Ungdomsbandene i El Alto

Jeg har gitt meg i kast med et tema som opptar mange i El Alto, og i Bolivia. Det gjør hele prosessen mer dynamisk, samtidig som det har ført meg inn i mange blindspor underveis. Da jeg kom til Bolivia var det mange som ville gi meg "retningslinjer" for hvordan jeg skulle bedrive forskningen, både på grunn av at jeg, enten jeg vil det eller ikke, representerer en norsk giverorganisasjon og fordi det finnes en reell redsel for at det skal skje meg noe i møte med bandegutta. Stakkars Alfredo på 18 år (medlem av banden "Los Bad Boys"), som har fått følgende beskjed: "Dersom det hender Kjetil noe, er det din feil". Det er ikke det beste utgangspunktet for en som skal fungere som døråpner. Det tok meg omkring to måneder å komme meg ut av alle mulige skisserte opplegg og skaffe meg de riktige kontaktene. Jeg hadde riktignok tøffe gutter på alle bauer og kanter, men heldigvis begynte jeg etter hvert å snakke med en av jentene i organisasjonen jeg har kontakt med, som i all beskjedenhet forteller meg at hun har kontakter i bandemiljøene. Et eksempel på hvordan man her i Bolivia, selv med riktig ideologi lager en gutteklubb ut av det meste. Men jeg tråler rundt på gater og streder med Adela, som gir både meg og Ingrid (som gjør feltarbeid om skopussere) alle de kontakter vi måtte ønske. Adela er gull verdt. Skopussere og ungdomsbander er to tema som går hånd i hånd, og det er en av Ingrids venner som har introdusert meg i en av de bandene jeg nå arbeider med.

Det betyr at jeg er godt i gang etter at jeg, sånn noenlunde, har klart å bearbeide mine ubehagelige følelser som kikker, en rolle jeg definitivt ikke liker. Jeg har etablert løpende kontakt med tre bander: "Los Jodis" (De som gjør faenskap), "Los Terribles" (De forferdelige) og "Los Singapurs" ("Los Singani, boliviansk nasjonalbrennevin, Puro (rent)") og har kvelds, natt- og helgeturnus. Heldigvis får jeg bekreftet at jeg kan snakke med disse gutta (og jentene), men jeg tvilte en stund etter gjentagne advarsler om de farlige ungdommene.

Akkurat nå arbeider jeg med en potensiell teori, om hvordan politi og myndigheter for øvrig bidrar til å kriminalisere ungdomsmiljøet i El Alto ved å registrere alle mulige ungdomsgrupperinger som bander, uansett om deres hovedaktivitet er å være vegetarianere, dansegrupper med tekno som uttrykksform eller å digge hardrock. Noen av gruppene er selvfølgelig bråkmakere, mens andre bare er ungdommer som treffes på "plazaen", spillebulene eller dansestedene, og jeg beveger meg inn i utviklingspsykologien og tenker på hva som er ungdoms referanseramme. Det er ikke først og fremst familien, enten man er aymaraindianer i byen, bygutt i den rike delen av La Paz eller om man er ungdom fra Gøteborg eller Stord.

Men, det er klart at dette ikke bare er idyll, selv om jeg faktisk noen ganger heller til å forlate folkehelseperspektivet og bevege meg inn i et slags forsvar av sunn ungdom som opponerer (men kanskje det er like mye folkehelse). "Los Terribles" har nettopp skapt avisoppslag ved at de er ansvarlige for å ha drept en gutt fra "Los Crickers", og "Los Jodis" er i konstant konflikt med "Las Granizadas" (Haglskurene), "Los Hijos de Nadie" (Ingens barn), "Los Tortugas" (Skilpaddene) og "Los LMDC".

Jeg drar opp til Coca Colakiosken like ved el Colegio Antofogasta Noruego, som er møtestedet mitt med "Los Terribles".. Flere skoler i området heter noe norsk, og det er Den norske misjonsalliansen som har satt sine spor. Der dukker mor til en av bandelederne opp og forteller at sønnen er en halv time forsinka på grunn av ekstraarbeid ved skoverkstedet. Hvem har sagt at bandegutta er uansvarlige? Vi har avtale om å treffes hjemme hos Johnson der vi sammen med ti gutter skal se filmen "Sangre por Sangre" (Blod mot blod) eller S x S, som grafittien på murvegger over alt i byen uttrykker det. Filmen er et must, i følge bandene, for å forstå bandevirkeligheten. Johnson kommer, og beklager at han er sent ute. Det er høysesong for skosalg. Han minner meg om, etter alt som har skjedd den siste tida, at vi bør treffes hjemme hos noen istedenfor på gata. Hevnaksjoner er på gang, og han har selv valgt å sove i skoverkstedet i uka. Veien hjem om kvelden kan være farlig. Johnson er en fin fyr som går siste året på videregående, og neste år begynner han på universitetet for å bli ingeniør. Her er det mange identiteter, og jeg lar meg imponere av hvordan de kan framstå med en integritet som rommer så mange roller. Her studeres det, sloss det og arbeides det, og her finnes det ikke minst mødre, som nyter stor respekt fra sine rebeller.

Mens vi venter på at vennene skal komme med filmen, i det bitte lille huset ut på kanten av dalen med La Paz blinkende under oss, forteller Johnson meg om hvordan de har det i øyeblikket. Alle er redde, samtidig som det har gitt "Los Terribles" status, at det er de som er mistenkt for drapet på gutten fra "Los Crickers". Fire venner er arrestert, og nå må de passe seg for både politiet og fiendebanden. Mange våger nesten ikke gå utenfor døra.

Han spør om jeg har sett filmen, "60 sekunder", om hvordan Nicolas Cage stjeler 50 biler i løpet av 24 timer. "Los Terribles" er kjent for å stjele biler. "Plaza Pacajes", som er deres tilholdssted, er også stedet for bruktbilsalg i El Alto. Bilselgerne har imidlertid vært nokså snedige for å begrense stjelingen. De har like godt ansatt gutter fra "Los Terribles" som bilpassere. Det forsvinner nok fortsatt en bil eller noen bildeler i ny og ne, men problemet har blitt mye mindre.

Johnson sier at alle i gjengen tidligere sniffet lim, og jeg spør om opplevelsen. Før pleide de å samles på en gressflekk like ved hovedveien, og der kunne man ligge på gressplenen, se på alle stjernene og se hvordan de beveger seg, og etter hvert blir alle stjernene til én stor roterende stjerne akkompagnert av alle de fantasier man kan tenke seg, inspirert av lyden fra alle bilene som suser forbi på hovedveien. "Men det var i begynnelsen, og så, etter at limet har blitt en vane blir vi til de som lager bråk. Nå sniffer vi ikke lim lenger." Limsniffing er her, som i Norge, et tabu, og jeg er vel ikke helt sikker på om alle i gjengen har sluttet. Men foreløpig er det Johnsons ord som gjelder, siden jeg ikke har noe som skulle kunne motbevise hans påstand.

