Lokallagsaktivister på reise i Nicaragua

Vi fikk en rolig første dag med naturopplevelser og sightseeing i området rundt Managua før den virkelige moroa startet. Denne hovedstaden er ingen typisk storby. Etter orkanen Mitch ble nye områder bygget ut og sentrum føles ikke egentlig som noe bysentrum. En spesiell blanding av falleferdige hus og store luksushoteller og kasinoer gjør kontrastene mellom fattig og rik umulig å unngå. Vi var ikke mer enn en hel dag i Managua før vi fløy mot Atlanterhavskysten der SAIHs fire partnere jobber. Å fly i Nicaragua ble vi etter hvert mer komfortable med. Flyene er små og pilotene ganske store. Men de veier i allefall både all bagasje og alle passasjerer nøye ved innsjekking så da må man jo stole på at det er trygt. Flyplassen i Waspam tok definitivt kaka. Rullebanen var en grusvei som fungerte som sykkelsti og skolevei når det ikke var ventet noe fly. Vårt fly var ventet mellom 1130 og 1500, men vi var heldige og tippet riktig. Ved siden av den gjengrodde rullebanen lå et lite murbygg utstyrt med en skranke til innsjekking og midt i rommet, en vekt a la den helsesøster hadde før i tiden. Men turene med 15 mannsfly var først og fremst en ypperlig måte å se Nicaragua på. Rykende vulkaner og grønn regnskog dekker mye av innlandet.

Først på reiseplanen var URACCAN, et av Atlanterhavskysten to universiteter. Vi hadde allerede møtt noen fra URACCAN i Managua kvelden før men gledet oss spesielt til å hilse på studentene. Universitetets kvinnelige rektor, Alta Hooker, snakket om en konsensus mellom administrasjon, lærere og studenter i forhold til URACCANs rolle i det flerkulturelle samfunnet. Var dette virkelig tilfelle? Universitetets campus i Bluefields ligger på en liten høyde med flott utsikt ut mot vannet. Det var ferie da vi var der men noen av de aktive i studentrådet hadde møtt opp for å ta oss i mot og vise oss rundt. I studentrådets lokaler på campus satt vi uforstyrret oss studenter imellom og fikk svar på spørsmålene vi hadde til hverandre. I en fargerik by som Bluefields handler det om å leve sammen som ulike, ikke bli like. I følge studentene spiller URACCAN en avgjørende rolle gjennom forskning på naturressurser, kultur, tradisjonell medisin og språk. Etter en grundig sightseeing i byen dro vi alle ut på middag med dans.

Byen som er hovedstaden i RAAS, den sørlige av de to autonome regionene på Atlanterhavskysten, vibrerer av liv. Her er alle de seks etniske gruppene representert og spansk og engelsk blir brukt om hverandre. Når mennesker med så ulik bakgrunn og språk lever side om side kan konflikter oppstå, men det kan også bringe frem det beste i alle. Dessuten er ikke skillene alltid like tydelig. Angie fra CEIMM, kvinnesenteret på URACCAN, sa selv at hun kunne veksle mellom å identifisere seg som Kreol og Garifuna. Da hun skulle introdusere oss for kvinner i sentrale roller var flesteparten kreol. Språket er utviklet fra engelsk og kulturen er sterkt preget av det afrikanske opphavet. Denne dagen ble vi proppet fulle av inntrykk og synsvinkler som sammen ga et mer helhetlig bilde av problemstillingene knyttet til multikulturalitet og flerspråklighet, i tillegg til kvinners rolle i samfunnet generelt og de ulike etniske gruppene spesielt. Men vi var ikke bare der for å lære, også for å fortelle om SAIH og Norge. Angie har sitt eget radioprogram, Black Woman Voices, og inviterte oss som gjester på programmet for å prate om viktigheten av utdanning. Det ble en av mange artig opplevelser i Nicaragua.

Ray Hooker, vår personlige historielærer, spilte en viktig rolle i hele opplevelsen av Nicaragua, ved å sette steder vi var og mennesker vi møtte og inn i en historisk kontekst. Han var med oss til FADCANICs prosjekter i Wawashane og Pearl Lagoon.

