer enn vi gjorde tidligere. Jeg vil oppsummere det vi har lært på følgende måte: Prosessen er dynamisk og ikke lineær, og den involverer responser som går på tvers av områder som vi tradisjonelt kategoriserer som ulike ”sektorer”. Eksempelvis har rent vann påvirkning på helse, og god helse fremmer lærevillighet. Videre er utdanning assosiert med høyere nivåer av håndvasking og andre sanitære praksiser. Veier og elektrisitet muliggjør skolegang og industri, mens høyere inntektsnivåer tillater lavinntektsforeldre å holde barna sine på skolen lenger.

Vi vet også at fleksibilitet og tilpasning er nødvendig både i arbeidsstyrken og i sosiale institusjoner. Høyere utdanning utvikler de kognitive ferdighetene som gjør individer i stand til å tilpasse seg et større spekter av komplekse sosiale situasjoner. Den påfølgende differensieringen er grunnlaget for en rekke nøkkelinstitusjoner og praksiser som gjør land i stand til å opprettholde et høyt nivå på helse og velvære.

Lokal ekspertise er nødvendig for å oppnå Milleniumsmålene

La oss nå se på hvordan denne differensieringen innen ekspertise spiller inn. Dersom vi for et øyeblikk glemmer den enorme oppgaven som ligger i å nå Milleniumsmålene, og bare tenker på problemene knyttet til å måle framgang i forhold til dem, møter vi fremdeles behovet for et bredt spekter av lokal ekspertise. Demografer, biostatistikere, spesialister innen utarbeidelse av husholdningsundersøkelser, epidemologer, miljømonitoreringsspesialister og mange andre. I fraværet av en god tertiærutdanning (som bygger på en solid grunn- og videregående utdanning) vil selv disse kategoriene av eksperter som kan gjøre det mulig for politikere å måle reell framgang ikke være tilgjengelige. Dersom utviklingsland konstant må være avhengige av utenlandsk ekspertise, vil de finne at de har kjøpt seg del av en agenda som ikke nødvendigvis tilfredsstiller deres behov. Og prisen er svært høy.

Alle vi som jobber med å hjelpe land å møte Milleniumsmålene vet hvor mye raskere framgang vi ville få dersom det fantes tilstrekkelig universitetsutdannet lokal ekspertise tilgjengelig i felten. Mange engasjerte individer stiller sin universitetsopplæring til rådighet for deres lands kamp mot fattigdom, men likevel er det altfor mange utviklingsland som fremdeles ikke har nådd den kritiske terskelen der kunnskapens goder endrer samfunnet og konsoliderer velstanden.

Det store spekteret av universitetsutdannede mennesker opprettholder velstanden i de velstående landene. Lignende talenter trengs i utviklingsland for å kunne nå Milleniumsmålene og bevege seg videre til velstand.

Jeg sidestiller erkjennelsen av behovet for høyere utdanning i utvikling som en del av erkjennelsen av kompleksiteten som ligger i fattigdomsproblematikken. Dersom fattigdom ikke var et komplekst tema, ville vi hatt mer framgang de siste fem tiårene. Det første steget for å løse komplekse problemer er å motstå fristelsen til forenklende analyser.

Forskning på fordelene ved høyere utdanning bekrefter dens mulighet til å påvirke menneskers ferdigheter og adferd på måter som muliggjør endring til mer kunnskapsrike, fleksible og tilpasningsdyktige former for sosial organisering, som assosieres med velstand. En omfattende studie fra Storbritannia[6] fant nylig at universitetsutdannede:

- Hadde høyere inntekstnivå enn både den generelle befolkningen og sine foreldre

- Var ansatt i jobber som krevde varierte ferdigheter, spesielt dataferdigheter

- Var arbeidsledig sjeldnere og for kortere tidsperioder, og hadde i større grad evnen til å tilegne seg nye ferdigheter for å tilpasse seg endrede arbeidsforhold

- Hadde generelt bedre helse, med færre tilfeller av sigarettrøykere, overvektige, lettere deprimerte, samt en større generell følelse av velvære

- Hadde livssyn og holdninger som var mer åpne for sosial samling og harmoni, noe som inkluderte en større tro på rasemessig likhet, mindre uforbeholden aksept av autoritet, høyere valgdeltakelse, større frivillig deltakelse i lokalsamfunnet, og, blant de med barn, større deltakelse i foreldreforeninger

- Som foreldre, leste mer til sine barn, ga barna flere bøker, og hadde barn som skåret høyere på standardiserte tester innen matematikk og lesing

Jeg vil gjenta at fokuset ikke skal være på individuell adferd, men heller på hvordan individet passer inn i en stadig mer kompleks sosial organisering når land går fra veldig lave nivåer av tertiærutdanningsdekning (mindre enn 10 % av gjennomsnittskohorten) og opp til standarden for velstående land, som er 50 % eller mer av den relevante aldersgruppen.