Gutta kommer med filmen, og en videospiller dukker opp fra intet. Jeg har forberedt meg på tre timer med vold, men lar meg rive med av en film om bandevirksomhet i Los Angeles. Dette er filmen som har alt, selv om jeg kjenner igjen en rekke b-skuespillere som nå innehar hovedroller. Brorskap, rasekonflikter og ikke minst budskapet om spanjolenes 500 års undertrykkelse av Latin-Amerika. Løsningen er at "Los Chicanos" - latinerne skal inn å dominere hele narkotikamarkedet før de hvite "Los Osos Polares" (Isbjørnene) (det må vel være min bande) overtar. Markedet styres fra fengslet, der bandene tørner sammen, og latinerne og de svarte lager en pakt for å slå de hvite. Men "los chicanos" er de lureste og fører de svarte bak lyset. Bolivia er med, og vi ler når det i filmen konstateres at kokabladene fra Bolivia er de beste. Jeg tenker at jeg nettopp har lest en roman av den store amerikanske kriminalforfatteren, Raymond Chandler, "Det lange farvel". Plutselig dukker Åndalsnes og det forferdelige året 1940 opp i historien , mellom drap i Hollywood og pene blondiner. Jeg vil helst ha en egen roman om det forferdelige året i 1940 i Åndalsnes, eller i alle fall dvele med opplevelsen, men vi er dessverre raskt tilbake i Hollywood. Slik er jeg som en bolivianer, som ønsker at Norge er med, og det betyr ikke noe om fortegnet er et pluss eller et minus. "Sangre por sangre" avsluttes med en erklæring om en forbrødring av "los chicanos" - los latinos, uansett om de er politi eller røver. Gutta har sett filmen fra fem til 12 ganger, og jeg er sikker på at vi kan treffes neste fredag for å se samme filmen, hvis jeg skulle ha ønske om det.

"Los Jodis" er opptatt av norske ungdomsbander. Har de ildvåpen? Er de voldelige, og det må være noen skikkelig slagsmål når norsk ungdom tørner sammen hvis alle er like store som meg. Jeg driver og leser meg opp på ungdomsbander i Norge slik at jeg har noe mer enn min overfladiske kunnskap å bidra med. Jeg får spørsmål om jeg noen gang har skutt noen. Selv om jeg ikke kan skryte av å ha vært medlem av en ungdomsbande, kan jeg da bidra med noen knivstikk i Bogotá, et legevaktbesøk i Santiago og en slåsskamp i Oslo. Samtidig koker jeg fårikål til bandene min, på oppfordring, for å vise hvordan norsk mat smaker. "Fellesgryteprosjektet" mitt har plutselig blitt en viktig innfallsvinkel for kontaktskaping, og neste gang jeg treffer "Los Jodis" er det jeg som blir invitert. Kokoskake med vaniljefyll og kakao, og jeg får lov til å sitte ved gjenglederens bord. Måltider er et viktig samlingspunkt i Bolivia, og vi kan sitte lenge å snakke om livrettene våre. En av gutta sier at han også kan lage mat, noe han har lært av mora om er kokk. Han vi gjerne invitere meg på "Pique Macho" (boliviansk kjøttrett) en dag og lurer på om jeg liker sterk mat. Mer enn en gang har jeg pustet som en drage etter å ha spist akkurat den retten.

I dag kom jeg hjem og finner en beskjed fra Ruben på døra mi. Han er en av "Los Jodis". "Kommer du i morgen?" Vi har avtale om å treffes, men han vil nok være sikker på at jeg kommer. Det er lærerenes dag og opplegg på skolen. "Gi beskjed i parkettbutikken i underetasjen". Jeg har et problem ved at mange av gjengmedlemmene har fedre som ikke er til stede, og i Rubens tilfelle døde faren, en tidligere gruvearbeider fra Oruro, i en alder av 35 år. Da var Ruben syv år og den eldste av de seks søstrene 17. I følge ham ble pappa kvalt av å tygge kokablader i fylla. "Hvis man har munnen full av kokablad og så plutselig sovner, kan man bare tenke seg hvordan det vil tette lungesystemet", sier han.

Det er vel begrenset hvor mange "sønner" jeg kan ta ansvaret for, og jeg er redd antallet vil stige. Uansett er det viktig å følge avtaler, for her er det mange opplevelser som handler om tillitsbrudd, noe jeg kjenner igjen fra mitt arbeid i Norge med stoffmisbrukere og kriminelle. Ruben skal spille bongotrommer på lærernes dag, og til tross for å være verdensmann i en alder av 17, vil han ha en voksenperson som skal applaudere for akkurat ham. Det skal jeg selvfølgelig gjøre, og etterpå har vi avtale om å befare hele "Los Jodis'" territorium.

Ruben dukker opp til avtalt tid, dagen etterpå. Han er liten men tøff, der han kommer i vide militærbukser, Fila joggesko og striper i håret. Oppsynet hans sier at han bestemmer hva vi skal snakke om, men av alle ting stiller han med gave. Jeg får overrakt en delfin i sølvplett, som fungerer som penneholder og en liten almanakk. Jeg takker på den tøffe måten, og han gir meg "Los Jodis´" håndtrykk, som også jeg har lært meg, og som viser at vi er venner. Ruben danser capoeira (brasiliansk kampdans), og Bolivias kampdans, thinku, og forteller meg hvordan bakoversaltoer er vanskelig dersom man danser i vide bukser. Vi snakker om mye rart, vi hører musikk og etter hvert spør han om jeg kan svømme. Jeg er Stordmester i 100 meter bryst og tenker med glede på at jeg et øyeblikk kan slippe å være misunnelig på alle vennene mine som er gode i fotball, for det er nemlig ikke jeg. Bolivia er en fotballnasjon, og jeg skulle gjerne vist meg fram som en brukbar spiller, siden løkkefotball er en av hovedaktivitetene til bandene. Men nå skal Ruben arrangere svømmekurs for bandegutta med meg som lærer.

Vi drar til Villa Tunari og treffer Derby, Chapaco, Felix og bandelederen, Tano. Vi har avtale om guida tur for å bli kjent med "Los Jodis´" område. Tano husker avtalen og tar ansvar for at jeg skal bli kjent med grenseoppgangene for bandens territorium. Han er ganske stolt over at de har et stort område, noe jeg kan bekrefte med min lille erfaring fra andre banders domener. Tano har en klar målsetning med vår spasertur, nemlig å introdusere meg til medlemmene som jeg ennå ikke har truffet. På veien snakker han om banden sin, samtidig som han må håndtere organisasjonen, og etter at både "Los Tortugas" og "Los Hijos de Nadie" har vist seg i området i det siste, dreier det seg om strategisk planlegging for motangrepet. Vi er 20 "Los Jodis" som sitter på "Plaza 23 de Marzo" Her er mange gater og parker oppkalt etter viktige datoer, noe man kan bli ganske surrete i hodet av hvis man ikke er verdensmester i boliviansk historie. Nå skal det legges en strategi for angrepet som skal skje på fredag. Dette er for meg møtevirksomhet på høyt plan, og jeg tenker i mitt stille indre at aymaraindianere har en egen evne til organisering enten det er NGOs, skopussere, fagforeninger eller ungdomsbander. I diskusjonen kommer det fram at også banden, "LMDC', eller "La Mierda del Colegio" (Skolens dritt) som de gjerne kaller gjengen, har vært i området og blant annet skamslått en av jentene til "Los Jodis". Det blir tatt en avgjørelse: Det andre kan vente, men dritten tar vi nå.

