Politisk kaos i Zimbabwe

Robert Mugabe (92), Zimbabwes regent siden 1980, er under økende press. Landets økonomi ligger i grus og en prekær økonomisk situasjon har gitt grobunn til massedemonstrasjoner og nasjonale streiker, markeringer som blir slått brutalt ned av landets sikkerhetsstyrker. Konfrontert med opposisjonens demokratiske krav har Mugabe uttalt at det «ikke vil bli noen ny Arabisk Vår» i Zimbabwe - for så å følge opp med dårlig skjulte trusler mot opposisjonslederne.

En krisepakke fra det internasjonale samfunnet i form av lån vil bidra til å befeste myndighetenes maktmonopol og legitimere kontinuerlige menneskerettighetsbrudd. Det vil forlenge en allerede uholdbar situasjon og være et dødelig tilbakeslag for den demokratiske opposisjonen i landet. En opposisjon forent under samlebetegnelsen «Tajamuka», eller «nok er nok».

Les ukens blogg: Zimbabwe koker

En avtale mellom Kairo-baserte Afreximbank og Zimbabwe er allerede på plass for å sikre nedbetaling til den Afrikanske Utviklingsbanken og utestående betalinger til Verdensbanken. En intern rapport lekket fra sistnevnte har avslørt at de har undersøkt mulighetene for å reforhandle en låneavtale med regjeringspartiet ZANU-PF. Rapporten ble avfeid av banken selv som «et uoffisielt dokument».

Samtidig har tenktanken Chatham House nylig kommet med en rapport hvor de oppfordrer Vesten, det Internasjonale Pengefondet og Verdensbanken (de såkalte Bretton Woods-institusjonene) til å lette på sanksjoner mot Mugabe-regimet for å stimulere reformer. EU og Australia har allerede lettet på sine respektive sanksjoner.

Skyhøy arbeidsledighet

Mugabe har en dyster statistikk på CV-en. I hans regjeringstid har over 15 000 mennesker blitt bortført, hele 3000 av dem rundt valget i 2008. Folkemordet i Matabeleland skal ha krevd over 20 000 menneskeliv. Et av argumentene for å gjenopprette relasjonene mellom Bretton Woods-institusjonene og Zimbabwe er påskuddet for å unngå en humanitær katastrofe. Realiteten er at snarere enn å hindre en slik katastrofe vil en lånepakke bare bidra til å forlenge—og legitimere menneskerettighetsbruddene som igjen har tiltatt i hyppighet. Selve grunnen til at sanksjonene ble innført i første omgang. Det ville være absurd å lette på sanksjoner i det man oppnår ønsket effekt. Ironien syntes tapt hos noen.

Til grunn for Chatham House-rapportens anbefalinger ligger betingelsen om at Zimbabwe må innføre langsiktige økonomiske reformer som over tid skal resultere i politiske reformer. Tatt ut av kontekst er et slikt resonnement logisk, kanskje til og med innlysende, vil noen hevde. I Zimbabwes tilfelle er det historieløst. Et låneprogram som hviler på antakelsen om myndighetenes innføring av langsiktige økonomiske og politiske reformer er hårreisende naivt.

Det er en rekke faktorer som taler mot regimets evne og vilje til å iverksette dyptgripende og langsiktige reformer. Siden begynnelsen av 90-tallet har den politiske eliten konsekvent kjørt landet på dunken med sikte på å fylle egne lommer snarere enn å sørge for generell økonomisk utvikling. Korrupsjon, paternalisme og nepotisme har gjennomsyret alle økonomiske og politiske systemer.

Fraværet av et troverdig og helhetlig utviklingsprogram er påfallende. Ubalansen mellom utdanningssektoren og arbeidsmarkedet er et eksempel. Hvert år blir tusenvis av studenter sendt ut i et arbeidsmarked som ikke kan absorbere dem. De fleste ender opp på gaten som avis—eller grønnsaksselgere. Andre emigrerer.

Da Robert Mugabe kom til makten i 1980, uttalte daværende President i Tanzania, Julius Nyerere, at han hadde arvet Afrikas juvel. 36 år senere er juvelen blitt til gråstein. Kina har sluttet å gi betingelsesløse lån og finansminister Chinemasa har vært på tiggerunde i Europa. Uten hell. Fasist er en arbeidsledighet på 80-90 prosent og offentlig ansatte uten lønn. Et estimert budsjettunderskudd på ca. 9 milliarder kroner, hele seks ganger så mye som prognosen og en valutakrise som bare kan sammenliknes med landets egen hyperinflasjon fra 2008.