Vi ble stadig imponert over engasjementet vi møtte blant partnerne i Nicaragua men FADCANIC og deres skogbruksprosjekt var kanskje det som imponerte oss aller mest. Alle involverte her var med på å gjøre prosjektet vellykket, gjennom spesialkunnskap og et felles ønske om å forbedre situasjonen for lokalbefolkningen i området. Elevene, som er i tenårene, kunne fortelle at både de selv og foreldre hjemme var veldig positive til prosjektet. Ved å gjennomføre forandringene i måter å dyrke jord på oppnås større utbytte samtidig som de tar vare på regnskogen. Spesielt Ingrid skulle nok gjerne ha vært mye lenger og sett masse mer. Dette lærer man ikke på Ås!

SAIH støtter også FADCANICs lærerutdanning. Andelen lærere uten fullført barneskole er enormt høy på Atlanterhavskysten. Ved å utdanne slike empiriske lærere fra lokalsamfunnene styrkes både deres situasjon og skolesystemet som helhet. Dette prosjektet besøkte vi i byen Pearl Lagoon, et par timer nord for Bluefields med båt. Vi var hele oppholdet utrolig heldige med været, regnet holdt seg unna når vi satt i åpen båt. Først når en har opplevd regnskur i Bluefields skjønner man virkelig hva uttrykket ”himmelen åpnet seg” betyr.

Båttur ble det også nedover elva Rio Coco da AMC tok oss med ut på landsbygda. I gummistøvler og dynket i en herlig miks av myggA og solkrem følte vi oss godt rustet til et døgn i landsbyen Anris. Flesteparten av menneskene i dette området er miskitoer og nå måtte alle samtaler gjennom enda et ledd i oversetting. Men det er flere måter å kommunisere på og mens sola gikk ned satte både barn og voksne i gang med sang og dans for det uvanlige besøket fra nord. Siden stemningen var så god, var plutselig heller ikke vi så fremmede for å showe litt. Det var nok første og siste gang Per Spelmann og Lille Olle Bolle var å høre i Anris, så da gjorde det jo ikke så mye om de fagre jenter fra nord ikke sang helt rent. Lydene i landsbyen var mange og ukjente og Aina var uheldig både med hard seng og lite samarbeidsvillig myggnett men vi lo oss likevel som vanlig i søvn, denne gangen litt oppgitte over vår manglende evne til å overleve uten aircondition.

Å våkne i Anris å innse at man faktisk hadde sovnet til slutt var en god start på dagen. Det var allerede ganske varmt og myggen hadde gjort en god innsats på tross av myggnettingen. Etter frokost tuslet vi ned mot båten som ventet på å ta oss med nedover elva. Vi var innom flere landsbyer den dagen. Vi møtte prester, jordmødre, medisinmenn og viktige ledere i samfunnene som alle hadde mye godt å si om AMC og hvor viktig deres innsats har vært for helsetilbudet og bevisstheten blant Miskitobefolkningen i nord. Helsetilbudet er utfordret av både naturkatastrofer og fattigdom, men med AMCs hjelp utvikles de allerede eksisterende tradisjonelle metodene og plantene i kombinasjon med vestlig medisin. Ved å skape nettverk blant og arrangere workshops, både spres og bevares kunnskapen. Helsearbeidere lærer dessuten å lese og skrive. Dette beskrev mange av deltagerne som viktig for deres egen del, men desto mer for landsbyens utvikling.

Mellom hvert landsbyråd fikk vi luftet oss i vinden på elva, men sola og varmen var intens, så da vi kom frem til den siste landsbyen i AMCs program var det godt å se bilen som ventet på å frakte oss tilbake til Waspam. Døgnet på Rio Coco hadde vært både lærerikt og morsomt men vi kjente på kroppen at vi snart var på vei hjemover. Som en forrykende avslutning på et fantastisk opphold i Nicaragua inviterte URACCAN oss ut på middag og dans siste kveld. En lokal reggea-artist stod for stemningsfull musikk og alle danset til karibiske rytmer.

Da vi neste dag satt på flyet mot Norge var vi alle enige om at det hadde vært en super tur!

På tross av at vi kun tilbrakte åtte hele dager i dette flotte landet var det som om vi hadde vært der kjempelenge. Minst annenhver dag reiste vi til et nytt sted, men følte likevel ikke at vi brukte mye tid på å reise, for vi opplevde så mye alle stedene vi kom og møtte utrolig mange mennesker, engasjerte, spennende og flotte mennesker. At turen ble som den ble var både takket være vår supre reiseleder Roy og alle partnerne som hadde lagt opp til innholdsrike dager –helt topp!