Det spøkes med min rolle. Kanskje jeg kan gå fremst som "el vikingo", eller dersom politiet kommer kan jeg bare stille meg opp å preke som en utenlandsk misjonær. Jeg forklarer at jeg kan gjøre mye rart bare jeg ikke kommer i klammeri med politiet. En utvising fra Bolivia vil gjøre at vi ikke kommer til å få så mye tid sammen. Tano, lederen, sier at jeg skal gå sammen med Ximena, som skal fungere som min turistguide. Vi skal bare være i nærheten tilfeldig. I tillegg kan jeg bidra med fem kroner til kinaputter for å varsle at nå kommer "Los Jodis".

Vi drar i veg, og Tano sier at han skal ha rådsmøte neste fredag med sine nestledere, og han lurte på om jeg ville komme. Jeg klyper meg i armen, og tenker at fårikål har sin funksjon. Dessuten har vi flere ganger snakket om en ekskursjon, og jeg har lovet tur til Tiwanaku, men med avtale om at de skal betale halvparten og jeg halvparten. Håper at min venn, presten Claudio Patty blir glad når han skal få besøk av femti bandeungdom. Vi skal planlegge ekskursjonen i banderådet og Tano, som nyter stor respekt, lover at ingen skal lage noe tull. Jeg tror ikke at det er grunn til bekymring, men jeg har allerede fått flere kommentarer fra venner og kolleger om at jeg er litt gal eller i beste fall vågal, som skal ta med meg en gjeng med bandegutter- og jenter på tur.

Vi passerer "Plaza Franz Tamayo", som er en av de åtte "plazaene" "Los Jodis" kontrollerer. Jeg får plutselig se i praksis, noe Tano, lederen, har fortalt meg tidligere. "Jeg drikker bare av og til, og jeg vil ikke at mine medlemmer drikker for mye." Ungdommen som får gjennomgå er passe full, og Tano som er en myndig ung mann på 21 år er klar i sin melding: "Tony, du drikker hver dag og nå er det slutt". Situasjonen framstår som et bedre forebyggende arbeid enn hva jeg har sett på lenge. Det er ikke sikkert at Tony slutter å drikke, men jeg tror at meldingen gjør mye større inntrykk enn hva en hvilken som helst person fra en velmenende organisasjon måtte kunne bidra med.

På plazaen lages det avtaler, og jeg har allerede Ximena ved min side. Hun tar turistguide-oppdraget alvorlig og forteller meg alt som skjer. Vi drar opp til avenyen, og Ximena sier: "Diskoteket er på høyre side, slakteforretningen på venstre, og i midten ser du typiske eksempler på bandegutter fra El Alto". LMDC har ventet besøk, og plutselig braker det løs. Jeg konsentrerer meg om noen kyllinger som stekes i en grillovn i en av de mange spisestedene i området og prøver å være så lite malplassert som mulig. Det er ikke så lett i El Alto, men Ximena er en god guide, peker framover og sier at der ligger fabrikken for komfyrgass. Jeg sniker opp en notatbok i ny og ne, fordi Ximena er som en flom av informasjon. Hun forteller meg at hun ikke er så glad i slåsskamper, men hvis jeg nå legger merke til Roxanna (Rocky) og Diana, så vil jeg få se eksempler på jenter som kan slåss. Jeg flytter blikket fra grillen der kyllingene ruller rundt og rundt og ser de to nevnte slåsskjempene tyne en av jentene fra LMDC. Her er det tydeligvis likestilling, og Ximena sier at det ikke er forskjell på jenter og gutter i slåsskamper.

Noen gutter kommer springende, og jeg fungerer som depot for diverse ryggsekker. Med hjerte i halsen , foreslår jeg for Ximena at det kanskje er på tide med en raskt forflytning. Hun minner meg imidlertid om at vår rolle er å skli inn i omgivelsen, og da vil det se litt rart ut om vi legger på sprang. Jeg er enig men er samtidig glad for at slåsskampen framstår som en av de snillere variantene. Mens de to bandene springer fram og tilbake, snakker Ximena og jeg om siste dagers hendelser. 30 ungdommer fra det rike, nedre La Paz skal framstilles for retten etter en serie med hærverk, ran og legemsbeskadigelse. Det har tatt tre år å få framstilt ungdommene, "Los Hijitos de Papa" (pappaguttene) som alle er sønner og døtre av velholdende og framstående personer. Her finner vi sønnen til den tidligere amerikanske ambassadøren, et par ministerbarn, sønner og døtre av høytstående militære og rike bedriftseiere og av utlendinger som arbeider i internasjonale organisasjoner. Det har vært vanskelig å få sakene fram for retten, og en del av ungdommene har allerede flyktet utenlands ved hjelp av sine foreldres innflytelse. Ximenas indignerte kommentar er at dette viser hvordan Bolivia fungerer. Dersom man har penger kommer man seg unna det meste, mens hennes venner har blitt tatt av politiet både titt og ofte. "Det verste", sier hun om de 30 ungdommene, "er at flere av dem helt sikkert kommer til å bli ministre en dag". En dame går forbi og sier til meg at noen må kontakte 110 (politiet). Jeg tenker, at det i så fall ikke blir meg.  Slåsskampen tar etter hvert slutt, og "Los Jodis" konstaterer at seieren er deres. Samtidig venter nye utfordringer. "Las Tortugas", "Los Hijos de Nadie" og Los Granizada" har nemlig slått seg sammen til én bande. "Los Jodis" må derfor søke hjelp hos nabobandene "Los Darks", "Los Nighty Boys" og "Los del Barrio Latino" (De fra latinerkvarteret), og på fredag skal det store slaget stå men uten meg til stede. Jeg har avtale med "Los Terribles" om å bli bedre kjent med deres territorium.

Det har blitt lørdag og Ruben, Chapaco og Alfredo skal være med meg på La Paz' store happening, "El Gran Poder" (Jesusfestivalen). Fabio, skopusser av yrke, kunne dessverre ikke komme fordi han har eksamen på universitetet, der han studerer informatikk. Chapaco oppdaterer meg om fredagen, og han sier at de ble tatt i bakhold. Flere av "Los Jodis" hadde fått seg en kilevink men ingenting alvorlig. Et par av jentene ble slått i hodet, men foruten litt blod var det ikke nødvendig med besøk på legevakta. På tirsdag er det planlagt ny aksjon.

Det har i flere dager vært usikkert om den religiøse festen, som feires med et gedigent danseopptog, kommer til å avholdes på grunn av ekspresident Victor Paz Estenssoros nylige død samt sammenstøtene mellom politi og gruvearbeidere, som har preget førstesidene i avisene de siste dagene. Gruvearbeiderne har truet med aksjoner, og med dynamitt i hånd kan det bli en ganske ubehagelig opplevelse dersom det skulle skje noe under en folkefest med flere hundre tusen i gatene. Men paraden med 30.000 dansere og musikere arrangeres som planlagt, til tross for at kommunen formelt har avlyst arrangementet. Prøv å stoppe en boliviansk fest, og du vil fort finne ut at det er umulig. Vi finner endelig en sitteplass i folkehavet, og jeg har gode guider med meg.

Etter hvert som dansegruppene skrider forbi får jeg nok en gang opplæring om boliviansk folkedans, men denne gangen av bandegutter. De er eksperter, og fullt på høyde med andre læremestre jeg har hatt i folkloristikk i dette landet hvor tradisjonell kultur står sterkere enn de fleste andre land jeg har besøkt. Kontrasten er stor mellom denne opplevelsen, og den informasjon jeg på forhånd har fått, om at ungdommen i Bolivia er i ferd med å bli kulturløse, men alt er vel relativt. Dette er gutter som kan sin thinku, morenada, llamerada, caporal (skikkelig vanskelig), chaquarera (enda vanskeligere) og ganske mange andre folkedanser. Men de danser også tekno og rap, og den nye musikken er i følge enkelte ungdomsforskere i Bolivia selve grunnen til at ungdomsbandene oppstår. Den har vi vel hørt før, om rocken og andre uttrykksformer som ikke passer inn i den gjeldende voksenverden. Jeg blir inni mellom ganske overrasket av bolivianske forklaringsmodeller på en rekke fenomener og konstaterer at her må det være mer, mye mer.