Store kontraster i landet

Zimbabwe opererer på 37 prosent av industriell kapasitet. Overalt finner man nedlagt industri, forfalne lager—og fabrikkbygninger som en hånlig påminnelse om det som en gang var og det som kunne vært. Fra å være en stor matvareeksportør i regionen med en diversifisert industri, har Zimbabwe gått til å bli totalavhengig av import. 4 millioner mennesker lever nå i risikosonen for hungersnød. Kontrastene kunne knapt vært større. Det hele utgjør et spektakulært skue i vanstyre. Følelsen av forspilte sjanser sitter dypt hos den gjengse Zimbabwer. «Det mest frustrerende er å tenke på hvor vi kunne vært hadde vi hatt samme utviklingskurve som nabolandene,» sier Lucy Mazingi som jobber i sivilsamfunnet.

Riktignok har man allerede vedtatt noen mindre reformer med tanke på å fremme nærginsinteresser og tiltrekke seg utenlandsinvestering, såkalt Foreign Direct Investments (FDI). Men FDI i fraværet av et klart rammeverk er en garantist for korrupsjon. Senest i vår annonserte myndighetene at rundt 130 milliarder (!) kroner er sporløst forsvunnet fra et diamantfelt hvor kinesiske selskaper har vært tungt involvert. Det gir liten grunn til optimisme.

Anvender man et historisk perspektiv er det heller ikke mye som tilsier at disse grepene er annet enn taktikkeri for å sikre seg tilgang til større lån som kan sjokkstarte økonomien og kneble opposisjonen. Det finnes nok av eksempler på et regjeringsparti som tilsynelatende gir etter for både opposisjonelle krav og internasjonale donororganisasjoner før de i neste øyeblikk snur på den berømte flisen. Det siste eksempelet kom senest forrige uke da Mugabe overstyrte finansministerens forsøk på å redde økonomien ved å kutte utgifter i offentlig sektor. En regjering som ikke klarer overholde egne reformer er en lite troverdig avtalepartner.

Man må ikke la seg smigre av at en mann som har brukt de siste tiårene av sin politiske karriere på skittkasting mot "Vesten" plutselig snur seg vestover for hjelp. Å vende tilbake til et sted hvor man har brent alle broer er sjelden et uttrykk for annet enn desperasjon. Det som tilsynelatende kan virke som velvilje til å vedta og implementere økonomiske reformer burde ikke tolkes som annet enn dødskramper. Mugabe er ingen angrende synder.

Må investere i sivilsamfunnet

I skrivende stund er regimet på sitt svakeste noensinne. Interne strider om tronen etter en aldrende Mugabe splitter regjeringspartiet samtidig som det trues av et massivt ytre press fra en samlet opposisjon. Valget i 2018 nærmer seg med stormskritt og et parti i en eksistensiell krise er tvunget til å tenke kortsiktig.

Politisk motivert vold tenderer å øke i valgtider. Zimbabwe har ettertrykkelig bekreftet at det ikke er noe unntak fra regelen. Et ZANU-PF i overlevelsesmodus er garantert til å misbruke og politisere enhver form for økonomisk støtte. Korrupsjon og nepotisme vil føre til at mye av midlene går til å kjøpe stemmer. Matimporter er allerede blitt misbrukt nettopp på denne måten. På randen av konkurs og i desperat maktkamp vil partiet bruke en eventuell lånepakke til å vedlikeholde sitt voldsmonopol. Ikke i reformer siktet på landets generelle utvikling.

Behovet for både økonomiske og politiske reformer er unektelig. Men et regime som har brukt de siste tiårene på å bryte ned eksisterende samfunnsstrukturer har liten legitimitet når det kommer til implementeringen av disse. La oss heller ikke glemme at dette er et regime hvis identitet er bygget på nasjonalisme og anti-vestlig retorikk. Dyptgripende reformer vil gå på akkord med partiets identitet. ZANU-PF vil ikke reformere seg selv ut av makten.

Det er viktig å presisere at mitt argument ikke er at man ikke skal bidra med finansielle midler i Zimbabwe. Tvert imot er det viktigere enn noensinne at man bygger opp under momentet de pro-demokratiske demonstrantene har fått. Men dette kan bare gjøres gjennom å investere i sivilsamfunnet. Ikke i regimet.

Et regime som ikke klarer å ære landets grunnlov, en grunnlov de selv var med å utforme og vedta, har liten troverdighet i å skulle implementere reformer vedtatt av teknokrater i Washington DC. Et lån fra de internasjonale finansielle institusjonene vil være drepende for demokratisk og menneskerettslig utvikling i Zimbabwe.

Derfor må sanksjonene stå seg som de er. Enn så lenge.

Engasjer deg!

Ønsker du å engasjere deg i vårt arbeid? Les mer om hvordan du kan bli SAIH-Støttespiller, her.