Zimbabwe: Når autokratiet leker demokrati

Det er dessverre lite spenning knyttet til hvem som vinner valget i Zimbabwe. Mer spennende er det hvordan det internasjonale samfunnet vil omtale det.

Denne saken stod først på trykk i Klassekampen, 23. august.

På onsdag går Zimbabwere til valglokalene. Mange vil trosse trusler, skremselspropaganda, og frykten for vold og stemme for endring, for opposisjonen. Håpet er å kaste Zanu-PF-regimet som har regjert i 43 år, lenge under Robert Mugabe, og nå ledet av hans tidligere kommandant og visepresident Emmerson Mnangagwa.

Men mange velgere blir også hjemme, eller har allerede reist fra landet. Mange har mistet håpet. Om ikke håpet om endring, så håpet på at den endringen kommer gjennom valgurnen.

Sist gang et valg i Zimbabwe var relativt fritt og rettferdig var mest sannsynlig i år 2000. Da var det folkeavstemning om Mugabes nye grunnlov. Og folket sa nei. Et personlig nederlag for diktatoren.

På tross av at vi de siste ukene har sett flere tilfeller av vold mot aktivister, arrestasjoner av opposisjonelle, og rapporter om trusler og stemmekjøping, vil mange kommentatorer si det foreløpig har gått relativt fredfullt for seg. Det sier selvsagt mye om Zimbabweres tidligere erfaringer med valg, men det gir også grunn til bekymring for hvordan valget vil omtales.

For når stemmene er avgitt og opptellingen begynner, og Emmerson Mnangagwa og Zanu-PF enda en gang vinner et knapt flertall, vil diplomater, kommentatorer, og observatører begynne å skrive sin fortelling.

Kanskje gikk det ganske fredelig for seg, kanskje virket det som det var litt mindre vold, trusler, rigging og juks enn tidligere. Og kanskje blir det da litt enklere for det internasjonale samfunnet å bli med på skuespillet og gi sin stille aksept, dog innblandet noen obligatoriske anbefalinger om hva som kan forbedres.

Eller så sier vi det som det er. Før første stemme er avgitt vet vi at dette valget verken blir fritt, rettferdig, eller troverdig.

Det kan ikke annet enn vurderes i lys av den systematiske undertrykkelsen og autoritære utviklingen man har sett over flere år. Det håpet om endring som ble tent etter Mugabes avsettelse i 2017 sluknet noen få måneder senere.

Siden har regimet konsolidert makten og innskrenket rommet for sivilsamfunn og opposisjon. Nye drakoniske lover er innført og rettsvesenet brukes til å kneble aktivister og opposisjonelle. Blant våre partnerorganisasjoner er ikke bare studentbevegelsen i Zimbabwe, men også advokatene som til stadighet trengs for få studentaktivister løslatt fra vilkårlig varetektsfengsling.

At opposisjonen, som nå kaller seg Citizens Coalition for Change (CCC), klarer å mobilisere så bredt som de gjør, er bemerkelsesverdig.

De ble fratatt både navn, kontorer, og finansiering. Flere av deres ledere og støttespillere har vært fengslet. Politiet har forbudt over hundre valgkampmøter og de har liten eller ingen tilgang til nasjonale aviser, radio, eller tv, med unntak av noen innslag siste ukene til ære for valgobservatørene.

Dager før valget var opposisjonen i høyesterett for å få tilgang til velgerlista som viser hvem som skal stemme hvor. Lavere instanser mente det ikke var en hastesak. Opposisjonens advokat prosederte for øvrig fra rullestolen etter å nylig ha blitt angrepet.

At de siste dagene, nå med internasjonale observatører er på plass, vil gå relativt fredfullt for seg er ikke resultat av et mer åpent demokratisk rom, men heller det motsatte.

Sammenlignet med tidligere valg er mange sivilsamfunnsorganisasjoner mindre aktive. Aktivistene er skremt bort fra gatene etter de mange arrestasjonene. Ny lovgivning bidrar til utbredt selvsensur hos organisasjoner. En ikke-fungerende valgkommisjon gjør at mange ikke har fått akkreditering for å drive opplysningskampanjer og informere velgere om deres rettigheter. Manglende tilstedeværelse av organisasjoner i lokalsamfunn gjør også at færre saker rapporteres om.

Mens vi vet at den mer utbredte bruken av vold og terror først kommer når regimet virkelig er truet, er det viktig å ikke undervurdere de mer subtile truslene og hvordan frykten for vold spiller inn.

EU, som også denne gang sender valgobservatører, har det siste året forsøkt å bedre sitt forhold til regimet i Zimbabwe.

EU ønsker å være «konstruktive» og mangelen på offentlige uttalelser om de mange menneskerettighetsbruddene det siste året skuffer et forfulgt Zimbabwisk sivilsamfunn. President Mnangagwa’s svar har vært å fortsette å slå ned på kritiske røster. Nylig signerte han en ny lov som videre innskrenker ytrings- organisasjons- og forsamlingsfriheten. Hånd i hånd med den negative utviklingen ser vi at europeiske aktører senker sine forventinger til valget. Fra «fritt og rettferdig», til «troverdig», til «relativt fredelig».

Det internasjonale samfunnet må ikke blir fristet til å kalle valget noe i nærheten av troverdig.

Det ville vært en løgn. Autoritære ledere bruker valg til å legitimere eget styre. Man bør, i det minste, ikke gi en hjelpende hånd når autokrater leker demokrati.