Ruben (17), Chapaco (20) og Alfredo (18) synger folkesanger etterhvert som kjente melodier strømmer ut fra de passerende hornorkestrene. Folkesangene kombineres med høylytte heiarop hver gang en vakker jente i lårkort skjørt danser forbi, og de er det mange av. "Fem bolivianos for en Coca Cola", skriker en pen jente, og svaret kommer nærmest unisont fra mine venner: "Får vi deg med på kjøpet?" Jeg er vel igjen i en situasjon der jeg lurer på om alle i nærheten har skjønt at det er jeg som bestevenn med disse uttrykksfulle gutta. Det har de nok helt sikkert forstått siden de også fungerer som livvakt for meg. Hver gang en eller annen halvfull person forsøker å få kontakt med meg, er de på pletten. Dette er solidariske gutter, som har bestemt seg for å gi meg den beskyttelse jeg måtte trenge. I El Alto har jeg vel nå godt over 100 livvakter, så hvem kan si at jeg har grunn til å føle meg utrygg.

Det er mandag, og jeg er tilbake ved Coca Cola kiosken. Når det ikke er markedsdag er dette et øde sted preget av jernbanelinjene fra den nedlagte jernbanen. Noen fattigslige hus ligger langs togområdet, og det er bare skolen som er bygd med norske penger, som pranger i synsfeltet. Stedet bærer det fine navnet Panoramaavenyen, men det skal god fantasi til for å få dette humpete jordstykket til å ligne en aveny. Panoramadelen er lettere å forsvare med den fantastiske utsikten over Andefjellene og La Paz. Som vanlig må jeg stå å henge litt, og jeg prøver å oppføre meg som om at det er helt naturlig at en "gringo" tråler rundt en Coca Cola kiosk i El Alto på kveldstid. Det synes ikke de forbipasserende, og noen kikker rart på meg mens andre kommenterer med lav stemme noe jeg ikke kan høre. Forvillet turist på bærtur, sier de nok. Fra et nabohus strømmer det ut gravølsmusikk, og over døra henger det en svart sløyfe som forteller at noen er død.

Etter en stund kommer de tre lederne av "Los Terribles", El Diablito (Den lille djevelen), El Santo (Helgenen) og Johnson. De to første er kanskje et godt bilde på bandene. Englegutter som i gitte situasjoner kan iføre seg både hale og horn. De plystrer på meg, og Johnson sier at de hadde tenkt at vi i dag bare skulle være de store gutta. Det betyr vel sannsynligvis at vi skal på bar, men vi skal også spasere rundt i området. Jeg får med en gang vite at den døde er far til en av de arresterte vennene, og det hele framstår som en hjerteskjærende historie. Gutten, som fortsatt sitter på isolat i San Pedro fengslet, har ikke fått permisjon for å delta i begravelsen av faren. Santos sier at avdøde var en veldig bra mann som alltid har gitt gutta sin støtte. "Men han drakk mye, og i går fant de ham død. Det er rart hvordan vi først når han er død, snakker fint om ham", sier Santos, tydelig preget av stundens alvor. Vi rusler ned til Plaza Pacajes og videre nedover gata mot diskoteket hvor vi skal sette oss ned for å snakke. Diskotek er det mange av i El Alto, men dette framstår som et av de finere med sine utslitte, røde plysjsofaer. Kelneren kommer bort og anbefaler en ny drink, og gir oss gratis en grønnfarget drikk med mintsmak. Åtte kroner for én mugge, og vennene mener at vi går for den grønne og ikke rom eller det bolivianske druebrennevinet, Singani. Jeg spanderer den første mugga, og de forteller meg om hvordan de prøver å organisere banden for å hjelpe vennene i fengslet. Spesielt én av de arresterte kommer fra en svært fattig familie, og han har hatt på seg de samme klærne siden han ble satt inn for tre uker siden. Jeg sier at jeg også vil bidra, og Johnson svarer at de skal gi meg beskjed hvis de trenger hjelp. Egentlig kunne de bare der og da bedt meg om 50 bolivianos (70 kroner) og jeg ville uansett aldri fått vite om pengene kom gutta i fengslet til gode. Men dette er venner med høy moral, spesielt hvis du tilhører banden.

Jeg spør en del om fengslet og får bekreftet det jeg har hørt tidligere. San Pedro er en egen verden, der det ligger i sentrum av La Paz. Fengslet har eget marked og et folkeliv av innsatte, koner, barn og slektninger. Her må de pårørende sørge for sine, og har du ikke penger eller andre ressurser kan soningen fort bli et helvete. Fangene kjøper eller leier sine egne celler, og her finnes alle kategorier, fra leiligheter til flermannsceller. De rikeste fangene, kan i følge Johnson, nesten leve et normalt liv selv om de er i fengsel. Foreløpig har de fire fått besøksforbud, men så snart muligheten byr seg skal jeg få bli med til San Pedro. En av dem blir sannsynligvis løslatt med det aller første, da det visst nok er bevist at han er uskyldig. Santos foreslår at jeg kan treffe ham, og så kan han fortelle meg mer om hvordan det er å sone i et boliviansk fengsel.

Etter hvert som kvelden blir natt, og de har spandert mer grønn drikke på meg, vil Santos snakke mer om den nylig avdøde. Talen er ikke lenger klokkeklar, og etter en stund begynner han å gråte. Jeg fornemmer at i Santos liv har det vært mange opplevelser, og mange av dem har nok ikke vært av de beste. Mellom hulkene forteller han at de drepte kameraten hans. Jeg skjønner at han gir meg en inngående beskrivelse av hva som skjedde, men det er ikke helt lett å få med seg detaljene. Jeg forstår at gutten var 15 år og at Santos på en eller annen måte var innblandet. De andre vennene trøster Santos og sier at han tross alt er heldig som har venner som støtter ham.

El Diablito synes at øreringen min er tøff, og jeg tar den av meg og gir den til ham. Jeg sier at han har en stilig strikka genser, og jeg får hindret ham i å vrenge den av seg for å gi den til meg. Men gave skal jeg ha, og til slutt trer han en strikka vest over hodet mitt. Ikke akkurat min størrelse men mine forsøk på å insistere blir møtt med et blankt avslag. Vi tusler hjem, og Diablito, marinejegeren som har tjenestegjort i Titicacasjøen, sier i sin avskjedskommentar: "Jeg har foreløpig bare fortalt deg litt om livet mitt, men en dag skal jeg fortelle deg mye mer." Jeg vet fra annet hold at Diablito har hatt et tøft liv.

I neste uke skal jeg intensivere kontakten med "Los Singapurs", som er de jeg foreløpig kjenner minst. Padre Claudio Patty har sagt et ubetinget ja til mine ekskursjonsplaner, og det er i alle fall noen som synes at jeg ikke er så gal.