Krav til giverne

Selvsagt er ikke mangel på kompetanse det eneste hinderet for framgang på veien mot Milleniumsmålene. Vi må også se på hvordan givernes adferd spiller inn, både positivt og negativt. For å nå Milleniumsmålene trengs det flere ressurser, fra hjemlige, men spesielt fra eksterne, kilder. Vi har sett mange giverland love tilleggsressurser uten å følge opp. Vi må være tydelige på at økonomisk vekst alene ikke er nok, og at land har større sannsynlighet for å oppnå vekst dersom de har ressurser å investere i innbyggeres produktivitet. Vi må skape en anstendig sirkel av vekst, handel, bistand og et bærekraftig gjeldsnivå.

Kvalitet på bistand, i tillegg til kvantitet, er kritisk for å kunne styrke kompetansen. Bundet bistand er et stort problem. Til tross for en viss framgang på denne fronten, ser vi fremdeles at mange ressurser kommer i en form som er mer fordelaktig for giveren enn for mottakeren. Noen analytikere har estimert at så lite som en tredjedel av USA sine 50 milliarder dollar i årlig bistand er tilgjengelig som kontante penger som kan brukes lokalt.

Vi må anerkjenne den politiske økonomien som ligger i personellbistand. Bundet bistand som fremmer bruken av teknisk assistanse fra giverlandene underminerer uviklingslandenes muligheter for kompetansebygging.

Utenlandske eksperter koster mer. De må trenes opp i å håndtere den lokale situasjonen. De får høyere lønninger, som kommer på toppen av transportkostnader. Og de har en personlig interesse i å forbli autoriteter innen sine felt, å fremme seg selv og rettferdiggjøre sine roller. Mye av den bundne bistanden går til å betale konsulenter fra giverlandene og deres institusjoner. Kostnadene ved utenlandske eksperter utgjør fire milliarder dollar årlig bare i Afrika.

Utenlandske eksperter erstatter lokale eksperter og undergraver individuell, institusjonell og samfunnsmessig kompetanse. Med andre ord mister man muligheten til å styrke den lokale kompetansen blant individer og institusjoner. Å nekte lokale eksperter muligheten til å jobbe med deres lands utviklingsutfordringer bidrar til hjerneflukt. Givere har også en tendens til å ikke bidra med støtte til infrastruktur til de lokale institusjonene som de bruker for å rekruttere individuelle akademikere til konsulenter. Institusjonene blir dermed ikke i stand til å delta i den nasjonale utviklingsprosessen. Vi vet at landenes eierskap er helt nødvendig for å oppnå en bærekraftig utvikling. Det å øke bruken av lokale universitetsutdannede og universitetsbaserte konsulenter er et kritisk punkt for å fremme landenes eierskap og forbedre både effektiviteten av bistand og den institusjonelle kompetansen. Utvikling må bli drevet fram av lokal ekspertise innen offentlig og privat sektor samt sivilt samfunn. Vi må forflytte oss fra den onde sirkelen med avhengighet av bundet bistand, til en anstendig sirkel basert på en koordinert og harmonisert landstyrt giverstøtte.

Konklusjon

Vi vet nå at bærekraftig utvikling avhenger av en anerkjennelse av den gjensidige avhengigheten innenfor den globale kunnskapsøkonomien. Det er nødvendig med en samordning av hjemlige og globale agendaer: Handel, bistand, gjeldslette og militære utgiftsprogrammer må være koordinerte dersom vi skal ha framgang i kampen mot fattigdom og for velstandsøkning.

Dagens asymmetri i den globale handelen, der EU-kyr daglig mottar 2,5 dollar mens mennesker i utviklingsland har gjennomsnittlig 1,2 dollar daglig å leve for, og de 300 milliardene som OECD-landene gir i jordbrukssubsidier versus de 57 milliarder dollar som gis i utviklingshjelp, undergraver kompetansebyggingen i utviklingsland og landenes til å bli selvforsynte. I tillegg til disse subsidiene ser vi en manglende tilgang til vitenskap og teknologi for å øke produktiviteten til bønder i Afrika sør for Sahara sammenlignet med resten.

