Historier fra vårt arbeid
Historier fra vårt arbeid
Fra kjøkkenbenken til ordførerkontoret
Det er ikke mange årene siden Luciana kun forlot hjemmet sitt for å handle sukker og ris. I dag er hun ordfører i den lille landsbyen Laya i Bolivias høyland. Hun har blitt et forbilde for jenter som trodde at de ikke hadde en plass rundt bordet der avgjørelsene ble tatt.
Jeg trodde aldri jeg skulle komme i en posisjon der jeg kunne påvirke andre menneskers liv på denne måten.
Bolivia er landet i Sør-Amerika med høyest andel urfolk, rundt 80 prosent. Luciana er selv Aymara, som utgjør den største urfolksgruppa her. Jenter fra både denne og de fleste andre urfolksgrupper i Bolivia slutter tidlig på skolen.
Pappa hadde liten tro på oss seks jentene. Han satsa kortene på brødrene mine. Han mente at å sende oss jentene på ungdomsskolen var bortkasta og sannsynligheten for at vi endte på tjukka var for stor.
Det viste seg at faren tok feil da det kom til Luciana.
Jeg ville studere selv om jeg visste at vi egentlig ikke hadde råd. Jeg bestemte meg for å flytte til byen hvor bestemor bor. Der måtte jeg jobbe under mammas navn siden jeg bare var tolv.
Byen Luciana snakker om ligger på platået ovenfor hovedstaden La Paz, 4000 meter over havet. Luciana var ikke alene om å flytte til El Alto. Siden 90-tallet har byen tredoblet antallet innbyggere og er i dag landets nest største by, faktisk større enn La Paz.
De som bor her flyttet fra landsbygda for å finne arbeid og bedre livsvilkår. Her er det urfolk fra hele landet og spesielt mange Aymara. De første årene på det kalde oksygenfattige platået var krevende, men Luciana klarte seg.
Jeg fullførte videregående som den eneste av oss seks søstrene.
Forbudstida
Likevel ble det ikke helt som hun ønsket.
Da jeg var 21 år gifta jeg meg, og da begynte forbudstida igjen. Ikke fikk jeg lov til det ene eller det andre. Jeg fikk tre barn og det var ikke tid til mye annet. Vi hadde dårlig råd og jeg måtte gjøre alt jeg kunne for å få endene til å møtes.
Mye tid ble tilbrakt på kjøkkenet og på kjøkkenbenken sto det en radio som hun ofte lyttet til.
På radioen hørte jeg om muligheten til å studere på lørdag og søndag, - de eneste dagene i uka jeg hadde mulighet og jeg kasta meg på. I dag er jeg evig takknemlig for det.
Utdanningen hun hadde hørt om på radioen var tilpasset situasjonen til kvinner som Luciana. Bare noen år tidligere hadde andre Aymara-kvinner som var i samme livssituasjon gått sammen. De hadde startet en organisasjon som etter hvert skulle bli banebrytende i sitt arbeid for å sørge for at urfolkskvinner skulle få utdanning og deretter innflytelse.
El Centro de Desarrollo Integral de la Mujer Aymara (CDIMA) eller utviklingssenteret for Aymarakvinner, driver i dag, over 30 år senere, fortsatt utdanningsprogrammer for kvinner og ungdommer i Bolivia.
Det er tusenvis av kvinner som uten dette, ikke hadde hatt muligheten til å forsørge seg selv. Gjennom CDIMA har de fått kunnskap om egne og andres rettigheter, samt troen på at kvinner kan lede og ta avgjørelser både for seg selv og andre. Denne troen fører de videre til sine barn, familiemedlemmer og samfunnet generelt.
Organisasjonen rapporterer at kvinner som deltar på kursene bidrar til at kvinnene i deres lokalsamfunn folkeregistrerer seg selv og barna sine. Uten en fødselsattest eksisterer du ikke i statens øyne og har heller ingen rettigheter. Uten personnummer får du ikke skoleplass, helsehjelp eller innkalling til å stemme ved valg. Noen av kvinnene som deltar i utdanningen tar også det ekstra skrittet og stiller selv til valg.
En plass rundt bordet
CDIMA har åpnet øynene mine. Det endra livet mitt faktisk. I de over 300 kommunene i Bolivia er vi 22 kvinner som er ordførere. Men det er mange menn og kvinner, faktisk, som fortsatt strever med å ha en kvinne som tar avgjørelser som påvirker dem.
SAIH støtter CDIMAs arbeid med å sørge for at urfolkskvinner som Luciana får sin legitime plass rundt bordet der avgjørelser tas om deres, lokalsamfunnets og landets framtid.
Flere historier fra vårt arbeid
Historier fra vårt arbeid