Hilsen KjetilDette er en liten rapport fra feltarbeidet mitt om ungdomsbander i El Alto, foreløpig på et ikke-akademisk vis.

Jeg har gitt meg i kast med et tema som opptar mange i El Alto, og i Bolivia. Det gjør hele prosessen mer dynamisk, samtidig som det har ført meg inn i mange blindspor underveis. Da jeg kom til Bolivia var det mange som ville gi meg "retningslinjer" for hvordan jeg skulle bedrive forskningen, både på grunn av at jeg, enten jeg vil det eller ikke, representerer en norsk giverorganisasjon og fordi det finnes en reell redsel for at det skal skje meg noe i møte med bandegutta. Stakkars Alfredo på 18 år (medlem av banden "Los Bad Boys"), som har fått følgende beskjed: "Dersom det hender Kjetil noe, er det din feil". Det er ikke det beste utgangspunktet for en som skal fungere som døråpner. Det tok meg omkring to måneder å komme meg ut av alle mulige skisserte opplegg og skaffe meg de riktige kontaktene. Jeg hadde riktignok tøffe gutter på alle bauer og kanter, men heldigvis begynte jeg etter hvert å snakke med en av jentene i organisasjonen jeg har kontakt med, som i all beskjedenhet forteller meg at hun har kontakter i bandemiljøene. Et eksempel på hvordan man her i Bolivia, selv med riktig ideologi lager en gutteklubb ut av det meste. Men jeg tråler rundt på gater og streder med Adela, som gir både meg og Ingrid (som gjør feltarbeid om skopussere) alle de kontakter vi måtte ønske. Adela er gull verdt. Skopussere og ungdomsbander er to tema som går hånd i hånd, og det er en av Ingrids venner som har introdusert meg i en av de bandene jeg nå arbeider med.

Det betyr at jeg er godt i gang etter at jeg, sånn noenlunde, har klart å bearbeide mine ubehagelige følelser som kikker, en rolle jeg definitivt ikke liker. Jeg har etablert løpende kontakt med tre bander: "Los Jodis" (De som gjør faenskap), "Los Terribles" (De forferdelige) og "Los Singapurs" ("Los Singani, boliviansk nasjonalbrennevin, Puro (rent)") og har kvelds, natt- og helgeturnus. Heldigvis får jeg bekreftet at jeg kan snakke med disse gutta (og jentene), men jeg tvilte en stund etter gjentagne advarsler om de farlige ungdommene.

Akkurat nå arbeider jeg med en potensiell teori, om hvordan politi og myndigheter for øvrig bidrar til å kriminalisere ungdomsmiljøet i El Alto ved å registrere alle mulige ungdomsgrupperinger som bander, uansett om deres hovedaktivitet er å være vegetarianere, dansegrupper med tekno som uttrykksform eller å digge hardrock. Noen av gruppene er selvfølgelig bråkmakere, mens andre bare er ungdommer som treffes på "plazaen", spillebulene eller dansestedene, og jeg beveger meg inn i utviklingspsykologien og tenker på hva som er ungdoms referanseramme. Det er ikke først og fremst familien, enten man er aymaraindianer i byen, bygutt i den rike delen av La Paz eller om man er ungdom fra Gøteborg eller Stord.

Men, det er klart at dette ikke bare er idyll, selv om jeg faktisk noen ganger heller til å forlate folkehelseperspektivet og bevege meg inn i et slags forsvar av sunn ungdom som opponerer (men kanskje det er like mye folkehelse). "Los Terribles" har nettopp skapt avisoppslag ved at de er ansvarlige for å ha drept en gutt fra "Los Crickers", og "Los Jodis" er i konstant konflikt med "Las Granizadas" (Haglskurene), "Los Hijos de Nadie" (Ingens barn), "Los Tortugas" (Skilpaddene) og "Los LMDC".

Jeg drar opp til Coca Colakiosken like ved el Colegio Antofogasta Noruego, som er møtestedet mitt med "Los Terribles".. Flere skoler i området heter noe norsk, og det er Den norske misjonsalliansen som har satt sine spor. Der dukker mor til en av bandelederne opp og forteller at sønnen er en halv time forsinka på grunn av ekstraarbeid ved skoverkstedet. Hvem har sagt at bandegutta er uansvarlige? Vi har avtale om å treffes hjemme hos Johnson der vi sammen med ti gutter skal se filmen "Sangre por Sangre" (Blod mot blod) eller S x S, som grafittien på murvegger over alt i byen uttrykker det. Filmen er et must, i følge bandene, for å forstå bandevirkeligheten. Johnson kommer, og beklager at han er sent ute. Det er høysesong for skosalg. Han minner meg om, etter alt som har skjedd den siste tida, at vi bør treffes hjemme hos noen istedenfor på gata. Hevnaksjoner er på gang, og han har selv valgt å sove i skoverkstedet i uka. Veien hjem om kvelden kan være farlig. Johnson er en fin fyr som går siste året på videregående, og neste år begynner han på universitetet for å bli ingeniør. Her er det mange identiteter, og jeg lar meg imponere av hvordan de kan framstå med en integritet som rommer så mange roller. Her studeres det, sloss det og arbeides det, og her finnes det ikke minst mødre, som nyter stor respekt fra sine rebeller.

Mens vi venter på at vennene skal komme med filmen, i det bitte lille huset ut på kanten av dalen med La Paz blinkende under oss, forteller Johnson meg om hvordan de har det i øyeblikket. Alle er redde, samtidig som det har gitt "Los Terribles" status, at det er de som er mistenkt for drapet på gutten fra "Los Crickers". Fire venner er arrestert, og nå må de passe seg for både politiet og fiendebanden. Mange våger nesten ikke gå utenfor døra.

Han spør om jeg har sett filmen, "60 sekunder", om hvordan Nicolas Cage stjeler 50 biler i løpet av 24 timer. "Los Terribles" er kjent for å stjele biler. "Plaza Pacajes", som er deres tilholdssted, er også stedet for bruktbilsalg i El Alto. Bilselgerne har imidlertid vært nokså snedige for å begrense stjelingen. De har like godt ansatt gutter fra "Los Terribles" som bilpassere. Det forsvinner nok fortsatt en bil eller noen bildeler i ny og ne, men problemet har blitt mye mindre.

Johnson sier at alle i gjengen tidligere sniffet lim, og jeg spør om opplevelsen. Før pleide de å samles på en gressflekk like ved hovedveien, og der kunne man ligge på gressplenen, se på alle stjernene og se hvordan de beveger seg, og etter hvert blir alle stjernene til én stor roterende stjerne akkompagnert av alle de fantasier man kan tenke seg, inspirert av lyden fra alle bilene som suser forbi på hovedveien. "Men det var i begynnelsen, og så, etter at limet har blitt en vane blir vi til de som lager bråk. Nå sniffer vi ikke lim lenger." Limsniffing er her, som i Norge, et tabu, og jeg er vel ikke helt sikker på om alle i gjengen har sluttet. Men foreløpig er det Johnsons ord som gjelder, siden jeg ikke har noe som skulle kunne motbevise hans påstand.