Det er nødvendig å forbedre koordineringen og samordningen av bistandsprosedyrene, slik at konkurrerende giverkrav ikke distraherer myndighetene fra deres hovedansvar. Forpliktelsene om harmonisering som ligger i Romadeklarasjonen er meningsfulle og effektive, og de vinner terreng. Vi vil se framgang, fordi vi vet at det er meningsløst å anklage utviklingslands myndigheter for å mangle implementeringskapasitet når de møtes med motstridende og uforståelige prosedyrer fra en ukoordinert gruppe givere.

I tillegg til giverkoordinering må vi også se nærmere på hvordan de ulike givernes politikk henger sammen, både individuelt og kollektivt. Vi ser for eksempel at noen OECD-land lover å bistå utviklingsland i å bedre deres utdanningssystemer på den ene siden, samtidig som de plukker til seg deres utdannede helsearbeidere og andre utdannede grupper gjennom målrettede migrasjonsprogrammer. Slike motstridende mål fører ingen veier hen.

Høykvalitets høyere utdanning som er oppnåelig, rettferdig og merittbasert er nøkkelen til å håndtere de komplekse utviklingsutfordringene som vi står ovenfor. Vårt fokus bør være på ”hvordan” vi kan implementere isteden for på ”hvorfor” vi bør velge å investere i dette. Implementeringsagendaen inkluderer blant annet spørsmål rundt likhet og tilgang, kvalitetssikring, institusjons- og systemadministrasjon, den nye rollen til private institusjoner, ny teknologi og nye forsyningsmåter, forskningspolitikk, intellektuelle eiendomsrettigheter, regional integrasjon og fremragende utdanningssenter. Mens vi beveger oss framover og intensiverer utviklingsinnsatsen bør det ikke være noen tvil om vår forpliktelse i forhold til den essensielle rollen høyere utdanning har i fattigdomskampen.

Oversatt av Ragnhild Nordvik Valverde

Foredrag holdt på konferansen:

”Policies and Models for International Co-operation in Higher Education”,

Bergen, Norge 6. oktober 2003

Dr. Mamphela Ramphele er en av fire direktører i Verdensbanken. Hun har ansvaret for det strategiske og praktiske arbeidet ved World Bank Institute (WBI) og Vice-Presidency of External Affairs (EXT). Hun er født i Sør-Afrika, utdannet lege og har tidligere arbeidet som rektor ved University of Cape Town. Hun har en doktorgrad i sosialantropologi, samt utdannelse innen administrasjon og tilleggsutdanning i tropisk helse og hygiene og folkehelse. Som student var hun aktiv i Black Consciousness-bevegelsen i Sør-Afrika. Hun har skrevet mange bøker og artikler om utdanning, helse og sosial utvikling. Noen av hennes publikasjoner er :Steering by the stars, (2002) Across Boundaries, (1995) og A Bed called Home (1993) Cape Town: David Philip, (Den siste basert på doktorgradsavhandlingen hennes i sosialantropologi), The politics of Space). Restoring the Land, (1992) (Panos) og Bounds of Possibility: The Legacy of Steve Biko, (1991) Zed Books. Hun har mottatt Noma-prisen for et arbeid om fattigdom og utvikling i Sør-Afrika som hun gjorde sammen med Francis Wilson i 1989 og holdt i september 2003 Dag Hammarskjöld-forelesingen på universitetet i Uppsala.

[1] Psacharopoulos, George: ”Returns to Education: A Further International Update and Implications”, The Journal of Human Resources, Vol. 20 (Høsten 1985), 583-604, s. 585

[2] Ibid: 590

[3] Eisemon, Thomas Owen (1998): Benefiting from Basic Education, School Quality, and Functional Literacy in Kenya, Pergamon Press, New York: s. 113

[4] Verdensbanken (2003): World Development Indicators 2003, Washington DC, Tabell 2.1, s. 40

[5] Se Conway, Gordon: ”Biotechnology and Hunger: Sense about Science”, kommentarer gitt til Overhuset, UK, 8. mai 2003.

[6] ”Revisiting the Benefits of Higher Education”, Rapport utarbeidet av Bedford Group for Lifecourse and Statistical Studies, Institute of Education, April 2003.