Gutta kommer med filmen, og en videospiller dukker opp fra intet. Jeg har forberedt meg på tre timer med vold, men lar meg rive med av en film om bandevirksomhet i Los Angeles. Dette er filmen som har alt, selv om jeg kjenner igjen en rekke b-skuespillere som nå innehar hovedroller. Brorskap, rasekonflikter og ikke minst budskapet om spanjolenes 500 års undertrykkelse av Latin-Amerika. Løsningen er at "Los Chicanos" - latinerne skal inn å dominere hele narkotikamarkedet før de hvite "Los Osos Polares" (Isbjørnene) (det må vel være min bande) overtar. Markedet styres fra fengslet, der bandene tørner sammen, og latinerne og de svarte lager en pakt for å slå de hvite. Men "los chicanos" er de lureste og fører de svarte bak lyset. Bolivia er med, og vi ler når det i filmen konstateres at kokabladene fra Bolivia er de beste. Jeg tenker at jeg nettopp har lest en roman av den store amerikanske kriminalforfatteren, Raymond Chandler, "Det lange farvel". Plutselig dukker Åndalsnes og det forferdelige året 1940 opp i historien , mellom drap i Hollywood og pene blondiner. Jeg vil helst ha en egen roman om det forferdelige året i 1940 i Åndalsnes, eller i alle fall dvele med opplevelsen, men vi er dessverre raskt tilbake i Hollywood. Slik er jeg som en bolivianer, som ønsker at Norge er med, og det betyr ikke noe om fortegnet er et pluss eller et minus. "Sangre por sangre" avsluttes med en erklæring om en forbrødring av "los chicanos" - los latinos, uansett om de er politi eller røver. Gutta har sett filmen fra fem til 12 ganger, og jeg er sikker på at vi kan treffes neste fredag for å se samme filmen, hvis jeg skulle ha ønske om det.

"Los Jodis" er opptatt av norske ungdomsbander. Har de ildvåpen? Er de voldelige, og det må være noen skikkelig slagsmål når norsk ungdom tørner sammen hvis alle er like store som meg. Jeg driver og leser meg opp på ungdomsbander i Norge slik at jeg har noe mer enn min overfladiske kunnskap å bidra med. Jeg får spørsmål om jeg noen gang har skutt noen. Selv om jeg ikke kan skryte av å ha vært medlem av en ungdomsbande, kan jeg da bidra med noen knivstikk i Bogotá, et legevaktbesøk i Santiago og en slåsskamp i Oslo. Samtidig koker jeg fårikål til bandene min, på oppfordring, for å vise hvordan norsk mat smaker. "Fellesgryteprosjektet" mitt har plutselig blitt en viktig innfallsvinkel for kontaktskaping, og neste gang jeg treffer "Los Jodis" er det jeg som blir invitert. Kokoskake med vaniljefyll og kakao, og jeg får lov til å sitte ved gjenglederens bord. Måltider er et viktig samlingspunkt i Bolivia, og vi kan sitte lenge å snakke om livrettene våre. En av gutta sier at han også kan lage mat, noe han har lært av mora om er kokk. Han vi gjerne invitere meg på "Pique Macho" (boliviansk kjøttrett) en dag og lurer på om jeg liker sterk mat. Mer enn en gang har jeg pustet som en drage etter å ha spist akkurat den retten.

I dag kom jeg hjem og finner en beskjed fra Ruben på døra mi. Han er en av "Los Jodis". "Kommer du i morgen?" Vi har avtale om å treffes, men han vil nok være sikker på at jeg kommer. Det er lærerenes dag og opplegg på skolen. "Gi beskjed i parkettbutikken i underetasjen". Jeg har et problem ved at mange av gjengmedlemmene har fedre som ikke er til stede, og i Rubens tilfelle døde faren, en tidligere gruvearbeider fra Oruro, i en alder av 35 år. Da var Ruben syv år og den eldste av de seks søstrene 17. I følge ham ble pappa kvalt av å tygge kokablader i fylla. "Hvis man har munnen full av kokablad og så plutselig sovner, kan man bare tenke seg hvordan det vil tette lungesystemet", sier han.

Det er vel begrenset hvor mange "sønner" jeg kan ta ansvaret for, og jeg er redd antallet vil stige. Uansett er det viktig å følge avtaler, for her er det mange opplevelser som handler om tillitsbrudd, noe jeg kjenner igjen fra mitt arbeid i Norge med stoffmisbrukere og kriminelle. Ruben skal spille bongotrommer på lærernes dag, og til tross for å være verdensmann i en alder av 17, vil han ha en voksenperson som skal applaudere for akkurat ham. Det skal jeg selvfølgelig gjøre, og etterpå har vi avtale om å befare hele "Los Jodis'" territorium.

Ruben dukker opp til avtalt tid, dagen etterpå. Han er liten men tøff, der han kommer i vide militærbukser, Fila joggesko og striper i håret. Oppsynet hans sier at han bestemmer hva vi skal snakke om, men av alle ting stiller han med gave. Jeg får overrakt en delfin i sølvplett, som fungerer som penneholder og en liten almanakk. Jeg takker på den tøffe måten, og han gir meg "Los Jodis´" håndtrykk, som også jeg har lært meg, og som viser at vi er venner. Ruben danser capoeira (brasiliansk kampdans), og Bolivias kampdans, thinku, og forteller meg hvordan bakoversaltoer er vanskelig dersom man danser i vide bukser. Vi snakker om mye rart, vi hører musikk og etter hvert spør han om jeg kan svømme. Jeg er Stordmester i 100 meter bryst og tenker med glede på at jeg et øyeblikk kan slippe å være misunnelig på alle vennene mine som er gode i fotball, for det er nemlig ikke jeg. Bolivia er en fotballnasjon, og jeg skulle gjerne vist meg fram som en brukbar spiller, siden løkkefotball er en av hovedaktivitetene til bandene. Men nå skal Ruben arrangere svømmekurs for bandegutta med meg som lærer.

Vi drar til Villa Tunari og treffer Derby, Chapaco, Felix og bandelederen, Tano. Vi har avtale om guida tur for å bli kjent med "Los Jodis´" område. Tano husker avtalen og tar ansvar for at jeg skal bli kjent med grenseoppgangene for bandens territorium. Han er ganske stolt over at de har et stort område, noe jeg kan bekrefte med min lille erfaring fra andre banders domener. Tano har en klar målsetning med vår spasertur, nemlig å introdusere meg til medlemmene som jeg ennå ikke har truffet. På veien snakker han om banden sin, samtidig som han må håndtere organisasjonen, og etter at både "Los Tortugas" og "Los Hijos de Nadie" har vist seg i området i det siste, dreier det seg om strategisk planlegging for motangrepet. Vi er 20 "Los Jodis" som sitter på "Plaza 23 de Marzo" Her er mange gater og parker oppkalt etter viktige datoer, noe man kan bli ganske surrete i hodet av hvis man ikke er verdensmester i boliviansk historie. Nå skal det legges en strategi for angrepet som skal skje på fredag. Dette er for meg møtevirksomhet på høyt plan, og jeg tenker i mitt stille indre at aymaraindianere har en egen evne til organisering enten det er NGOs, skopussere, fagforeninger eller ungdomsbander. I diskusjonen kommer det fram at også banden, "LMDC', eller "La Mierda del Colegio" (Skolens dritt) som de gjerne kaller gjengen, har vært i området og blant annet skamslått en av jentene til "Los Jodis". Det blir tatt en avgjørelse: Det andre kan vente, men dritten tar vi nå.

Det spøkes med min rolle. Kanskje jeg kan gå fremst som "el vikingo", eller dersom politiet kommer kan jeg bare stille meg opp å preke som en utenlandsk misjonær. Jeg forklarer at jeg kan gjøre mye rart bare jeg ikke kommer i klammeri med politiet. En utvising fra Bolivia vil gjøre at vi ikke kommer til å få så mye tid sammen. Tano, lederen, sier at jeg skal gå sammen med Ximena, som skal fungere som min turistguide. Vi skal bare være i nærheten tilfeldig. I tillegg kan jeg bidra med fem kroner til kinaputter for å varsle at nå kommer "Los Jodis".

Vi drar i veg, og Tano sier at han skal ha rådsmøte neste fredag med sine nestledere, og han lurte på om jeg ville komme. Jeg klyper meg i armen, og tenker at fårikål har sin funksjon. Dessuten har vi flere ganger snakket om en ekskursjon, og jeg har lovet tur til Tiwanaku, men med avtale om at de skal betale halvparten og jeg halvparten. Håper at min venn, presten Claudio Patty blir glad når han skal få besøk av femti bandeungdom. Vi skal planlegge ekskursjonen i banderådet og Tano, som nyter stor respekt, lover at ingen skal lage noe tull. Jeg tror ikke at det er grunn til bekymring, men jeg har allerede fått flere kommentarer fra venner og kolleger om at jeg er litt gal eller i beste fall vågal, som skal ta med meg en gjeng med bandegutter- og jenter på tur.

Vi passerer "Plaza Franz Tamayo", som er en av de åtte "plazaene" "Los Jodis" kontrollerer. Jeg får plutselig se i praksis, noe Tano, lederen, har fortalt meg tidligere. "Jeg drikker bare av og til, og jeg vil ikke at mine medlemmer drikker for mye." Ungdommen som får gjennomgå er passe full, og Tano som er en myndig ung mann på 21 år er klar i sin melding: "Tony, du drikker hver dag og nå er det slutt". Situasjonen framstår som et bedre forebyggende arbeid enn hva jeg har sett på lenge. Det er ikke sikkert at Tony slutter å drikke, men jeg tror at meldingen gjør mye større inntrykk enn hva en hvilken som helst person fra en velmenende organisasjon måtte kunne bidra med.

På plazaen lages det avtaler, og jeg har allerede Ximena ved min side. Hun tar turistguide-oppdraget alvorlig og forteller meg alt som skjer. Vi drar opp til avenyen, og Ximena sier: "Diskoteket er på høyre side, slakteforretningen på venstre, og i midten ser du typiske eksempler på bandegutter fra El Alto". LMDC har ventet besøk, og plutselig braker det løs. Jeg konsentrerer meg om noen kyllinger som stekes i en grillovn i en av de mange spisestedene i området og prøver å være så lite malplassert som mulig. Det er ikke så lett i El Alto, men Ximena er en god guide, peker framover og sier at der ligger fabrikken for komfyrgass. Jeg sniker opp en notatbok i ny og ne, fordi Ximena er som en flom av informasjon. Hun forteller meg at hun ikke er så glad i slåsskamper, men hvis jeg nå legger merke til Roxanna (Rocky) og Diana, så vil jeg få se eksempler på jenter som kan slåss. Jeg flytter blikket fra grillen der kyllingene ruller rundt og rundt og ser de to nevnte slåsskjempene tyne en av jentene fra LMDC. Her er det tydeligvis likestilling, og Ximena sier at det ikke er forskjell på jenter og gutter i slåsskamper.

Noen gutter kommer springende, og jeg fungerer som depot for diverse ryggsekker. Med hjerte i halsen , foreslår jeg for Ximena at det kanskje er på tide med en raskt forflytning. Hun minner meg imidlertid om at vår rolle er å skli inn i omgivelsen, og da vil det se litt rart ut om vi legger på sprang. Jeg er enig men er samtidig glad for at slåsskampen framstår som en av de snillere variantene. Mens de to bandene springer fram og tilbake, snakker Ximena og jeg om siste dagers hendelser. 30 ungdommer fra det rike, nedre La Paz skal framstilles for retten etter en serie med hærverk, ran og legemsbeskadigelse. Det har tatt tre år å få framstilt ungdommene, "Los Hijitos de Papa" (pappaguttene) som alle er sønner og døtre av velholdende og framstående personer. Her finner vi sønnen til den tidligere amerikanske ambassadøren, et par ministerbarn, sønner og døtre av høytstående militære og rike bedriftseiere og av utlendinger som arbeider i internasjonale organisasjoner. Det har vært vanskelig å få sakene fram for retten, og en del av ungdommene har allerede flyktet utenlands ved hjelp av sine foreldres innflytelse. Ximenas indignerte kommentar er at dette viser hvordan Bolivia fungerer. Dersom man har penger kommer man seg unna det meste, mens hennes venner har blitt tatt av politiet både titt og ofte. "Det verste", sier hun om de 30 ungdommene, "er at flere av dem helt sikkert kommer til å bli ministre en dag". En dame går forbi og sier til meg at noen må kontakte 110 (politiet). Jeg tenker, at det i så fall ikke blir meg.  Slåsskampen tar etter hvert slutt, og "Los Jodis" konstaterer at seieren er deres. Samtidig venter nye utfordringer. "Las Tortugas", "Los Hijos de Nadie" og Los Granizada" har nemlig slått seg sammen til én bande. "Los Jodis" må derfor søke hjelp hos nabobandene "Los Darks", "Los Nighty Boys" og "Los del Barrio Latino" (De fra latinerkvarteret), og på fredag skal det store slaget stå men uten meg til stede. Jeg har avtale med "Los Terribles" om å bli bedre kjent med deres territorium.

Det har blitt lørdag og Ruben, Chapaco og Alfredo skal være med meg på La Paz' store happening, "El Gran Poder" (Jesusfestivalen). Fabio, skopusser av yrke, kunne dessverre ikke komme fordi han har eksamen på universitetet, der han studerer informatikk. Chapaco oppdaterer meg om fredagen, og han sier at de ble tatt i bakhold. Flere av "Los Jodis" hadde fått seg en kilevink men ingenting alvorlig. Et par av jentene ble slått i hodet, men foruten litt blod var det ikke nødvendig med besøk på legevakta. På tirsdag er det planlagt ny aksjon.

Det har i flere dager vært usikkert om den religiøse festen, som feires med et gedigent danseopptog, kommer til å avholdes på grunn av ekspresident Victor Paz Estenssoros nylige død samt sammenstøtene mellom politi og gruvearbeidere, som har preget førstesidene i avisene de siste dagene. Gruvearbeiderne har truet med aksjoner, og med dynamitt i hånd kan det bli en ganske ubehagelig opplevelse dersom det skulle skje noe under en folkefest med flere hundre tusen i gatene. Men paraden med 30.000 dansere og musikere arrangeres som planlagt, til tross for at kommunen formelt har avlyst arrangementet. Prøv å stoppe en boliviansk fest, og du vil fort finne ut at det er umulig. Vi finner endelig en sitteplass i folkehavet, og jeg har gode guider med meg.

Etter hvert som dansegruppene skrider forbi får jeg nok en gang opplæring om boliviansk folkedans, men denne gangen av bandegutter. De er eksperter, og fullt på høyde med andre læremestre jeg har hatt i folkloristikk i dette landet hvor tradisjonell kultur står sterkere enn de fleste andre land jeg har besøkt. Kontrasten er stor mellom denne opplevelsen, og den informasjon jeg på forhånd har fått, om at ungdommen i Bolivia er i ferd med å bli kulturløse, men alt er vel relativt. Dette er gutter som kan sin thinku, morenada, llamerada, caporal (skikkelig vanskelig), chaquarera (enda vanskeligere) og ganske mange andre folkedanser. Men de danser også tekno og rap, og den nye musikken er i følge enkelte ungdomsforskere i Bolivia selve grunnen til at ungdomsbandene oppstår. Den har vi vel hørt før, om rocken og andre uttrykksformer som ikke passer inn i den gjeldende voksenverden. Jeg blir inni mellom ganske overrasket av bolivianske forklaringsmodeller på en rekke fenomener og konstaterer at her må det være mer, mye mer.

Ruben (17), Chapaco (20) og Alfredo (18) synger folkesanger etterhvert som kjente melodier strømmer ut fra de passerende hornorkestrene. Folkesangene kombineres med høylytte heiarop hver gang en vakker jente i lårkort skjørt danser forbi, og de er det mange av. "Fem bolivianos for en Coca Cola", skriker en pen jente, og svaret kommer nærmest unisont fra mine venner: "Får vi deg med på kjøpet?" Jeg er vel igjen i en situasjon der jeg lurer på om alle i nærheten har skjønt at det er jeg som bestevenn med disse uttrykksfulle gutta. Det har de nok helt sikkert forstått siden de også fungerer som livvakt for meg. Hver gang en eller annen halvfull person forsøker å få kontakt med meg, er de på pletten. Dette er solidariske gutter, som har bestemt seg for å gi meg den beskyttelse jeg måtte trenge. I El Alto har jeg vel nå godt over 100 livvakter, så hvem kan si at jeg har grunn til å føle meg utrygg.

Det er mandag, og jeg er tilbake ved Coca Cola kiosken. Når det ikke er markedsdag er dette et øde sted preget av jernbanelinjene fra den nedlagte jernbanen. Noen fattigslige hus ligger langs togområdet, og det er bare skolen som er bygd med norske penger, som pranger i synsfeltet. Stedet bærer det fine navnet Panoramaavenyen, men det skal god fantasi til for å få dette humpete jordstykket til å ligne en aveny. Panoramadelen er lettere å forsvare med den fantastiske utsikten over Andefjellene og La Paz. Som vanlig må jeg stå å henge litt, og jeg prøver å oppføre meg som om at det er helt naturlig at en "gringo" tråler rundt en Coca Cola kiosk i El Alto på kveldstid. Det synes ikke de forbipasserende, og noen kikker rart på meg mens andre kommenterer med lav stemme noe jeg ikke kan høre. Forvillet turist på bærtur, sier de nok. Fra et nabohus strømmer det ut gravølsmusikk, og over døra henger det en svart sløyfe som forteller at noen er død.

Etter en stund kommer de tre lederne av "Los Terribles", El Diablito (Den lille djevelen), El Santo (Helgenen) og Johnson. De to første er kanskje et godt bilde på bandene. Englegutter som i gitte situasjoner kan iføre seg både hale og horn. De plystrer på meg, og Johnson sier at de hadde tenkt at vi i dag bare skulle være de store gutta. Det betyr vel sannsynligvis at vi skal på bar, men vi skal også spasere rundt i området. Jeg får med en gang vite at den døde er far til en av de arresterte vennene, og det hele framstår som en hjerteskjærende historie. Gutten, som fortsatt sitter på isolat i San Pedro fengslet, har ikke fått permisjon for å delta i begravelsen av faren. Santos sier at avdøde var en veldig bra mann som alltid har gitt gutta sin støtte. "Men han drakk mye, og i går fant de ham død. Det er rart hvordan vi først når han er død, snakker fint om ham", sier Santos, tydelig preget av stundens alvor. Vi rusler ned til Plaza Pacajes og videre nedover gata mot diskoteket hvor vi skal sette oss ned for å snakke. Diskotek er det mange av i El Alto, men dette framstår som et av de finere med sine utslitte, røde plysjsofaer. Kelneren kommer bort og anbefaler en ny drink, og gir oss gratis en grønnfarget drikk med mintsmak. Åtte kroner for én mugge, og vennene mener at vi går for den grønne og ikke rom eller det bolivianske druebrennevinet, Singani. Jeg spanderer den første mugga, og de forteller meg om hvordan de prøver å organisere banden for å hjelpe vennene i fengslet. Spesielt én av de arresterte kommer fra en svært fattig familie, og han har hatt på seg de samme klærne siden han ble satt inn for tre uker siden. Jeg sier at jeg også vil bidra, og Johnson svarer at de skal gi meg beskjed hvis de trenger hjelp. Egentlig kunne de bare der og da bedt meg om 50 bolivianos (70 kroner) og jeg ville uansett aldri fått vite om pengene kom gutta i fengslet til gode. Men dette er venner med høy moral, spesielt hvis du tilhører banden.

Jeg spør en del om fengslet og får bekreftet det jeg har hørt tidligere. San Pedro er en egen verden, der det ligger i sentrum av La Paz. Fengslet har eget marked og et folkeliv av innsatte, koner, barn og slektninger. Her må de pårørende sørge for sine, og har du ikke penger eller andre ressurser kan soningen fort bli et helvete. Fangene kjøper eller leier sine egne celler, og her finnes alle kategorier, fra leiligheter til flermannsceller. De rikeste fangene, kan i følge Johnson, nesten leve et normalt liv selv om de er i fengsel. Foreløpig har de fire fått besøksforbud, men så snart muligheten byr seg skal jeg få bli med til San Pedro. En av dem blir sannsynligvis løslatt med det aller første, da det visst nok er bevist at han er uskyldig. Santos foreslår at jeg kan treffe ham, og så kan han fortelle meg mer om hvordan det er å sone i et boliviansk fengsel.

Etter hvert som kvelden blir natt, og de har spandert mer grønn drikke på meg, vil Santos snakke mer om den nylig avdøde. Talen er ikke lenger klokkeklar, og etter en stund begynner han å gråte. Jeg fornemmer at i Santos liv har det vært mange opplevelser, og mange av dem har nok ikke vært av de beste. Mellom hulkene forteller han at de drepte kameraten hans. Jeg skjønner at han gir meg en inngående beskrivelse av hva som skjedde, men det er ikke helt lett å få med seg detaljene. Jeg forstår at gutten var 15 år og at Santos på en eller annen måte var innblandet. De andre vennene trøster Santos og sier at han tross alt er heldig som har venner som støtter ham.

El Diablito synes at øreringen min er tøff, og jeg tar den av meg og gir den til ham. Jeg sier at han har en stilig strikka genser, og jeg får hindret ham i å vrenge den av seg for å gi den til meg. Men gave skal jeg ha, og til slutt trer han en strikka vest over hodet mitt. Ikke akkurat min størrelse men mine forsøk på å insistere blir møtt med et blankt avslag. Vi tusler hjem, og Diablito, marinejegeren som har tjenestegjort i Titicacasjøen, sier i sin avskjedskommentar: "Jeg har foreløpig bare fortalt deg litt om livet mitt, men en dag skal jeg fortelle deg mye mer." Jeg vet fra annet hold at Diablito har hatt et tøft liv.

I neste uke skal jeg intensivere kontakten med "Los Singapurs", som er de jeg foreløpig kjenner minst. Padre Claudio Patty har sagt et ubetinget ja til mine ekskursjonsplaner, og det er i alle fall noen som synes at jeg ikke er så gal.

Hilsen Kjetil